Masterbloggen

Millom bakkar og berg

Lesetid: 5 minutter

Hau, haud, håvve, haue, huggu, hovud eller hue? Kan ikke alle bare si hode, så blir alt så mye lettere? At det blir kjedelig i samme slengen, er vel ikke så farlig. Eller?

La oss ta en kort historietime først: Norsk skriftspråk har utviklet seg fra et felles, skandinavisk språk (urnordisk), som ble brukt i det første årtusenet etter Kristus. Mot vikingtiden endret språket seg, fikk en enklere struktur, og delte seg i to grener: Den vestlige, norrønt, og den østlige, som etter hvert utviklet seg til svensk og dansk. Sverige og Danmark fikk etter hvert en mer dominerende stilling i Norden enn Norge, noe som selvfølgelig påvirket språket vårt. Etter unionen med Danmark i 1536 var dansk det eneste skriftspråket i Norge, frem til Ivar Aasen gikk inn for å bygge opp et selvstendig norsk skriftspråk på grunnlag av de norske dialektene. I årene 1842-47 reiste han rundt i hele Norge – med offentlig granskingsstipend – og samlet inn dialekter. For å gjøre en lang språkhistorie kort: i 1885 ble Aasens landsmål sidestilt med dansk, og det fikk navnet nynorsk etter et stortingsvedtak i 1929. I samme år ble Knud Knudsens prosjekt riksmål – fornorskingen av det danske skriftspråket, basert på “den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund” – omdøpt til bokmål. Fra å ha ett skriftspråk (dansk) i noen hundre år, gikk vi til å ha to, som begge er basert på norske dialekter, og derfor ligger nærmere norske talemåter enn hva dansk gjorde. Riktignok i hver sin retning: Aasen tok utgangspunkt i den jevne mann på bygda, mens Knudsen gikk etter “de dannede”.

Nynorske litteraturdagar

Siste helgen i oktober var jeg på Nynorske litteraturdagar i Flåm, som ligger innerst i Aurlandsfjorden, som igjen er en sidearm innerst i Sognefjorden. Flåm er omringet av høye, høye fjell på alle kanter, med ett unntak: Der hvor fjordarmen strekker seg inn. Min samboer (som for øvrig er fra Sunnmøre og dermed godt vant med høye fjell og dype fjorder) ble stående og se opp, rundt, og tilbake, før han sa Det er ikkje rart, når ein ser på dei bratte fjella rundtomkring her, at dialektene har blitt så godt bevart. Folk har jo ikkje kunne hatt kontakt med nabobygda!

Det er langt uansett

Uansett om det er indre Østland eller innerst i Aurlandsfjorden: Det har lenge vært langt til nærmeste nabobygd. Dialekter har fått utvikle seg uforstyrret, noen ganger til det absurde og uforståelige for alle andre enn innfødte, med egne ord og uttrykk for det aller, aller meste. På grunn av dette representerer dialektene våre landsdeler, kulturvariasjoner og for ikke å snakke om historien til både språk og folk.

At vi nå er i en prosess hvor det kan se ut som at et flertall ønsker å fjerne ett av våre to (konstruerte) skriftspråk for å ”gjøre det lettere”, er for meg uforståelig. Hvordan kan det at noe er enkelt være viktigere enn å ta vare på begge skriftspråkene, som på hver sin kant representerer viktige deler av skriftkulturen, som igjen er uløselig knyttet til Norges egen historie?

Nynorskkjærleik i bokmålsbrukeren

Som født og oppvokst på Østlandet har jeg ikke hatt så mye annet valg enn å bli bokmålsbruker, med lokal slekt og norsklærere som vred seg når det var dags for nynorsktimene. Jeg var skeptiker og aktiv motstander av nynorsk gjennom hele grunnskolen og videregående, men fem år senere leverte jeg masteroppgave om en nynorsk forfatter. Noe må kanskje ha skjedd i mellomtiden? En revolusjonerende oppdagelse, en åpenbaring av noe slag? Egentlig ikke. Det som skjedde, var at da jeg var ferdig i grunnskolen, var det ikke lenger lærernes misnøye som definerte for meg hva nynorsk var. Jeg begynte å lese litteratur på nynorsk, ikke fordi det var på nynorsk, men fordi det var god litteratur. Skepsisen forsvant og kjærleiken til nynorsken spiret. Ingen høytlesing av Fuglane med krøkkete tonefall og mangel på flyt, kun møtet med forfattere som Olav. H. Hauge, Jon Fosse, Ragnar Hovland. Ikke litteratur som er god selv om den er på nynorsk, kun god litteratur i seg selv. I dag får jeg bokstavelig talt vondt i magen av å oppfordre noen til å lese en god bok, bare for å få svaret ”jeg kan ikke lese den, den er på nynorsk”. Selvfølgelig kan du det, tenker jeg. Du vil bare ikke, fordi du har en forestilling om at du ikke vil forstå språket. Et evig hjertesukk.

Minoritetsspråket nynorsk

Nynorsk har alltid vært et minoritetsspråk. Hvorfor det er et spørsmål jeg ofte stiller meg. Finnes det enkelt svar på det? Handler det om bruk, lokasjon, hvor folk bor, hvilket språk som benyttes i landets maktsentrum? Det har blitt sånn at nynorsk må hele tiden argumenteres for, velges aktivt, og valget må ofte forsvares i tillegg, med gjennomtenkt argumentasjon og mer språkbevissthet enn vi krever av noen bokmålsbrukere.

Tilbake til Flåm

Jeg hadde artikkelen om nynorsk som elitespråk friskt i minne da vi kjørte over Filefjell, og kontrasten ble derfor stor da det første arrangementet jeg deltok på, var det hvor Agnes Ravatn snakket i en hel time om ”Fra virkeligheten”-tekstene i Norsk Ukeblad, Allers og Hjemmet. Elitespråk? Feinschmeckere? Nesa i været? Nei. Morsomt, nedpå, hverdagslig og spot on. Jammen, tenkte jeg. Er ikke poenget med nynorsk – og derfor også festivalen – å løfte nynorsk som særegent skriftspråk opp på en pidestall og tilbe det? Nei. Det motsatte. Nynorsk er kun den ene, lille fellesnevneren for alt som skjer på festivalen: Live-sylting med Gunda Djupvik, med smaksprøver på det beste aprikossyltetøyet noensinne, varmt fra kjelen? Eventyrstund med store, grønne puter utover gulvet for alle festivalbarna? Tøying og lek med norske ord og uttrykk med Dag og Tid-spaltist Kristin Fridtun? Forfatter Olaug Nilssen som snakker om småbarnsliv og tidsklemma? Linda Midtun som snakker varmt og morsomt om historien til gamle svart-hvitt-bilder? Ikke veldig arrogant, høyverdig eller ekskluderende, er det vel? Er det bare i Oslo nynorsksnobbene befinner seg?

Folkelig språkbevissthet

Jo flere nynorskbrukere jeg blir kjent med, jo mer innser at jeg at de er over gjennomsnittet opptatt av språk. Jeg tror ikke dette utelukkende handler om interesse, men om bevissthet og valg. Hvor lenge må nynorskbrukere insistere på skriftspråket sitt, ha en grammatikalsk innsikt, et bevisst forhold til eventuell bruk av i-form? Når slipper de unna det kravet fra oss bokmålsbrukere? Kreves det at for å være nynorskbruker, skal du også være språkforkjemper?

Jeg har invitert en håndfull folk til å skrive for Masterbloggens gjestespalte enten på nynorsk eller om nynorsk. Førstekvinne ut er Inger Størseth Haarr, som neste lørdag utdyper hvordan nynorsk er et minoritetsspråk, og hvorfor brukerne aktivt må velge å bruke det.