Vann er nøkkelen til økt matproduksjon
Lesetid: 5 minutter
Per Stålnacke er forskningssjef for vannkvalitet og hydrologi på Bioforsk Jord og miljø. Han forsker ved siden av vannkvalitetsspørsmål i norske bekker og elver på globale spørsmål knyttet til metodikk for helhetlig tenking rundt vannressursforvaltning.
FN har utpekt vann og matsikkerhet som tema for Verdens vanndag 22. mars 2012. Bakgrunnen er at vi i årene rundt 2050-2060 vil bli drøye 9 milliarder mennesker på kloden, noen som gjør at vi trenger å øke matproduksjonen med 70-100%. Samtidig blir det stadig knappere ferskvannsressurser og hyppigere tørke- og flomepisoder, noe som truer ressursgrunnlaget for matproduksjonen. Hva vi konsumerer og spiser i Norge påvirker også direkte og indirekte det globale ‘trykket’ på vann, mat og andre landbruksprodukter. Forskningssjef Per Stålnacke ved Bioforsk Jord og miljø gir her noen tanker rundt hvorfor vann er så sentralt.
Mye ‘vann’ i lørdagsbiffen
I huset jeg bor i Vestby, brukte vi ifølge vannmåleren ca. 129 m3 vann i 2011. Vi er 5 personer i husholdningen, det betyr at vi brukte 71 liter per døgn og person. Det er relativt lite i sammenligning med gjennomsnittet i Norge som ligger på ca 110-150 liter per person og døgn, litt avhengig av referansekilde og beregningsmåte. Uansett, når vi for eksempel koker ris ca en gang i uken så bruker vi ca 1 liter med vann per gang, det vil si ca 52 liter vann per år. Ifølge ‘vannavtrykksberegninger’ derimot så går det med 2500 liter vann for produksjonen av 1 kilo ris. I løpet av et år med riskoking 2 ganger i uken så bruker vi altså like mye virtuelt vann (vann som går med til å produsere en vare) som det som drypper gjennom kranene i huset i Vestby i løpet av et helt år (500 g ris per gang ×2 ×52 uker = 52 kg ris ⇒ 130 m3 vann).
Hva med middagsbiffen? Forrige ukes lørdagsentrecôte på 1kg (5 personer a 200 g) svarte til et vannforbruk på nesten 15 000 liter ifølge vannavtrykksberegninger. Så 9 slike lørdagsmiddager tilsvarer faktisk vårt årlige vannforbruk i husholdningen på 129 m3/år.
Videre så går det med en masse vann for produksjon av nytelsesmidler som kaffe, te, kakao og krydder.
Vann er altså viktig, og poenget mitt er at vi kan derfor ikke bare telle drikkevannet som kommer fra kranene i husholdningen. Det går nemlig store mengder vann for å produsere maten vi spiser.
‘Vann i garderoben’
I tillegg til mat så er det de færreste som tenker over at klærne og skoene vi bruker (hamp, bomull, ull, lær, hud, gummi) også bruker en stor mengde vann i selve produksjonsfasen. Disse varene er ofte også produsert i vannknappe land som Kina og India. Har du tenkt over hvor mye ‘vann’ du har i garderoben? Ta et overblikk og tell antall t-skjorter, bukser du har for å finne ut ditt vannavtrykk:
- 1 t-trøye (ca 250 gram) tilsvarer rundt 2500 liter vann
- 1 dongeribukser (ca 800 gram) tilsvarer rundt 8000 liter vann
Kilde: Waterfootprint.org: Water footprint and virtual water
For å komplisere bildet ytterligere så har landbruksarealer de siste 10-årene også blitt brukt for produksjon av energi i form av biodiesel og bioetanol, som igjen er avhengig av store mengder vann. Vi må altså huske at landbruksarealene våre også brukes til annet enn det vi finner i kjøleskapet eller fryseren. Alt henger sammen, og vårt konsumsmønster påvirker vanntilgangen i verden.
Verdens matproduksjon krever vanning
Ta India som eksempel. Her brukes vannet i dag så “effektivt” at mange vassdrag, ja til og med store elver, er tørrlagt store deler av året, og mye av ferskvannet når aldri kysten. Hvorfor? Bomullsproduksjonen, og ikke minst risproduksjonen, bruker en stor del av tilgjengelig ferskvann. Dette vannet samles opp i kjempestore reservoarer (I Norge kjenner vi igjen disse som vannkraftsresevoarer). Forskjellen til Norge, er at dette vannet blir distribuert i en myriade av vanningskanaler for produksjon av mais, bomull, ris etc. – altså kunstig vanning. Om lag 30% av dagens matproduksjon er avhengig av vanning.
Vi lever i en verden med en stadig økende befolkning, samtidig som verdens befolkning bir stadig rikere. Med rikdommen følger en etterspørsel etter animalsk føde – enkelt fortalt blir det på verdensbasis færre vegetarianer og fler kjøttspisere. Ett spørsmål som naturlig vil dykke opp er om den enkelte trenger ha dårlig samvittighet for lørdagsbiffen og dongeribuksene som henger i garderoben? Svaret må nok bli ett kjedelig ‘ja og nei’, og spørsmålet er nok mer egnet til en annen større diskusjon som også involver politiske miljøer i Norge, Europa og globalt. Dette fordi svaret er svært sammensatt. Poenget mitt her er at vi trenger bevisstgjøring rundt at verdens ferskvann er truet og vil bli en begrenset resurs i framtiden, noe som potensielt vil kunne true vår tilgang til mat.
Svinger med været
Matprisene går jevn og trutt opp. Det skyldes mest sannsynlig økt etterspørsel og økte energipriser. I 2011 fastslo FAO, FNs mat- og landbruksorganisasjon, at vi hadde meget store avlinger globalt, med for eksempel den største hveteproduksjonen noensinne. Forsiktige anslag for 2012 fra FAO tyder på at 2012 kan bli det nest beste året for nettopp hvete. Dette skyldes i det store at vi vært veldig heldig med været på global basis. Men med en stadig usikkerhet rundt endrede hydrometerologiske forhold med mer ekstremer i alle retninger, vil avlinger og matproduksjonen kunne svinge voldsomt mellom ulike år. Nøkkelen her er nedbøren, og ergo vanntilgangen. Vi kan altså forsiktig konkludere med at vi i framtiden kan forvente oss store svingninger mellom år i tilgang på landbruksprodukter, inklusive mat. Hva de ytterste konsekvensene vil bli er selvsagt vanskelige å forutsi.
Hva vil skje?
Det vi vet er at rundt 2050 vil verdens befolkning telle ca 9 milliarder mennesker. Velgrunnete beregninger viser at verdensproduksjonen av mat må dobles fra dagens nivå til 2060. Som jeg har prøvd å illustrere ovenfor spiller tilgangen til ferskvannet en sentral rolle. Mer matproduksjon vil kreve en stadig større bruk av vann. I dag brukes ca 7000 km3/år i landbrukssektoren. I 2050 vil vi trenge ca 12 600 km3/år (Falkenmark og Rockstroem, 2004). Samme studie indikerte at det vil mangle ca 3300 km3/år til tross for antakelser om teknoligutvikling, bedre vannutnyttelse og ekspansjon av vanningsvann.
Kort oppsummert vil det i tiden framover mest sannsynlig bli en utvikling i internasjonal økonomi. Vi er sikre på at folketallet og urbaniseringen vil øke, og ett sannsynlig endret forbruksmønster og økt velstand. Dette er alle faktorer som vil påvirke jordbruket, matvareproduksjonen og ergo ett stadig øket press på en av det mest sentrale innsats faktorene, nemlig vann som altså vil kunne bli en global mangelvare i framtiden.
Vi trenger en mer bevist strategi for hvordan vi bruker vannet – alt fra mitt eget vannbruk i Vestby via politiske miljøer opp til ett mer integrert syn på vann i global skala for å løse denne megautfordringen som er så sterkt koblet til vårt konsum av mat og klær.
I Norge blir Verdens Vanndag blant annet bemerket gjennom et heldagsseminar om “Vann og matsikkerhet” 22.mars arrangert av Norges Hydrologiråd i CIENS forskningsparken på Blindern. Forskjellige foredragsholdere vil belyse temaet vann og matsikkerhet ytterligere fra forskjellige vinkler.
