Trenger Norge et eget direktorat for e-helse?

Lesetid: 4 minutter

Digitalisering av helsesektoren krever et stort løft. Mangel på styringsmyndighet over lengre tid taler for at eget direktorat for e-helse er nødvendig for å klare oppgaven.

E-helse er et område det i dag satses stort på, og digitalisering av helsesektoren anses som et av de viktigste virkemidlene for å kunne møte behovene i fremtidens helsetjeneste.

Helsesektoren står imidlertid overfor store utfordringer på IKT-feltet, der utviklingen over tid kjennetegnes av et stort mangfold av aktører, mange IKT-systemer og manglende koordinering og samhandling.

Den nasjonale styringen og organiseringen av e-helsefeltet har frem til nylig vært svak, og sektoren har ikke hatt en felles fremgangsmåte for bruk av IKT. Det har skapt store forskjeller for hvordan IKT planlegges, implementeres og brukes. Behov for sterkere styring førte til opprettelsen av Direktoratet for e-helse i 2016, som skal sette nasjonale retningslinjer og gi økt gjennomføringsevne i digitaliseringen av helse- og omsorgssektoren.

Utfordringer med IKT-utviklingen i helsesektoren

IKT-utviklingen i helsesektoren, som begynte på 1980-tallet, kjennetegnes av et sterkt fokus på lokale løsninger og tilpasninger de første 20 årene. Digitalisering var basert på frivillighet, og det var opp til hver enkelt aktør i helsesektoren å velge om og hvordan dette skulle gjøres.

Dette har ført til at sektoren preges av et stort aktørmangfold som selv har ansvar for anskaffelser, prioriteringer og driften av egne IKT-systemer. Som et resultat av dette er helse- og omsorgssektoren i dag preget av en rekke enkeltstående og ulike IKT-systemer som ikke kommuniserer med hverandre.

Mangelen på styring og samordning har også gitt finansielle konsekvenser, ved at samfunnet har blitt påført store utgifter knyttet til innkjøp og drift av det store antallet ulike IKT-løsninger.

Nasjonale myndigheter har jobbet med disse utfordringene siden midten av 1990-tallet, blant annet gjennom å lansere flere nasjonale handlings- og strategiplaner på e-helseområdet. Grunnet manglende styringsmyndighet på e-helsefeltet har imidlertid resultatene latt vente på seg, og samordnings- og koordineringsproblemer har derfor vokst frem over tid.

Utfordringene sektoren i dag står ovenfor er derfor et direkte resultat av måten IKT har fått utvikle seg på i sektoren.

På vei mot en fellesløsning for digitale pasientjournaler

Mens IKT tidligere ble sett på som en støttefunksjon med det formål å holde dokumentasjon og helseopplysninger à jour, ser vi nå at IKT kan bli en avgjørende forutsetning for å kunne levere helsetjenester som både er trygge og av høyest mulig kvalitet.

For å kunne sikre gode nok helsetjenester til alle landets innbyggere i fremtiden, er hovedmålet for e-helseutviklingen i tiden fremover «én innbygger – én journal».

Det skal etableres én felles løsning for elektroniske pasientjournaler i hele helse- og omsorgssektoren slik at innbyggerne og helsepersonell har tilgang til én samlet journal. For å nå dette målet er det helt nødvendig å sikre en enhetlig utvikling på e-helsefeltet.

Behov for sterkere nasjonal styring

Det er altså et behov for økt gjennomføringsevne og sterkere nasjonal styring av e-helsefeltet. En felles organisering, der nasjonale myndigheter har styringsmyndighet på e-helsefeltet, er et virkemiddel som bidrar til dette.

Felles organisering har i noen grad vært brukt som virkemiddel de siste årene, for eksempel ved at tidligere Divisjon for e-helse i Helsedirektoratet hadde ansvar for å samordne IKT-tiltak i sektoren. Divisjonen hadde ansvaret for større prosjekter som eResept, Kjernejournal og Digitale innbyggertjenester, men den manglet et utvidet mandat og finansielle virkemidler for å styre de ulike aktørene. Det var derfor vanskelig å stille krav til de ulike helseaktørene, krav som kunne ha sørget for effektiv og koordinert gjennomføring av ulike IKT-tiltak.

Som en del av studien, ble departementsråden i Helse- og omsorgsdepartementet, ekspedisjonssjefen i E-helseavdelingen, samt to ansatte i samme avdeling i departementet intervjuet. Flere av disse pekte på nettopp mangelen på styringsmyndighet som en av hovedårsakene til at helsesektoren trenger et eget direktorat for e-helse.

Ved å organisere området i et myndighetsorgan i direkte linje til departementet, sikrer man at direktoratet har tilstrekkelig myndighet og virkemidler til å kunne samordne og koordinere de ulike aktørene i sektoren.

I tillegg ble det påpekt at det å opprette et eget direktorat for e-helse vil bidra til å øke IKT-kompetansen på nasjonalt nivå, og øke oppmerksomheten knyttet til IKT i helse- og omsorgssektoren.

Utskillelsen fra Helsedirektoratet

Parallelt med fremveksten av e-helsefeltet i Helsedirektoratet og de generelle utfordringene som vokste frem, kom også utfordringer knyttet til organiseringen av e-helse i direktoratet til syne.

Flere av informantene var inne på at e-helse «forkludret» den helsefaglige rollen til Helsedirektoratet, og det ble det etter hvert et sterkere fokus på å rendyrke de ulike rollene. E-helsefeltet vokste fort og la press på de øvrige divisjonene i direktoratet, og som en informant pekte på, så gjorde […] størrelsen og kontrollspennet at den divisjonen genererte mye, mye mer arbeid i Helsedirektoratet enn nesten alle de andre divisjonene til sammen».

Motargumentet mot å skille ut Divisjon for e-helse i et eget direktorat, var at dette kunne svekke den helsefaglige forankringen i den videre IKT-utviklingen.
Interne diskusjoner både i Helse- og omsorgsdepartementet og i Helsedirektoratet pekte på mulige utfordringer ved at teknologene fysisk og organisatorisk blir flyttet bort fra fagmiljøet de utvikler løsninger for.

Det ble likevel konkludert med at IKT-feltet ble for stort i Helsedirektoratet og tok fokuset fra de andre divisjonene. Med utgangspunkt i at den nye enheten måtte være et myndighetsorgan for å kunne løse utfordringene sektoren stod ovenfor, ble derfor Direktoratet for e-helse opprettet, og dette ble gjort ved å skille ut Divisjon for e-helse fra Helsedirektoratet.

Veien videre

Årsrapporten for direktoratets første år viser at flere milepæler er nådd. Produktstrategier er blitt utarbeidet for de store nasjonale e-helseløsningene eResept, kjernejournal og helsenorge.no. Kjernejournal ble nasjonalt innført i første del av 2017 og eResept er nå innført hos apotek, fastleger og sykehus.

I 2018 skal Direktoratet for e-helse jobbe med nasjonale løsninger for kommunene, blant annet med å utarbeide kunnskapsgrunnlag for en nasjonal journalløsning for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det samarbeides tett med kommuner over hele landet, og ambisjonsnivået i det videre e-helsearbeidet er stort.

Det er altså grunn til optimisme med hensyn til målsettingen om én innbygger – én journal, og det vil være interessant å følge med på om måloppnåelsen forsetter et høyt tempo fremover. Forhåpentligvis har både du og jeg én journal å forholde oss til om noen år.