Masterbloggen

Et foredrag, slik det kunne vært holdt.

Lesetid: 6 minutter

Onsdag opptrådte Arnfinn Pettersen, og jeg, i FestiHvalteltet på Blinderen ifm STUDiO2010. Temaet var vampyrer. Og Arnfinn Pettersen snakket fengende om vampyrens kulturhistoriske utvikling. Fra middelaldersk likskjending til dagens tuving av Bellas livmor. Jeg bidro så smått med noen betraktninger omkring varvesener. Med litt mer taletid, ville imidlertid dette vært innlegget jeg hadde holdt:

Denne foredragsrekken et samarbeid mellom STUDiO og Masterbloggen. Og grunnen til at Arnfinn og jeg er her, er bl.a et i innlegg på Masterbloggen i februar om nettopp vampyrer. Tine Resch, som skrev posten Vampyrmotivet gjennom tidene, etter masteroppgaven: ”Vampirism today – the change of the vampire motif from the gothic novel to today’s fantasy literature” kunne dessverre ikke komme. Og da stepper jeg altså inn, både som representant for masterbloggen. Og som lidenskapelig vampyrentusiast.

Før jeg imidlertid skal ta opp tråden fra Arnfinn og snakke mer om disse fascinerende blodsugerne, skal jeg snakke litt mer om Masterbloggen. Hva den er. Og hvem som står bak.

Historien.

Masterbloggen er [MAFO] Forening for masterformindlings verktøy for formidling av masteroppgaver. Foreningen ble stiftet i november 2009, og bloggen så dagens lys 25. januar i år. Den kom til etter initativ fra styreleder, og ansvarlig redaktør Anne Aaby, som da spurte bl.a meg om jeg likte ideen, og ville være med på prosjektet. Det gjorde jeg selvsagt. I en bisetning her, kan det jo som et fun fact nevnes, at både styret og redaksjonen, fra oppstart kun har bestått av kvinner.

Tanken bak MAFO og så altså Masterbloggen er å få masteroppgaver frem i lyset. Frem til nå har masteroppgaver, etter innlevering, i stor grad støvet ned på UB og liknende biblioteker. Knapt nok tilgjengelig for andre studenter. Noen få har vært så heldige å kommet i tradisjonelle mediers søkelys, og således offentligheten for øret, men dette har vært unntak fremfor regelen.

Vi i Masterbloggen mener altså at en masteroppgave er altfor verdifull kunnskap til å lide en slik skjebne. Da jeg skrev hovedoppgave selv, i Medievitenskap, om utviklingen av Etter Børs-seksjonen i Dagens Næringsliv, for 6-8 år siden, tenkte jeg ikke egentlig over at det var et forskningsarbeide. Men det er jo nettopp det en masteroppgave er. Universitetet godkjenner masteroppgaver som forskning, og det bør komme tydeligere frem. Både internt i akademia. Og i offentligheten for øvrig.

Tanken bak Masterbloggen er videre at studentene selv skal få presentere sine oppgaver, gjennom en bloggpost de selv velger formen på. Vi har satt en løselig øvrig grense på 2000 ord. Men utover det, kan studentene altså velge både form og uttrykk som de vil. Det være seg lydklipp, som bl.a Herdis Moldøen gjorde i sitt innlegg; “Det folk fortel på pauserommet”. Reportasjeform, som Anne Viken brukte i posten ”Menn som bjeffer og kvinner som klorer”, ren tekst med bildeillustrasjon, som i vampyrinnlegget eller videoformat om noen skulle ønske det. Og uansett hvilket format man velger å poste i, følger det, så sant universitetet, eller høgskolen, lagrer oppgavene elektronisk, som her på UiO, lenke til selve oppgaven under posten.

Hvorfor vi så har valgt blogg som hovedverktøy.

Blogger blir ofte oppfattet som lettbente, for eksempel de såkalte rosabloggene som får mye oppmerksomhet nå om dagen. Men blogger behøver ikke være det. Det er noe av det jeg personlig også finner så fascinerende ved denne formen for publisering. Blogger kan være akkurat det man vil de skal være. De kan for eksempel ha et tyngre innhold, men like fullt være lesbare og tilgjengelige. Og så selvsagt det beste med dem, muligheten for en mer direkte kontakt med leserne i bloggens kommentarfelt. Hvor man kan komme med utdypninger, stille spørsmål, og på annet vis kommentere bloggpostens innhold. Både som forfatters og som leser.

Kommentarfeltets muligheter var en av hovedgrunnene til at vi ville benytte en blogg til formidlingen av masterkunnskap. Dette er noe jeg også vil vise mer til, når jeg senere skal snakke mer om vampyrinnlegget.

Men det var også flere grunner. Som tidligere nevnt, får enkelte masteroppgaver publisitet i tradisjonelle medier. Men terskelen for å både nå frem, og å kanskje også å ønske å komme på trykk i for eksempel avisen kan være høy. Kanskje man ikke har nok tro på egen oppgaves viktighet, eller man er redd for å miste kontrollen over innholdet. Mediene vinkler som kjent sine saker etter eget forgodtbefinnende. Ved å omgå de mediale nyhetskriteriene, og heller fokuser på selve masteroppgavens nyhetsverdi, og ikke minst, kunnskapsverdi i seg selv, gis et større rom for formidling av nettopp kunnskapen, og forskningen som har blitt gjort. I tillegg, vil studenten, ved selv å utforme bloggposten, ha langt større kontroll over budskapet som hun eller han ønsker formidle.

Nå er det jo ikke slik at innleggene kommer uredigerte på nett hos oss heller. Vi har fagredaktører, foreløpig 14 i tallet, som dekker de fleste felt innen humaniora og samfunnsvitenskap, samt noe innen naturvitenskap, men der har vi ennå litt å gå på. Disse fagredaktørene har så redaksjonelt ansvar for tekstene som publiseres. I all hovedsak en enkel jobb, ettersom studenter stort sett er flinke. Men litt rådgiving kan det jo fort bli, ettersom det ofte kan være en omstilling å gå fra å skrive for sensor, til å skrive for et bredere publikum.

Og det er jo et bredere publikum man vil nå på Masterbloggen. Noe vi også tror at selve bloggformatet bidrar til. For det er jo ikke til å komme bort fra, at det er enklere å trykke på en link, enn å for ekstempel aktivt kjøpe et forskningsmagasin. Dermed når vi også grupper, som kanskje i utgangspunktet ikke visste at de var interessert i forskning. Og det er jo også noe av meningen. Å oppdra offentligheten til å verdsette forskning generelt, og masterstudenters bidrag spesielt.

Til dette bruker vi blant annet også selvsagt både Twitter og Facebook. Der det i tillegg til å lenkes til bloggpostene, også foregår diskusjoner, og andre studierelaterte samtaler uavhengig av selve bloggen. Så følg oss gjerne der! Og del hva dere eventuelt måtte ha på hjertet.

For Masterbloggen tar også mål av seg til å være noe mer enn en ren faglig kunnskapsformidler. Studentlivet, også på masternivå, er jo mer enn bare resultatet som leveres etter endt oppgaveskriving. Det er hele prosessen med å komme dit. Derfor. Har vi i samarbeid med STUDiO gått sammen om å finne årets Masterblogger. Dvs. en fersk masterstudent som ca en gang i måneden blogger om studentlivet, faglig eller annet masterbloggeren finner interessant å dele. Mer info om dette er å finne på studio sin hjemmesider, eller på Masterbloggen.

Vampyrer

Og da er det på tide å vende tilbake til dagens tema. Nemlig vampyrer.
Tine Resch’s oppgave, og post, er tematisk ikke så ulik Arnfinns bok. Som det fremgår av tittelen, handler det om fremstillingen av vampyrer fra den gotiske romanen, Dracula og Carmilla og frem til i dem man kjenner fra eksempelvis Twilight og True Blood i dag. Mye av det hun skriver har Arnfinn allerede vært inne på.

Så jeg skal i stedet fremheve noe av det jeg faktisk lærte i samspillet mellom hennes tekst, og kommentarene under.

I en kommentar ble det nemlig bl.a spurt om de seksuelle undertonene man gjerne finner i vampyrfortellingene alltid har vært der helt siden de tidlige gotiske romanene. Og svaret var ja, om enn ikke så overveldende som i Twilight. – Som jeg for øvrig vil påstå har en eneste lang undertrykt vente med sex til ekteskapet –så vel over- som undertone.

Imidlertid. Blir denne kommentaren ekstra interessant i forhold til ”La den rette kommer inn” av John Ajvide Lindqvist som det poengteres at skiller seg ut fra de fleste nyere vampyrfortellinger, bl.a gjennom hvordan vampyrisme smitter. For i motsetning til i de fleste mer chick-lit orienterte vampyrfortellingene, der blod må blandes, overføres den her kun gjennom et vederstyggelig bitt. Det er ingen sensualitet. Ingen romantikk. Kun smerte, som kanskje blir ennå tydeligere når vampyren har barnekropp.

Og dette er noe som det så lette å glemme, når man blendes over de overjordisk vakre, ofte beblondede og langhårede, forførerne man ser på tv, film eller også leser om. Det at den udødeligheten de representer slett ikke er barnevennlig. Noe det i flere andre serier, som Anne Rices The Vampire Chronicles, og Laurel K. Hamiltons: Anita Blake, Vampire hunter gjøres et poeng ut av; barnevampyrer er for evig fanget i sin barnekropp, og ergo farligere både for seg selv og andre. Lindqvist tok rett og slett førte vampyren tilbake til den horror-fiksjonen den opprinnelig hørte hjemme i. Og kanskje derfor, var hans fortelling, selv for en underholdningsvampyrforgapt leser som meg, så befriende god, og vond, og så vel lese som å se i fjorårets kanskje beste film.

Et aspekt, ved særlig de to siste tiårs trend med vampyrfiksjon, som verken Arnfinn eller Resch, derimot berører, er vampyrers og mennesker for øvrigs forhold til vardyr. Vardyr er nemlig, særlig i populær-fiksjonen, svært tilstedeværende. Vi finner dem i True Blood-universet, og i Anita Blake-serien, og selvsagt Twilight. Og heltinnen, for det er alltid en kvinnelig heltinne i disse seriene, må på sett og vis velge mellom disse mytiske motpolene. Og alltid velger hun vampyren. Noe jeg ikke ser bort fra at jeg også hadde ville gjort selv, om jeg først måtte ta valget da.

Hvorfor det er slik. Er sannsynligvis hva jeg ville valgt å skrive masteroppgave om. Dersom jeg skulle ha gjort det på nytt. Men kanskje det er noe en av dere kan få lyst til å gjøre.

Og der er jeg fremme ved kanskje det viktigste når man skal velge å skrive en masteroppgave. Å skrive om det man har lyst til. Uansett hvor smalt eller bredt det måtte være. For det er det som er viktig, når man skal bruke ett, eller kanskje flere, år på å forske, at man finner noe man selv interesserer seg for. For det er først da det blir gøy. Gøy for en selv å gjøre. Og for andre å lese om, for eksempel på Masterbloggen etterpå.