Utslitte småbarnsmødre- likestillingens pris?
Lesetid: 4 minutterStrukturene rundt det å være småbarnsmor kan opppleves som undertrykkende. Flere mener fulltidsjobb og rollen som mor er vanskelig å kombinere.
“Norge er et av verdens mest likestilte land”, høre vi ofte. Her har kvinnene samme mulighet som mennene til å gjøre karriere, gå birken og delta i forsvarets jegertropp. Redd Barna har flere ganger kåra Norge til verdens beste land å være mor i.
Hvordan kan det da ha seg at det flyter over av litteratur skrevet av småbarnsmødre, fagpersoner og forskere, om hvor vanskelig det er å strekke til som mor i verdens beste land? Og hvorfor topper utslitte småbarnsmødre legelistene?
Dette måtte jeg finne svar på. Gjennom intervjuer med syv småbarnsmødre, gjennomgang av mediedebatter og litteratur fant jeg i min masteroppgave at det ikke var det å bli mor som i seg selv opplevdes som undertrykkende.
Det å bli mor ble av alle mine samtalepartnere omtalt som noe fint og sterkt. Det var snarere strukturene som omga moderskapet som ble oppfattet som problematisk.
Selvrealiserende student eller småbarnsmor?
Det at jeg selv nylig var blitt mor hadde selvsagt noe med valg av masteroppgave å gjøre. Det var en så voldsom og på alle måter skjellsettende opplevelse at jeg måtte gå vitenskapelig til verks for å komme tilbake til meg selv igjen.
På lesesalen, fant jeg meg selv i akkurat samme skvis som jeg skulle komme til å oppdage blant mine informanter; hva slags mor var jeg, som satt på en kald lesesal med dårlig luft, for å realisere meg selv med en idiotisk masteroppgave, istedenfor å være sammen med barnet mitt?
Og de dagene jeg skulka lesesalen og var sammen med det vidunderlige, vakre barnet; hva slags student var jeg? Gikk jeg liksom bare rundt og tralla og sang i sola med barnet og var blitt fullstendig reaksjonær? Støtta jeg ikke opp om likestillinga lenger?
”Verken, eller”
I antropologien fant jeg svarene jeg lette etter. I følge antropologen Victor Turner, er det en kjent sak å føle at man verken er det ene eller det andre, ved nye og omveltende livshendelser. Han bruker begrepene ”betwixt and between”, altså ”verken, eller”, for å beskrive overgangsritualer blant en tradisjonell stamme.
Overgangen fra barn til voksen, for eksempel, markeres med virkningsfulle ritualer, der man i en liten periode forlater sitt tidligere stadium og sosiale tilhørighet, til man finner sin nye sosiale status. I dette tomrommet er ungdommene i en kortere eller lengre periode verken helt barn, eller fullt utviklede voksne. Denne perioden kan oppfattes som litt truende, da man ikke lenger like lett kan kategoriseres som tilhørende den eller den andre gruppen.
Det å bli mor kan også beskrives som å gå fra et stadium til et annet; kvinnen er ikke lenger bare kvinne, men heller ikke bare mor. Det er krevende, og det tar tid, å finne seg selv igjen som tilhørende en ny sosial orden, og man må finne sin hylle i det mangslungne og ofte vaklevorne skapet som kalles moderskapet. I en slik ”finne- seg- selv- prosess” kan det ofte hjelpe å snakke med noen om det man tenker, opplever og ikke minst, føler.
Maskuline verdier verdsettes
I antropologiens spede begynnelse var det en utbredt tendens at den mannlige forskeren i felten i praksis beskrev og analyserte menns livsverden. Kvinnene forble kneblede, eller ”muted”, fordi de kun uttrykte seg gjennom de mannlige modellene for kommunikasjon, eller de uttrykte seg ikke i det hele tatt.
At en slik ”mannlig tendens” eksisterer også i vårt samfunn, ble tydelig for meg gjennom arbeidet med masteroppgaven. Det er fremdeles tradisjonelle maskuline verdier, som effektivitet, rasjonalitet og kontroll som fremstilles som kjerneverdier i vårt samfunn. Å lytte til, og å artikulere, følelser, har lav status.
I feltarbeidet møtte jeg mødre som løp gråtende ut av barnehagen, og følte det var helt feil å gå fra 1-åringen sin, men alle de hadde snakket med ga klar beskjed om at de bare fikk ta seg sammen, barnet led ingen nød, og ”ikke vær så følsom”.
Moderskapet; grunnlaget for kvinnens underordning?
Feministen Simone de Beauvoir mente at det at kvinnen er underlagt biologiske funksjoner som det å blir mor, er årsaken til hennes evige underordning, og at hun med inntog i moderskapet aldri kan bli fri. Jeg skulle så inderlig fått diskutert følgende med henne; er det bare når kvinnen blir som en mann, at hun først er fri? Eller mener de Beauvoir at det handler om respekt og anerkjennelse for den man er, utover et kjønn?
Flere av informantene fortalte at det opplevdes som en slags form for undertrykking å dele permisjon likt med far, og å sitte på jobb seks måneder etter fødsel, med melkespreng og hjemlengsel. Atter andre sa de opplevde det som befriende å gå tilbake til jobb, men friheten hadde en besk bismak, nemlig at de da ikke var gode nok mødre.
Det var ikke det å bli, eller å være mor i seg selv som sendte dem ut i utmattelsen, men alt det andre; presse seg inn i treningstightsen igjen. Sykle til jobb. Prestere på jobb. Være med i vinklubben. En mor jeg snakket mye med uttrykte dette ganske presist;
”hvis du ikke får barn, er du ikke ordentlig kvinne. Får du barn, er du ikke ordentlig nok mor”.
Jeg synes hun med den uttalelsen ganske presist satte fingeren på hvordan det kan oppleves å bli mor i et av verdens rikeste og mest likestilte land.
Arbeidslivet må tilpasses
I debatten om lik deling av foreldrepermisjon som pågår i alle medier, så har alle èn ting felles; de tar for gitt at permisjonen skal vare bare ett år. Når det er premisset, kan jeg jo for så vidt skjønne at far vil ha sin del av kaka.
Basert på funnene i masteroppgaven mener jeg at at hele premisset påstanden hviler på er feil. Isteden for å krangle om hvem som skal være mest sammen med barnet i det første leveåret, og bare akseptere biologien og ammingens og tilknytningens funksjon i det hele, må man utvide permisjonstida.
Det sies at barn først begynner å oppleve seg selv som en egen person i ett til to års alderen. Med dette i bakhodet, i tillegg til informantenes opplevelse av å ikke strekke til i småbarnstiden, bør kanskje permisjonstida utvides til to år. Da begynner vi å snakke likestilling. Det innebærer lavere inntekt og redusert forbruk. Antagelig færre skilsmisser og færre ettåringer med forhøyet kortisolnivå, som flere av mine informanter snakket om.
På sikt tenker jeg at aksept for deltid og innføring av 6-timersdagen er den eneste bærekraftige løsninga.
