Barn av psykisk syke foreldre
Lesetid: 5 minutterBarn av psykisk syke foreldre er i en sårbar posisjon. Samarbeid på tvers av etater er viktig for å kunne gi den nødvendige hjelpen, men samarbeidet har også utfordringer.
Når psykisk sykdom rammer mor eller far berøres familiemedlemmene. Barn vil aldri være for små til å skjønne at noe er galt, og barna vil bruke all sin energi på å forstå virkeligheten ved å lese omsorgspersonens atferd.
Resultatene i min studie viser hvordan ulike profesjoner som jobber med barn på hver sin måte (sam)arbeider rundt mindreårige barn av psykisk syke foreldre, utifra deres roller og perspektiver. Imidlertid viser studien at det er behov for kunnskap og kompetanse om tematikken, og tverrfaglig samarbeid.
Barndommen varer i generasjoner
Å være psykisk syk og samtidig ha ansvar for barn er fortsatt noe skamfullt i dagens samfunn, selv om det har blitt mindre tabubelagt. Barn som har alvorlig psykisk syke foreldre utgjør en risikogruppe i samfunnet for selv å utvikle psykiske lidelser.
Opplevelsene barnet erfarer i barndommen er av stor betydning for hvordan barnet igjen vil behandle sine barn. Med dette kan vi si at barndommen varer i generasjoner.
Foreldre som er psykisk syke, kan igjen ha hatt foreldre som har vært syke, og dermed ikke fått den omsorgen som det har vært behov for. Det kan i slike sammenhenger være utfordrende å overføre god nok omsorg videre.
Ved å styrke foreldrefunksjonen eller foreldrekompetansen, kan det forebygges at barn vil få den samme oppveksten, og dermed bidra med å bryte generasjonsoverførbarheten.
Kommunen har plikt til å følge opp
Det er foreldrene som har hovedansvaret for sine barn, men samfunnet har også et medansvar for barns utvikling og helse. Kommunen har plikt til oppfølging av barn, så om en forelder strever med psykisk sykdom vil familien få hjelp.
En av måtene å sikre hjelp og oppfølging av barn er gjennom lovverket. 1. januar 2010 fikk
Helsepersonelloven (§10 a) og Spesialisthelsetjenesteloven (§3-7 a) bestemmelser som omhandler ivaretakelsen av barn som pårørende. Lovbestemmelsene har som formål å sikre barn og unge tidlig hjelp, og forebygge problemer hos barn og foreldre. Denne oppnevnte rollen kalles ”barneansvarlig helsepersonell”. Regelverket påpeker at helseinstitusjoner innenfor voksenpsykiatrien skal oppnevne en barneansvarlig.
Med tanke på å kunne yte den nødvendige hjelpen til rett tid for barns beste, vil dialog og samarbeid være en forutsetning. Barnet og familien bør imidlertid prege arbeidet og regnes med som en ressurs, siden de er spesialistene på sin egen situasjon.
Barn og ungdom har behov for informasjon om foreldrenes sykdom, og hvilke konsekvenser sykdommen kan ha for barnet selv og familien. Manglende informasjon kan gi grunnlag for tabu, og barna kan føle seg ensomme og isolert.
Funnene i min masteroppgave viser hvilke tiltak informantene igangsetter for å støtte barn og familier. Jeg intervjuet en barneansvarlig helsepersonell, en spesialpedagog i PP-tjenesten og en rådgiver med erfaring fra skolen. Gjennomgående i intervjuene kommer det frem at informantene så behovet for økt kunnskap om barn som vokser opp med psykisk syke foreldre.
Rådgiver og spesialpedagog vektlegger kunnskap innenfor spesialpedagogikk, og barneansvarlig forteller at også helsepersonell som ikke er oppnevnt barneansvarlige har behov for veiledning og kunnskap for å ivareta barn og familier.
Samtaler med barna
Et av tiltakene som igangsettes er samtaler med barn. Rådgiver og spesialpedagog har erfaring med pedagogiske gruppesamtaler med barn. Det overordnede målet er å sikre barn en best mulig utvikling av egen helse og eget liv på lang sikt, og informantene bruker samtaler for å hjelpe barn med å skape en sammenheng i hverdagen, noe som kan virke inn på deres helse over tid.
Spesialpedagog har erfaring med barn i barnehagealder, der fokuset i samtalene ligger på barnas mestring av egne følelser. Rådgiver har erfaring med barn fra tiårsalderen. Her ligger også fokuset på barns mestring av egne følelser.
I gruppesamtalene tegnes det nettverkskart, slik at barna kan få en oversikt over hvor de kan henvende seg ved behov for ytterligere hjelp og støtte.
Barneansvarlig foretar barne- og familiesamtaler, og her snakkes det om tankesykdom og tankesykehus med barn fra åtte-niårsalderen. Barnansvarlig legger vekt på i sine samtaler at barna skal tilegne seg kunnskap, og få den nødvendige informasjonen om foreldrenes sykdom, og hvilke konsekvenser den kan ha for barnet eller familien.
Informantenes overordnede mål er å sikre barn en best mulig utvikling av egen helse og eget liv på lang sikt, og bruker samtaler for å hjelpe barn med å skape en sammenheng i hverdagen, noe som kan virke inn på deres helse over tid.
Manglende kunnskap om barn av psykisk syke
Jeg fant ut at det mangler kunnskap og kompetanse om barn som vokser opp med psykisk syke foreldre, noe som skaper utrygge ansatte. Blant annet kan det være utfordrende for personalet i barnehagen, skolen eller PP-tjenesten og stille foreldrene spørsmål om deres hjemmesituasjon.
Økt kunnskap om barn som vokser opp med psykisk syke foreldre kan bidra til å trygge de ansatte, og det kan bli lettere å stille spørsmål til foreldrene om deres hjemmesituasjon. Spørsmål om hjemmesituasjonen kan gjøre det lettere for fagpersoner i barnehagen, skolen og PP-tjenesten å fange opp de sårbare barna i samfunnet.
Tverrfaglig samarbeid
Et godt samarbeid innad i kommunen og med barnets familie vil bidra til å sikre og styrke barnets oppvekstmiljø. Et betydningsfullt kompetanseløft i samfunnet vil være tverrfaglig- og tverretatlig samarbeid. Tverrfaglig vil si et samarbeid mellom fagpersoner med ulik fagbakgrunn og kompetanse. Tverretatlig er samarbeid mellom fagpersoner fra ulike etater.
Tverrfaglig samarbeid mellom de ulike etatene er avgjørende og viktig for å kunne se barnet og familien som en helhet. Et tverrfaglig samarbeid der fagpersoner fra ulike etater kommer sammen, går i dialog og drøfter barns og familiers utfordringer er vesentlig for videre utvikling og økt innsikt i kunnskap og kompetanse hos hverandre.
Imidlertid vil samarbeidet være preget av begrensninger som ligger i lovverket det arbeides etter, som taushetsplikten. Taushetsplikten må ikke stå i veien, og dermed blir god relasjon og et godt samarbeid med foresatte svært viktig for at de skal gi tillatelse til informasjonsflyt. Samarbeidet vil kunne bidra til støtte for den enkelte fagperson når han eller hun står ovenfor følelsesmessige belastende saker. Etatene kan bli mer synlig for hverandre som igjen kan bidra til en positiv holdning mellom deltakerne, samt bidra til kompetanseheving.
Barneansvarlig, spesialpedagog og andre fagpersoner arbeider etter ulikt lovverk og retningslinjer innenfor deres etat. Forutsetningen for at kommunen skal kunne tilby sin samla kompetanse til foreldrene er foreldrenes samtykke.
Behov for endringer i utdanning?
Under arbeid med studien fant jeg lite forskning innenfor det spesialpedagogiske feltet. Det kan skyldes av temaet tradisjonelt er en del av det helsefaglige feltet, men slik jeg ser det er det også relevant innenfor pedagogikken. Grunner for at det er relevant innenfor pedagogikken er blant annet fordi kommunale pedagogiske tjenester har jevnlig kontakt med, og står barn og familier nært. Fagpersoner vil ha ulik kjennskap til barnet og familien, som sammen kan yte nødvendig hjelp.
Slik jeg ser det er lovverket, lite felles kunnskap og lav kvalitet på det tverretatlige samarbeidet utfordringer for spesialpedagogisk praksis i dag. Jeg undrer meg over om det vil være behov for mer pedagogikk innenfor helsefaglige utdanning, og mer fokus på helse innenfor pedagogikken.
