Masterbloggen

Standing Rock som et sted for læring og styrking av urfolksidentiteter

Lesetid: 6 minutter

Urfolkprotesten Standing Rock i 2016-17 fikk global oppmerksomhet. Protesten ble viktig for urfolk verden over, inkludert samer, og spesielt for urfolk i USA.

Standing rock-protesten ble startet opp av unge aktivister fra Lakota Sioux stammer og var trigget av mange faktorer; fattigdom, rusmisbruk, selvmordsbølger og mangelen på støtte fra helsevesen og politistyrker som gjorde mange unges liv nesten ulevelig i flere reservater, og mer spesifikt på Standing Rock Sioux Tribe reservatet, der det nå i tillegg skulle bygges en oljerørledning.

Oljerørledninga Dakota Access Pipeline (DAPL), skulle gå under lake Oahe, kalt Missouri River av nybyggere, som også krysser land av stor spirituell og historisk betydning for Lakota-folket og andre amerikanske urfolk.

Standing Rock-protesten ble viktig for urfolk verden over, inkludert samer, og spesielt for urfolk i USA. Jeg var selv en del av en gruppe samiske aktivister som dro til Standing Rock i desember 2016. Under oppholdet fikk jeg oppleve det dynamiske miljøet der, som vitnet om en ny bølge av samhold mellom urfolk og økt motstandsdyktighet i kampen mot miljørasisme og kolonialisme generelt.

Gjennom oppholdet i campen og intervjuer med andre aktivister og vannbeskyttere studerte jeg Standing Rock som en læringsplass, og et sted for styrking og oppbygging av urfolksidentiteter.

Miljørasisme

Blant mange av aktivistene ble det sagt:

Det er ikke et spørsmål om en slik oljerørledning vil lekke, men når den vil lekke.

Utsagnet var basert på erfaring og rapporter som vitnet om det samme.

At oljerørledninga ville lekke var en begrunnelse som også, i motsetning til Standing Rock folkets protester, ble godtatt som gyldig da innbyggerne i den hvitere og rikere byen Bismarck klagde på planene om å legge oljerørledninga ved deres eneste vannreservoar. Den nye ruta for ledningen, under lake Oahe, ble et resultat av Bismarcks protester.

En læringsplass

I etterkant av Standing Rock-oppholdet leste jeg flere artikler som fortelle om at mange unge hadde funnet en tilhørighet i campen, og at de lærte mye nytt om egen kultur. Det tror jeg kan ha bidratt til å forme folks syn på seg selv som urfolk, slik det gjorde for meg.

Under min oppvekst i Oslo, utenfor det man kaller kjernesamisk område, har jeg hatt begrenset tilgang på samiske språk og kulturer. Standing Rock ble begynnelsen på en personlig prosess som jeg regner med vil vare livet ut, som handler om å bli kjent med og ta tilbake min samiske identitet.

En indre dekoloniseringsprosess

Lakota-kvinnen Zintkala Mahpiya Win Black Owl fødte sitt sjette barn i Standing Rock. Hun er mor på fulltid, og også en fødselsaktivist og kunstner. Zintkala satt opp en egen tipi, et kjegleformet telt, i campen for å samle kvinner for regelmessige møter, og for at kvinner som trengte det kunne ha et trygt sted å gå til for emosjonell støtte.

Zintkala er opptatt av at man må snakke om de vanskeligere emnene knyttet til kolonialisme og rasisme i USA, og hvordan helsesystemet er med på å fremmedgjøre kvinner fra kroppene sine, noe hun ser på som kolonialisme, og sexisme satt i system.

Den hvite myten

Zintkala ble i hovedsak oppdratt av sin hvite far, som har vært veldig bevisst sine privilegier. Hun har vært opptatt av å finne ut av sin norske og svenske bakgrunn, noe som har fått henne til å innse at alle må være med på dekoloniseringsprosessen, uavhengig om de er urfolk eller ikke. Som Leslie Gray sier:

“Don’t participate in the myth of whiteness; there is no such thing. Every single person in the world has an ethnicity. Ethnic does not mean colored or being a person of color. Ethnicity is your culture, and it’s your culture as it relates to a particular place on earth, a particular bioregion, and a particular land. (…)

The most radical thing you can do is to start thinking of yourself as having come from some place on this land. That thought alone is going to be a huge contradiction to the prevailing models”.

Zintkalas mor er Lakota og Zintkala har alltid hatt en sterk tilhørighet til denne delen av sin kultur. I løpet av oppholdet i Standing Rock ble hun imidlertid også oppmerksom på de privilegier det gav henne å ha lysere hud og å ha vokst opp utenfor reservater, i motsetning til mange andre barn i USAs urfolkssamfunn.

Oppholdet i Standing Rock fikk henne til å forstå bedre hvorfor hun snakker om dekolonisering som hun gjør; som en prosess som må starte innenifra, som handler om å dekolonisere sin egen tankegang og finne ut av hvem man egentlig er som en urfolksperson i USA i dag.

Ideer som undertrykker

Det er et kjent fenomen blant minoriteter at man lar seg definere av majoriteten i et samfunn. I dette tilfelle har amerikansk populærkultur og selektive historie i stor grad vært med på å omforme USAs urfolks egne identiteter, for eksempel hva som er en “autentisk” amerikansk urfolksperson.

For amerikanske urfolksindivider kan det være vanskelig å se seg selv i bildene som de blir servert av amerikansk populærkultur, samtidig som media i USA sjelden forteller positive historier om dagens urfolk. Standing Rock ble et lenge etterlengtet fristed, der folk kunne se seg selv og andre på nye måter.

Ved å lage et rom der urfolkskvinner var frie til å snakke med andre i samme situasjon, dele erfaringer og kunnskap, og gjennom å styrke sitt forhold til egen kropp, skapte Zintkala for gode verktøy i den pågående prosessen om å styrke urfolksidentiteter.

Kraften av samisk joik og samhold

Sara Marielle Gaup Beaska er en kjent samisk joiker og aktivist som var en del av gruppa jeg reiste til Standing Rock med. Hun sier at hun dro dit for å lære. Hun hadde fulgt protesten over nett og reiste dit første gang sommeren 2016, med søsteren Inger Biret Kvernmo Gaup og Sofia Jannok, en kjent samisk joiker fra svensk side.

Marielle og søsteren Inger dro til Standing Rock for andre gang vinteren 2016-17, og da var kun den harde kjernen igjen i campen og stemningen ganske annerledes.De hadde med seg reinskinn og andre materialer til campen slik at de kunne hold kurs i å sy skaller, et tradisjonelt vinterfottø,y brukt av samer til den dag i dag for å holde seg varm på føttene i mange minusgrader. Ideen var at de amerikanske urfolkene kunne lage noe liknende av bøffelskinn.

Joiken ble også sentral i Marielle’s historie om Standing Rock, slik hun fortalte den til meg. Da hun var i campen for første gang, på sommeren var det sang og trommespill fra morgen til kveld. Alle sang, og Marielle syns det var så fint for et “joikehjerte” å oppleve. Det fikk henne til å føle seg hjemme, men også til å kjenne på en tristhet over hvordan joikinga har forsvunnet mer og mer fra det dagligdagse i samisk kultur.

I Standing Rock fikk Marielle oppleve hvor viktig sang og musikk kan være for å skape samhold og hvor viktig joik er for samisk tro og levemåte. Marielle fortalte hun lærte mye; om musikk og spiritualitet, om mennesker, og om at samene er en del av det internasjonale urfolksfellesskapet. Hun, som flere av oss som var der, holder fortsatt kontakten med mange av de hun møtte. Mange har fortsatt samarbeidet over nett, hvor de støtter hverandre i kampene for dekolonisering som kjempes blant urfolk globalt.

Kvinner som dekoloniserer politisk makt

Urfolkskvinner mobiliserer og organiserer seg ofte i møte med prosjekter om oljeutvinning eller annen miljøfiendtlig aktivitet. Spesielt for urfolkskvinner er den sterke forbindelsen til lokalsamfunnet, men også forbindelsen mellom landet og folk.

I følge den samiske forskeren Rauna Kuokkanen er det vanlig at kvinner er de som organiserer seg fordi menn ofte lettere blir akseptert som ledere av statlige organer og dermed blir menn bundet opp mot storsamfunnets premisser og deres måte å tenke rundt urfolksrettigheter.

Storsamfunnets ideer er ofte ikke forenelige, og til tider direkte motstridende med, urfolkssamfunns behov og måter å leve på. De som retter seg etter majoritetens politiske system klarer ikke å stå imot tiltak som skader lokalsamfunnet. Kinnene ender derfor ofte opp med å ta saken i egne hender utenom etablerte politiske systemer. Mange urfolkskvinner kjenner på følelsen av at de ikke er velkommen inn i politikken, og at urfolksmennene som har kommet seg til fremtredende posisjoner ikke tar hensyn til deres lokalsamfunns behov som skolegang og helsetilbud.

Flere urfolkskvinner motstrider seg ideen om at kvinners rettigheter kun er noe som gradvis har blitt tilkjempet i moderne tid. Rauna Kuokkanen snakker om måten patriarkalske strukturer, ofte gjennom kolonialisme og misjonærvirksomhet, har blitt en del av urfolks samfunn, og at urfolkskvinners roller, slik som i mange vestlige samfunn har blitt devaluert.

Marielle og Zintkalas historier er ulike, men de vitner likevel om Standing Rock som et sted for læring. Standing Rock ble et sted der urfolkskvinner kunne møtes og snakke sammen om sine utfordringer og hvor de kunne dele kunnskap og styrke hverandre i sine rett til å ta ledende posisjoner, slik historien viser at mange urfolkskvinner har gjort før.