Masterutstilling: Kunstakademiet i Trondheim
Lesetid: 5 minutterHver vår blir et knippe studenter ferdige med mastergraden i kunst på kunstakademiene og kunsthøgskolene her til lands. Tradisjonen er at studentene viser eksamensarbeidene sine i en felles avgangsutstilling som ikke finner sted på skolen, men på et profesjonelt galleri. Masterbloggen har bedt masterstudenter i kunsthistorie ved universitetetene i Oslo, Bergen og Trondheim om å skrive en liten rapport fra masterutstillingen i deres hjemby. Ida Grøttum, som er student ved NTNU, har tatt turen innom museumsbygget Gråmølna i Trondheim. Her er hennes rapport fra Masterutstillingen 2011, der årets ti avgangsstudenter fra Kunstakademiet i Trondheim stiller ut sine arbeider:
Masterutstillingen 2011 er kuratert av Åse Løvgren og Karoline Tempere, som utgjør kuratorduoen Rakett. I samarbeid med studentene har de satt sammen en helhetlig utstilling, der sammenhenger i fargetoner, samt fin variasjon av teknikker og materialer, bidrar til en fin flyt i visningen. Prosjektene står i relasjon til hverandre, men uten at noen av dem drukner eller mister sin selvstendighet.
Todimensjonale medier som tegning og fotografi er sterkest representert i utstillingen, og det er positivt å se flere eksempler på tradisjonelle teknikker som maleri og tresnitt. Blant annet har Anne Grefstad benyttet tresnittets egenskaper til å forsterke et uttrykksfullt og moderne motiv. Med de tre bildene Protest 1, 2 og 3, vekker hun nærmest assosiasjoner til tegneserieruten. I Grefstads to malerier Mellom fugl og fisk 1 og 2 er det også referanser til populærkulturen, da hennes sterke, mettede farger minner om popkunstens fargebruk.
Charlotte Rostads tre portretter So. Our Faces., beveger seg rundt et lignende formspråk, men med sine skiftninger mellom svake og sterke linjer, fremstår Rostads tegninger som skjørere og mer skisseaktige. Karakteren forsterkes av de ubehandlede MDFplatene de er tegnet på, og både materialet og teknikken trer tydelig frem og får en sterk rolle i verkene. Det voldsomme formatet gir assosiasjoner til den amerikanske kunstneren Chuck Close sine portretter, men Rostads skisseaktige uttrykk skiller seg samtidig klart fra det mer markante uttrykket til Close. Tegningenes størrelse bidrar også til det Rostad synes å ønske, nemlig å oppnå en form for konfrontasjon mellom betrakterne og det enorme ansiktet.
Ved å plassere Rostads portretter i tre forskjellige deler av utstillingslokalene, oppnås en sammenheng mellom første og andre etasje. Foruten disse verkene er det ingen av utstillerne som viser verk i begge etasjene. Rostads store portretter får funksjon som et bindeledd mellom de to delene av utstillingene.
Den tredje utstilleren i andre etasje er Christina Reenberg Jensen, som i fotografier og en lydinstallasjon bruker steinen som motiv. Gjennom skrift på veggen forteller hun historien om Giant Rock, en gammel stein i den californiske ørken som var hellig for indianerne. Et av bildene viser rader av små fotografier som avbilder en sort container, og en sølvball i varierende posisjoner rundt containeren. Verket minner om førdigitaliserte animasjonsfilmer, hvor sammensetningen av stillbilder utgjorde selve bevegelsen. At sølvballen er plassert på gulvet i utstillingsrommet, levendegjør animasjonen ytterligere.
I utstillingens hovedrom i første etasje er plasseringen av verkene mer fremtredende, og relasjonen som oppstår mellom Rina Lindgrens verk og arbeidene til Erik Friis Reitan, Tore Reisch og Cathrine Ruud er nok skapt helt bevisst. Både Rina Lindberg og Cathrine Ruud synes å ha arbeidet med en tematikk som omhandler tid, rom og forgjengelighet. Men mens Lindgrens sort/hvite tegninger og skulpturer av små hus bærer med seg et nærmest uhyggelig preg, som av noe tomt eller fortapt, er Ruuds fotografier av detaljer fra interiører mer abstrakte og glir nesten over i en formmessig studie av interiørelementer og teksturer. Fotografiene til Ruud er distanserte og nærgående på samme tid.
I dette største rommet dominerer grå- og bruntonene, og her er den utstillingsmessige helheten jeg nevnte tidligere tydeligst. Helheten brytes kun av Tore Reischs skulptur i lys mintgrønn skumgummi. Skulpturen er formet som et slags monter, og inneholder en karthenvisning til skulpturen The Great Forgetting,som Reisch har plassert i Høgskoleparken ved NTNU Gløshaugen. The Great Forgetting er en stor skulptur på 6m x 5m x 2.2m og dens arkitektoniske preg knytter an til temaer som forgjengelighet og historie, slik vi finner det hos flere av de andre avgangsstudentene i denne utstillingen.
En beslektet historietematikk finner vi blant annet i Tian Millers verk Stille stier, som består av video projisert på vegg. Gjennom flere små klipp av gamle hjemmevideoer og lysbilder får vi et personlig og nært innblikk i en families tilknytning til en gammel sæter. Pålagte lydspor med kommentarer og samtaler mellom familiemedlemmer forsterker det private og personlige preget. Verkets varme og nære karakter, samt den vare behandlingen av materialet, gir inntrykk av at det også for kunstneren ligger en personlig tilknytning til grunn.
Utstillingens andre videoinstallasjon viser Kristin Tårnes intervjuer av kunstnere fra Trondheim og Mexico City. På en av veggene i rommet projiseres intervjuene, mens det på en av sideveggene projiseres lydløse klipp av folketomme eksteriører fra de to byene. I førti minutter reflekterer intervjuobjektene over sin egen posisjon som kunstnere, samt bakgrunn for yrkesvalg og de muligheter som ligger i det å være kunstner. De to verkene utgjør, sammen med Christina Reenberg Jensens lydinstallasjon i andre etasje, av steiner som slås mot hverandre, de eneste elektroniske verkene i utstillingen.
Fotografiet er langt mer dominerende i masterutstillingen, og i et av utstillingens smalere rom henger Kamilla Skrindes fotoarbeider, som har noe stillferdig og taust over seg. Gjennom selvutløseren møter vi kunstneren som sitt eget objekt, slik vi har sett tidligere, blant annet hos den norske fotografen Vibeke Tandberg. Men i Skrindes fotografier ligger det noe uuttalt, og mot nesten nakne interiører berører hun noe ved oss, som ikke er helt greit å få tak på. Kanskje er det fordi vi aldri greier å møte blikket hennes. I fargetoner og utsnitt er bildene estetiske, og gjennom formale virkemidler som brutte elementer og diagonale linjer oppnår hun gode komposisjoner.
Masterutstillingen 2011 fremstår som en gjennomarbeidet utstilling, hvor både den overordnede sammenhengen og den individuelle karakteren en masterutstilling nødvendigvis vil ha, er ivaretatt.
