Argumenter for et nytt Nasjonalmuseum
Lesetid: 4 minutterI 2020 står et nytt Nasjonalmuseum klart for publikum på Vestbanen i Oslo. For å rettferdiggjøre et bygg til 5 milliarder må det fremmes et behov for det.
Gjennom intervjuer med tolv ansatte ved Nasjonalmuseet har jeg fått et innblikk i hva museet selv anser som de viktigste argumentene for hvorfor de selv og Norge trenger et nytt Nasjonalmuseum. De ansatte hevder at det er nødvendig med mer moderne fasiliteter, for å ta vare på kunsten og for å trekke et større og bredere publikum til museet. Nasjonalmuseet rettferdiggjørelse av et nybygg kan oppsummeres i fire overordnede argumenter:
- Bli en offentlig arena for kunst og kultur
- Styrke museets identitet og gjøre kommunikasjonsarbeidet lettere
- Gi publikum en ny forståelse av visuell kunst
- Få økt nasjonal og internasjonal anerkjennelse
Nasjonalmuseet
> Stiftelsen Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ble opprettet i 2003. Dette var en sammenslåing av Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst, Kunstindustrimuseet i Oslo, Norsk Arkitekturmuseum og Riksutstillinger.
> Som statssubsidiert inngår Nasjonalmuseet i en overordnet kulturpolitikk, og det følger med visse krav og forventninger knyttet til museets virksomhet.
> Den nye bygget for Nasjonalmuseet skal være på Vestbanen i Oslo.
> Legitimering handler om å overbevise publikum om viktigheten av en aktivitet, organisasjon eller institusjon.
Rettferdiggjøringen av Vestbanen består av å ”kritisere” hvordan museet i dag ikke klarer å leve opp til publikums forventninger, og samtidig fremme det nye museet som løsningen. Vestbanen skal bli noe for alle, ikke bare eliten.
Rettferdiggjøring
Behovet for et nytt museum er ikke et krav som kommer fra befolkningen, det er et behov som må begrunnes og legitimeres for at det skal få oppslutning i offentligheten. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design er en offentlig finansiert organisasjon, og det offentlig finansierte kulturlivet tilhører fellesskapet. For å overbevise publikum og Kulturdepartementet må Nasjonalmuseet argumentere for at et nytt museum er en investering som vil komme befolkningen til gode.
De siste årene har det vært en stor økning i offentlige bevilgninger til kunst og kultur. Operahuset, det kommende Munchmuseet og Deichmanske bibliotek i Bjørvika, samt det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen er alle kulturbygg i milliardklassen. Økte bevilgninger til store kulturprosjekter har ført til en debatt om kulturstøtte i det offentlige. Ikke bare om hvor byggene skal være lokalisert og bruk av materiale, men også om hvorvidt skattekronene til den norske befolkningen skal bevilges til kultur framfor noe annet, som for eksempel barnehage, skole eller sykehjem.
Kunst for eliten?
Nasjonalmuseet skal potensielt sett være for “alle”, men langt fra alle går på museum. Utfordringene Nasjonalmuseet står overfor er ifølge informantene at nordmenn er “skeptiske til finkultur”. Informantenes utsagn synes å henge godt sammen med eksisterende beskrivelser av det norske samfunn.
Likhetens paradokser
> Marianne E. Lien er Professor ved Sosialantropologisk Institutt ved Universitetet i Oslo.
> Hilde Lidén er forsker ved Institutt for samfunnsforskning.
> Halvard Vike professor i kulturstudier ved Høgskolen i Sørøst-Norge.
Lien, Lidén og Viken skriver at det i Norge er en likhetsnorm som gjør at det kan være vanskelig for folk med elitestatus å etablere overlegen status i sosial sammenheng. Det betyr ikke at nordmenn er mer like enn andre nasjoner, men det er ideen om likhet som er viktig. Dette gjenspeiler seg også i kulturpolitikken som kommer med formelle krav, hvorav det krever at museet skal være demokratisk og tilgjengelig for alle.
Nasjonalmuseets kjernepublikum består av hvite, høyt utdannede kvinner. Ved å bevilge milliarder til et nytt museum på Vestbanen kan det fremstå som kulturdepartementet prioriterer en gruppe som allerede er privilegert. At Nasjonalmuseet i størst grad tiltrekker seg en sosiokulturell elite og blir oppfattet som en eliteorganisasjon, står dette i motstrid til det kulturpolitiske målet om å nå et bredt og mangfoldig publikum, men også den norske likhetsideologien. Nasjonalmuseet er derfor ikke tjent med å bli oppfattet som en arena for eliten.
En offentlig arena
Målet med det nye museet er å bryte med de barrierene som stopper det brede publikummet fra å komme. For å endre oppfatningen om Nasjonalmuseet som elitistisk peker informantene på to viktige faktorer: museets fysiske utforming og det sosiale aspektet. De skal i større grad skape en opplevelse, hvor det ikke kun er kunstverket som står i fokus, men også omgivelsene rundt.
Nasjonalmuseets nåværende bygninger blir av informantene benyttet som et argument for hvorfor det er vanskelig å endre oppfatningen om museet som elitistisk. Bygningene blir beskrevet som lite publikumsvennlige, fremmed og fryktinngytende på de som ikke er kjent med dette fra før.
I stedet for høye trapper og tunge dører vil de på Vestbanen ha en stor åpen inngang rett fra gaten hvor publikum kan se rett inn. I tillegg skal publikum kunne dra på café, spise mat, lese bok, kjøpe med seg suvenirer, lade telefonen m.m. Avdelingsdirektør for Landsdekkende program sier at det skal bli «et godt sted å være», selv om en ikke nødvendigvis er interessert i kunst. Nasjonalmuseet vil på den måten utvide sitt bruksområde for å inkludere flere lag og nye brukergrupper.
Det vises særlig til Operahuset og internasjonale museer som forbilder. Operahusets suksess blir benyttet som et eksempel på at finkulturelle organisasjoner har mulighet til å lykkes i Norge. De ansatte ved Nasjonalmuseet mener at Operaen har gått fra å være finkulturell til å bli noe flere identifiserer seg med.
Sterkere identitet
Nasjonalmuseet er i dag én organisasjon fordelt på fire forskjellige visningssteder rundt omkring i Oslo sentrum. Dette er en utfordring med tanke på å profilere museet utad. Det er vanskelig å kommunisere et sted som ikke er et samlet fysisk område, og det er først når museet blir et fysisk sted at det virkelig kan bli sett som et museum.
En samling på Vestbanen vil gjøre det enklere å kommunisere en tydelig profil som et samlet Nasjonalmuseum, og skape en sterkere identitet i offentligheten. Det vil bli lettere å kommunisere hvor og hva Nasjonalmuseet er.
En ny opplevelse av kunsten
Kurator ved avdeling for eldre og moderne kunst mener at en samling av visningsstedene «vil skape en synergieffekt». Publikum blir møtt med ulike typer kunst som kan åpne interessen for andre kunstarter.
Nasjonalgalleriet er det visningsstedet som stiller ut de mest kjente verkene i Nasjonalmuseets samling og er det visningsstedet som tiltrekker seg flest publikum. Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet og Museum arkitektur vil derfor kunne nyte godt av sammenslåingen ved at det publikummet som vanligvis besøker Nasjonalgalleriet i dag, også kan få øynene opp for dem. Publikum vil se en større sammenheng mellom de ulike utstillingene ved å se disse parallelt. Dette vil igjen bidra til å øke den kunstneriske og formidlingsmessige kvaliteten overfor publikum.
Nasjonal og internasjonal anerkjennelse
Det nye bygget på Vestbanen vil bli et signaturbygg, og blir fremhevet som noe større enn kun å romme Norges visuelle nasjonalskatter. Norge er en liten kunstnasjon, og for å komme opp på et internasjonalt nivå er det nødvendig med oppgraderte fasiliteter. Det nye bygget kan føre til økt turisme og internasjonal anerkjennelse, som igjen vil gagne det norske samfunnet både økonomisk og kulturelt.