Masterbloggen

Nakenbilder på nett uten samtykke – et seksuelt overgrep

Lesetid: 5 minutter

Å definere tilfeller av spredning av intime bilder på nett uten samtykke som seksuelle overgrep kan gi en økt forståelse som er helt nødvendig for både ofrene og offentligheten. Det kan også påvirke hvordan politiet håndterer saker.

Spredning av intimt innhold på nett uten samtykke er et relativt nytt fenomen som det har vært skrevet mye om i media den senere tiden. Da ofte misvisende kalt hevnporno.

Den teknologiske utviklingen har gjort det mulig med seksuell utforskning på nett, som i utgangspunktet har mange positive sider. Samtidig har ny teknologi også ført til at intime bilder lettere kan havne på avveie uten avbildedes samtykke. Spredning av bildemateriale kan skje over store geografiske områder på svært kort tid og spredningen av bildene kan være varig.

Det er nødvendig å snakke om hvordan vi som rettstat håndterer spredning av intimt innhold på nett uten samtykke.

Krenkelser på nett

Unge kvinner jeg snakket med i forbindelse med min masteroppgave forteller om opplevelser av å selv bli ansvarliggjort og å ikke bli tatt på alvor når de har anmeldt seksuelle krenkelser på nett. Det finnes høye mørketall og mange saker blir henlagt.

Dette kan være fordi politiet, er i en omstillingsfase fra håndtering av kriminalitet i den fysiske verden til å kunne håndtere krenkelser på nett.

Et seksuelt overgrep

Hvordan vi definerer en krenkelse kan være avgjørende for ofrenes opplevelse av hendelsen i ettertid. Det kan være hensiktsmessig å ramme inn tilfeller av spredning av intime bilder på nett for seksuelle overgrep av flere grunner.

For det første kan erkjennelsen av hendelsen som et overgrep føre til at offeret oppsøker hjelp fordi vedkommende selv anerkjenner graden av alvor krenkelsen innebar. Slik kan det også være lettere å få støtte fra sitt sosiale nettverk.

Det er også større sjanse for at offeret anmelder saken hvis vedkommende anerkjenner å ha blitt utsatt for en kriminell handling. Ikke minst kan det påvirke holdninger og bevissthet rundt alvorlighetsgraden av slike krenkelser i det offentlige ordskiftet og i samfunnet for øvrig.

Representantene jeg snakket med i Kripos mente at det å definere spredning av intime bilder på nett uten samtykke som seksuelle overgrep kan føre til en økt forståelse som også kan påvirke hvordan slike saker blir håndtert av politiet.

Å anmelde – mørketall og skam

Det er mye som tyder på at det finnes høye mørketall når det kommer til andelen av ofre som anmelder spredning av intimt innhold på nett uten samtykke.

Ifølge min informant i Slettmeg.no er det mange som kvier seg for å anmelde slike saker blant annet fordi unge ofte får det han kaller dårlige råd, nemlig “del aldri nakenbilder”. Informanten mener at det eneste vi oppnår med dette rådet er påføring av skam og at offeret kan få følelsen av å ha gjort noe galt. Dette kan også være noe av grunnlaget for de store mørketallene bak anmeldelsene.

Én grunn til at få anmelder slike forhold kan knyttes til at man ikke vet hva man har blitt utsatt for, og at man dermed heller ikke vet hva man skulle kalle det, selv om denne typen krenkelser har fått mer oppmerksomhet i media den senere tiden.

Åpenhetens dilemma

Det jeg kaller “åpenhetens dilemma” kan også påvirke hvorvidt offeret anmelder seksuelle krenkelser på nett. Dette fordi valget om å anmelde eller å være åpen om det man har opplevd kan innebære mer oppmerksomhet rundt krenkelsen. Det kan altså bli ytterligere oppstuss rundt noe man egentlig vil dysse ned.

En av kvinnene jeg snakket med visste ikke om folk i klassen hennes hadde sett den seksualiserte videoen av henne eller ikke. Hun unngikk å spørre nettopp fordi hun ikke ville risikere ytterligere spredning av videoen:

“Jeg så jo for meg det verste, at de troppet opp på alle skolene i nærområdet og liksom ”ja, nå har vi fått høre dette” og ja, så for meg at det å anmelde ville spre det mer da.”

Ofte er man heller kanskje ikke klar over sine egne rettigheter eller hva politiet kan bistå med. Mange frykter sosial fordømmelse og kvier seg for å anmelde slike krenkelser.

Avhøret: “du er jo en tøff jente! Det her går jo fint det”

Kvinnene jeg snakket med som hadde anmeldt krenkelsen fortalte om til tider svært ubehagelige møter med politiet. Selve avhørssituasjonen kan i utgangspunktet være svært ubehagelig for ofrene og det er lett for politibetjenter å “trå feil” i en slik sammenheng. Samtidig er dette noe politibetjenter skal være trent på å håndtere.

Den ene kvinnen jeg snakket med fortalte at hun følte at ansvaret for krenkelsen ble lagt over på henne i avhøret med politiet. Betjenten spurte blant annet hvor mye hun hadde drukket kvelden krenkelsen fant sted i tillegg til å fortelle henne at det er ulovlig å ha sex på offentlig plass.

Dette kan knyttes til en tankegang som heller fokuserer på hva offeret kunne gjort annerledes for å unngå krenkelsen, fremfor krenkelsen i seg selv.

En av de andre kvinnene fortalte om en samtale med en politibetjent hun synes var ubehagelig:

“Og så sa han ”men du som har vært i militæret, du er jo en tøff jente! Det her går jo fint det”. Og da… jeg vet ikke helt om jeg klarte å svare på det en gang for da ble jeg så satt ut. Og så tror jeg samtalen sluttet kort tid etter det og da løp jeg bare ut i bilen og begynte å hylgrine.”

Ofrene forteller altså om følelser av ansvarliggjøring og et fokus på utenforstående faktorer samt en manglende forståelse for hva de hadde blitt utsatt for.

Man kan tenke seg at det hadde vært mindre sannsynlig at politibetjentene kom med slike utsagn dersom kvinnene var der for å snakke om fysiske overgrep.

Behov for andre avhørsrutiner?

Av ofrene jeg intervjuet var det to av dem som møtte politiet for å gjennomgå materialet som hadde blitt spredt av dem på nett uten deres samtykke. En av kvinnene synes det var svært krevende å sitte i et rom med en fremmed politibetjent og se på intime bilder av seg selv:

“Og så måtte jeg logge inn og så viste jeg han meldingene og så prøvde jeg jo på en måte å scrolle forbi bildene da for jeg hadde jo ikke veldig lyst… det ble på en måte en gammel mann som satt og så på bildene mine på en måte.”

Som offer kan det være traumatisk i seg selv å måtte fortelle om en krenkelse og dermed erindre vanskelige erfaringer. Det er derfor mulig at avhørssituasjonen uansett ville oppfattes som ubehagelig. Ofrene forteller likevel om hendelser der politiet kunne utvist mer følsomhet om sakens anliggende.

Om kvinnenes histories bevitner politiets alminnelige rutiner er uvisst, men det er nærliggende å stille spørsmål ved hvorvidt denne praksisen er nødvendig, og om det så er slik det foregår flere steder.

Det er forståelig at det kan være klargjørende å bekrefte hvem som er avbildet, men man kan tenke seg at det finnes andre måter å gjøre det på enn at fornærmede må se bildene, som er bakgrunnen for krenkelsen, sammen med en fremmed betjent på en skjerm i samme rom.

Endring i lovverket eller ny rettspraksis

I Norge finnes ikke lovverk som er formulert spesifikt for å ramme denne typen krenkelser. Tyskland, Belgia og Danmark har i den senere tiden gjort endringer i lovverket for å favne om denne tematikken. Det har vært flere saker ført for de norske domstolene i det siste som omhandler spredning av intimt innhold på nett uten samtykke, og dette kan føre til signaleffekter som kan heve bevisstheten rundt slike krenkelser.

Instanser som Slettmeg.no og Konfliktrådet kan være nyttige ressurser i å opprette et apparat for ofre for spredning av intimt innhold på nett uten samtykke. Likevel kan rettsliggjøring være nødvendig, enten det innebærer mer rettspraksis, endringer i lovverket eller nytt lovverk.

Vi er tjent med mer kunnskap om, og forståelse av, alvorlighetsgraden av slike krenkelser, både i den rettslige institusjon og i samfunnet for øvrig.