Masterbloggen

Fiskeøgler – “Krypdyrenes delfiner”

Lesetid: 6 minutter

Landlevende forfedre

Fiskeøgle evolusjon = hvalevolusjon?

Vi kan gjette oss til mulige overgangsformene til fiskeøglene ved å se på delfin- og hval evolusjon. Sannsynligvis har utviklingen vært lignende. Både fiskeøgler og hval har hatt landlevende forfedre som vendte tilbake til vannet og har blitt der. De er tilpasset det samme miljø, og dermed har de utviklet de samme tilpasningene uavhengig av hverandre. Vitenskaplig kalles dette fenomenet konvergent evolusjon. Det er mulig å trekke en del linjer mellom de forskjellige gruppene, for å forstå fiskeøglene sin utvikling bedre.  Hos hval er arten Pakicetus sett på som en av de tidligste forfedrene (se bilde under). Den brukte mye av tiden sin i vann, men kunne like så greit gå på land. Vi har ikke slike overgangsfossiler for fiskeøgler, men de utviklet seg sannsynligvis fra noe krokodille-aktig som holdt til langs kysten. Over en periode med flere millioner år utviklet etterkommerne seg til å være 100 % vannlevende.

“Øgleålen” Chaohusaurus

Ved slutten av tidsperioden perm for 250 millioner år siden, var superkontinentet Pangea samlet. Dette reduserte arealet til kystområdene, og påvirket dermed dyrene som var tilpasset til et slikt miljø. Det er mulig at forfedrene til fiskeøglene ble presset ut på dypere vann. Over en periode på flere millioner år ble de så godt tilpasset at de ikke kunne forlate vann. De første fiskeøglene var treige, bunnlevende arter, som vi har noen fossiler av. En av dem er Chaohusaurus fra Kina, som man ser rekonstruksjon av på bildet under. Den hadde en langtrukket kropp med fire omtrent like store luffer, og små øyne. Ut fra kroppsformen og skjelettet kan vi si at den beveget seg sannsynligvis med en «ålete» svømmemetode, noe som også kan sammenlignes med en pigghå i dag.  Den brukte hele kroppen til å skape fremdrift i vannet. Denne type bevegelse er vanligst nær kysten, siden den er vanligvis ikke kraftig nok for svømming i åpent hav. Den var fullstendig vannlevende, men var ikke like godt tilpasset som sine etterkommere.

 Godt og blandet

Etterhvert utviklet fiskeøgler flere dypvannsformer, som taklet livet bedre i det åpne hav. En av disse var Mixosaurus. Noen av de beste fossilene er funnet i trias lagene på Svalbard, ca 220 millioner år gamle. Litt av den ålete svømmemåten satt igjen, men den var bedre tilpasset aktiv svømming  enn sine forgjengere. Den hadde en mer to-delt hale og ryggfinne, som ga bedre fart og stabilisering under svømming. Den hadde også en dypere kroppsform som gjorde den stivere, en forutsetning for å bruke halen mer til svømming istedenfor hele kroppen.  Bakluffene ble også mindre, siden disse ikke hadde noe funksjon. Den var dermed raskere enn sine forfedre og jaktet hovedsakelig på fisk. Øyet til Mixosaurus var ikke stort nok for å se godt på dypt vann, men fungerte sikkert bra i de øverste vannmassene. Store øyne slipper inn mer lys, som er bra for dypdykking hvor det er lite lys. Dette er en tilpassning som kommer senere inn i evolusjonen hos fiskeøgler. Det er også funnet fossile av Mixosaurus med foster, som viser at de  fødte unger uten å legge egg som de fleste andre reptiler. Egg overlever ikke under vann, og  funnet av fostre er dermed et bevis på at de ikke returnerte til land for å legge egg, slik som havskilpadder gjør i dag. Denne tilpasningen skjedde nok mye tidligere i evolusjonen, men typisk for fossiler, er det ikke nok funn til å påvise dette med sikkerhet.

Ophthalmosaurus = Overspist delfin

De siste fiskeøglene i slutten av jura og begynnelsen av kritt periodene for 150-90 millioner år siden var hovedsakelig redusert til en gruppe; Ophthalmosauridene. Disse var en av de siste og mest spesialiserte av fiskeøglene. Det er denne typen de aller fleste tenker på når de hører ordet fiskeøgle; store øyne, bitte små bakluffer, kraftig kropp og to-delt hale (se bilde under). Vi finner slike øgler på Svalbard, og det er en av disse jeg skriver oppgave om. 

Ophthalmosaurus har rekorden i å ha de største øynene i forhold til kroppen for et virveldyr. Noen hadde øyne over 22 cm i diameter, som er stort når kroppen er bare 4 m lang.  De brukte antagelig disse øynene for å jakte blekksprut som levde på dypt vann. Andre marine dyr har andre dypvannstilpasninger for å finne middag, slik som ekkolokasjon eller elektro-magnetiske felt. Ophthalmosaurus var også sannsynligvis en av de raskeste av de marine reptilene. De brukte kun halen som fremdrift, slik som tunfisk og makrell gjør i dag; en egenskap som ble utviklet ved at nakkevirvlene vokste sammen, noe som resulterte i en dypere og stivere kropp. Da beveget halen seg fram og tilbake uten noe særlig bevegelse av hodet og kroppen.  Dette får fiskeøgler til å ligne på overspiste delfiner, men de kunne nok svømme kjapt!

 

Hvilke reptiler fiskeøglene utviklet seg fra vet vi ikke enda, men det vil forhåpentligvis bli løst ved nye fossilfunn de neste tiårene. Uansett er de veldig kule prehistoriske dyr. I neste blogginnlegg skal jeg skrive om den største utryddelsen av arter som noensinne har skjedd på jorden; utryddelse i på slutten av perm tiden for 248 millioner år siden. Den var større enn den som tok knekken på dinosaurene, og rundt 96 % av alle verdens arter strøyk med. Uten tvil en spennende og for mange nesten ukjent hendelse.