Å skape nærhet gjennom avstand
Lesetid: 5 minutterÅ forstå og ta farvel med egen barndom samtidig er krevende. Romanen En finir avec Eddy Bellegueule, som byr på en sosiologisk analyse av egen barndom, gjør sterkt inntrykk på leseren.
I En finir avec Eddy Bellegueule (Farvel til Eddy Bellegueule) fra 2014, blir vi kjent med oppveksten og bakgrunnen til forfatteren Edouard Louis. Romanen, som bidro til virkelighetslitteratur-debatten, fikk internasjonal suksess og rørte lesere verden over.
Det spennende paradokset i romanen er at forfatteren både vil forstå og ta farvel med barndommen sin. Dette innebærer mange sterke møter med barndomsminner fra arbeidermiljøet i en liten by nord i Frankrike, hvor hovedpersonen, Eddy, daglig blir banket opp av skolekameratene. Hvordan bidrar romansjangeren til å fremheve denne menneskelige forvandlingen til Louis?
I min nærlesning av En finir avec Eddy Bellegueule studerer jeg romanens ulike måter å ta avstand fra fortiden på. På hvilken måte er dynamikken mellom avstand og nærhet avgjørende for vår sympati for fortelleren i romanen?
Romanen har selvbiografiske trekk og viser kontraster mellom fortelleren og hans fortid i lys av Pierre Bourdieus sosiologiske univers. Louis bruker mye av hans teoretiske rammeverk til å analysere barndommen. For å distansere seg fra sin egen fortid, blir romansjangeren og den sosiologiske rammen to viktige virkemidler.
En levende og menneskelig historie
Som lesere blir vi lettere grepet av en tekst hvis vi føler tilstedeværelsen av noe menneskelig i historien. Vi får følelsen av å bli tatt med på en identitetsreise, der vi blir inkludert i fortellerens prosjekt, som handler om å komme seg videre i livet.
Etter flukten fra hjemstedet skiftet forfatteren navn fra Eddy Bellegueule, navnet til en hardhaus (“un nom de dur”), til Edouard Louis. Handlingen vitner om forfatterens valg om å forlate familien og sitt gamle liv. Leseren blir vitne til sterke og kontrastfulle møter mellom fortellerens jeg, Edouard, og det fortalte jeg, altså unge Eddy.
Den russiske filosofen og litteraturviteren Mikhail Bakhtin argumenterer for at det er nødt til å være en forskjell mellom det fortalte jeg og det fortellende jeg. Dette fordi det fortellende jeg allerede befinner seg utenfor hendelsen. Å fullstendig identifisere seg selv med fortidens jeg blir ifølge Bakhtin, like umulig som å løfte seg selv etter håret.
Det er mulig at vår relasjon til fortelleren i romanen påvirkes av mennesket som skjuler seg mellom linjene, og at det er de menneskelige trekkene som gjør fortelleren troverdig. Hovedpersonen hevder ovenfor seg selv at han skal være en hardhaus, en tøffing. Vi blir imidlertid minnet på at dette er langt fra sannheten, noe fortelleren også bekrefter ved å vise oss at han gråter mens han tenker tilbake på dette.
Den franske tittelen på boka En finir avec Eddy Bellegueule kan tolkes på flere måter enn den norske oversettelsen, Farvel til Eddy Bellegueule. “Finir” er det franske verbet for å “bli ferdig med” på norsk, og det står skrevet i infinitiv. Det indikerer at det å gjøre seg ferdig med fortiden sin som Eddy Bellegueule, er en uavsluttet handling, altså en prosess.
Dialekt møter skriftspråk
Vi ser også et sterkt skille mellom de to språkene som blir brukt om hverandre i romanen. Det ene som en muntlig dialekt, og det andre som standard fransk skriftspråk.
Fortellerens symbolske separasjon fra barndommen blir forsterket gjennom at Eddy snakker populærspråket. Fortelleren derimot bruker standard fransk skriftspråk i sine skildringer.
I følgende eksempel fra kapittelet “Les histoires du village” beretter fortelleren om en mann som dør i sine egne ekskrementer, skrevet på fransk standard skriftspråk. Deretter illustrerer det muntlige språket fra bygda hvordan historien blir fortalt på en langt mer vulgær måte:
“[…]elles disaient qu’il était mort dans les déjections. Il est mort dans sa pisse et sa merde […]”
“[…]de sa at han døde i sin egen avføring. Han døde i sitt eget piss og sin egen drit[…]”
Språket i romanen er ikke bare et verktøy for å gjøre teksten interessant og variert. Den er også et verktøy for å demonstrere sosiale forskjeller. Dialogen mellom fortelleren og hans fortid gjør romanen levende gjennom at vi ser en utvikling på identitetsnivå. Forandringen viser seg imidlertid ikke å være total. De vanskelige minnene er tunge for fortelleren å gjenoppleve til tross for den symbolske separasjonen.
Sosiologisk ramme
I En finir avec Eddy Bellegueule, er fortelleren i dialog med fortiden sin gjennom teoriene til Pierre Bourdieu. Denne sosiologiske referansen hadde ikke vært mulig uten den parisiske utdanningen til forfatteren ved prestisjeskolen École normale supérieure. Dette symboliserer avstanden mellom fortelleren og hans barndom i et fransk arbeidermiljø, ved at fortelleren har en vitenskapelig tilnærming til sin fortid for å forstå den.
Skal vi tro det Bourdieu skriver i Esquisse pour une auto-analyse (Skisse for en selvanalyse) fra 2004, kan en sosiologiske tilnærming være fordelaktig for sympatien man får til fortelleren. I skissen tar han utgangspunkt de sosiologiske faktorene som har påvirket valgene han har tatt i livet. Bourdieu ytrer håpefullt at leserne kan gjenkjenne seg i hans utfordringer, opplevelser og lidelser.
En sosiologisk forståelse kan altså føre til identifisering, som igjen kan være fordelaktig for vår helhetlige sympati for fortelleren. Den sosiologiske rammen til romanen hjelper oss å relatere innholdet til våre liv og vårt samfunn.
Skam er universelt
I En finir avec Eddy Bellegueule, fremkommer det ofte en nær tilknytning mellom dominans og skam. I tillegg til å være et aktuelt tema i norske TV-serier som “Skam” og “Jævla homo”, er skam, ifølge professor og litteraturkritiker Jean-Pierre Martin, den følelsen absolutt alle kan kjenne seg igjen i.
“Pédale”, det franske ordet for homo, blir ofte brukt på et nedsettende og ydmykende vis. Det er et eksempel på hvordan dominans blir kroppsliggjort gjennom språket. Ifølge Bourdieu blir den mannlige dominansen, som han skriver om i La domination masculine (1998), forsterket av å bevise en form for virilitet. Dette oppnås ved å rakke ned på andre menns maskulinitet, gjerne foran andre. Følgene av dette er ofte ydmykelse og skam.
Som Bourdieu påstår, har de fleste mennesker et ønske om å oppnå dominans. Dette kommer til syne blant annet i episoden hvor Eddy forsøker å overføre sin skam på en medelev som har flere “feminine fakter” enn ham selv. Dette gjør han ved å kalle ham for homo foran flere andre på skolen. Likevel får vi en forståelse av hvorfor helten “mister ansikt”, idet hendelsene er godt portrettert inn i et mannsdominert miljø.
Når fortelleren deler de hendelsene som han en gang skammet seg over, demonstreres det at han i skrivende stund ikke lenger skammer seg over seksualiteten sin. Dermed kan denne gjennomsiktigheten i romanen tolkes som et prosjekt for å forlate følelsen av skam.
En sentimental realisme?
De ærlige beskrivelsene i romanen skaper en realisme i det som fortelles, og bidrar til at leseren tror på det som blir sagt. Det oppstår dermed en virkelighetseffekt basert på leserens opplevelse og gjenkjennelse.
Det vi legger i den sentimentale realismen er kort sagt den virkeligheten som oppleves gjennom beskrivelser og innlevelse. I vårt tilfelle, kan det påstås at realismen befinner seg i vår forestillingsevne.
Minnene som skildres gjennom fortelleren blir ofte så nøyaktig beskrevet at den sterke odøren av fritert mat, eller den kalde og sterile lukten av vaskemidler på skolen hans, nærmest sanses hos leseren.
Lukt, slik som det blir forklart i romanen til Marcel Proust, Du côté de chez Swann (Veien til Swann) fra 1913, fremkaller minner gjennom sanseverdenen. Noe som indikerer at de visuelle minnene har begynt å blekne, men at sans og lukt gjør minnene levende igjen. Beskrivelsene blir nåtidens rekreasjoner av hendelser som fortelleren husker fra sin fortid.
Vi gjenopplever altså fortiden til Eddy gjennom hans øyne, hans personlige minner og sanser, og vi står ikke igjen som passive tilskuere til fortellingen, men som deltakere i den.
Den nære sannhet
Når vi leser En finir avec Eddy Bellegueule, får man inntrykk av historien blir fortalt slik den er, uten noen forsøk på å pynte på sannheten. På samme måte som i selvbiografien Les confessions (1782) av den sveitsisk-franske filosofen Jean-Jacques Rousseau. Der innleder han med å fortelle leseren at boken er et portrett av et menneske i all sin sannhet. Som deltakere blir vi invitert til å forstå historien til fortelleren fra hans ståsted.
Edouard Louis har et ønske om å viske ut grensen mellom fiksjon og fakta. Det er gjennom språket og litteraturen han forsøker å oppnå en sannhet. Fortellerens egen oppfatning av verden blir, gjennom detaljerte sansebeskrivelser og universelle følelser av dominans og skam, til virkelighet for leseren. Abstrakt nok skaper fortellerens avstand til sin egen fortid nettopp denne effekten av noe nærliggende og ekte.