Frihet blant alt som lever
Lesetid: 5 minutter
Lenge har vi trodd at friheten sikres ved å ta makten over naturen. I møte med økokrisen må vi tenke nytt: Uten avhengighet og grenser finnes ingen frihet.
I moderne tid har frihet kommet til å bli det fremste mål for mennesker, og frihet er i stor grad blitt forstått som uavhengighet av natur. Jo mer naturen holdes på avstand, jo større frihet. Gjennom å utvikle ny teknologi og fremskaffe nyttige kunnskaper om naturens oppbygning har vi tatt makten over naturen. Vi har søkt å kontrollere, forutsi, håndtere, beherske, manipulere.
For en tid har dette gitt oss herredømme over alt levende og livløst. Den energiske jakten på de mest effektive midlene har satt oss i stand til å bruke naturen til våre formål.
Men naturen er ikke bare noe utenfor, annerledes enn mennesket; i tiltakende grad streber vi også etter kontroll over naturen i oss selv: våre drifter og begjær, underbevisstheten, det ubevisste sjeleliv. Psykologi, psykofarmaka, selvhjelpsbøker og mental trening er alle teknikker som er beregnet på å gi oss makten over naturen i oss selv.
Den overordnede tendensen er at jo mer uavhengige av naturen vi blir, jo mer frihet mener vi å ha oppnådd.
Seier over døden
Teknologi og vitenskap har utvilsomt bragt noen former frigjøring med seg. På en annen side bærer denne utviklingen bærer preg av en grenseløshet som er dypt problematisk.
Den norske filosofen Hans Skjervheim hevder at vår relasjon til naturen er uttrykk for en liberalistisk ideologi. Dette innebærer at mennesker alltid bør få være frie til å gjøre akkurat hva de vil med naturen. Jorda er til for oss, den er vårt ressurskammer. Ingenting i naturen selv setter normative eller moralske grenser for mennesket. De eneste grensene i naturen er fysiske og materielle og kan overvinnes eller flyttes på med ny teknologi og nye kunnskaper.
Mennesker kunne ikke fly, men så oppfant vi flyvemaskinen. Vi kunne ikke se atomer, men så oppfant vi mikroskopet. I prinsippet finnes ingen naturlige grenser – det er bare mennesket som setter grenser for seg selv.
Dette er bakgrunnen for at vi søker makt, kontroll og herredømme over naturen. Målet er at stadig nye høyder av menneskelig frihet realiseres. I enden skimter vi lyset fra de absolutte formene for frigjøring: overvinnelse av kroppens skrøpelighet og til sist seieren over døden.
Den harde realiteten
Denne grenseløse visjonen om frihet kolliderer i vår tid med realiteter i naturen. Antallet arter og ville dyr i verden raser nedover i et urovekkende tempo og temperaturen på kloden øker. Problemet kan kalles økokrisen. Selv om det ligger langt inne for mange, er vi nødt til å innse at krisen har sitt opphav i oss mennesker.
Om utviklingen fortsetter er et overhengende fare for at økokrisen vil få konsekvenser som slår kraftig tilbake på menneskene, slik at vår frihet skades og begrenses. I tillegg må vi ikke glemme alle de andre formene for liv som allerede rammes. Vi er ikke alene her på jorda.
Tegnene er tydelige, det store prosjektet som gikk ut på å frigjøre mennesket fra naturen er i ferd med å slå over i sin motsetning, nemlig ufrihet.
Levende frihet
Bør vi gi derfor opp drømmen om frihet? Nei, det mener jeg ikke. Tvert imot, økokrisen kan betraktes som et tegn på at vi har forstått frihet på en ensidig måte, og dette gir anledning til å se nærmere på andre måter å tenke om frihet på. I denne sammenheng mener jeg det er nyttig å lese på to tyske filosofer, G.W.F. Hegel og Hans Jonas.
I min masteroppgave beveger jeg meg, gjennom lesninger av Hegel og Jonas, i retning av et frihetsbegrep som lar seg realisere på jordkloden, blant alt som lever. Et frihetsbegrep som ikke primært består av å dominere eller kontrollere andre. Jeg valgte å kalle det «levende frihet.
Tanken er at «levende frihet» lar seg realisere ved å legge visse bånd på seg og ta hensyn til andre, enten de er mennesker eller ikke. En slik frihet er forenelig med en viss avhengighet av andre og anerkjennelse av visse grenser. Friheten blir slik sett virkelig gjennom å ta på seg visse forpliktelser og inngå bindende relasjoner. Grenser og avhengighet må derfor forstås som betingelser for en reell frihet, ikke som absolutte hindre.
Begrepet om levende frihet er inspirert av Hegels tanke om at «frihet er å være hos seg selv i en annen», men det blir stadig tydeligere at «den andre» ikke bare er andre mennesker, men også natur.
Hva er liv?
Begrepet om levende frihet kan gjøres mer konkret ved å se på Hans Jonas sin forståelse av levende vesener. Hva er liv? For å svare på spørsmålet tar Jonas tak i biologiens begrep om stoffskifte, og påpeker at levende individer alltid er i utveksling med noe utenfor seg. Organismer bytter stadig ut selve det materiale, eller stoff, de er bygd opp av. Å være levende innebærer alltid å ha behov og å være avhengig, i noen grad.
Døde ting, for eksempel en stein, er helt og holdent det stoffet de består av. Mens jeg, som er levende, har byttet ut noe av stoffet jeg besto av for en uke siden, ved å puste, spise, drikke, pisse og drite. Jeg er derfor ikke det stoffet jeg består av i dag (eller besto av for en uke siden), men snarere en form som vedvarer over tid i kraft av å bytte ut stoffet. Å være levende er å være en kropp, som bare eksisterer ved stadig å gi og ta fra verden omkring.
For Jonas er det derfor helt vesentlig at liv aldri kan opptre i ensomhet. Hvis et levende individ får kuttet alle forbindelser, vil det ikke lenger leve. En stein vil være seg selv lik i ensomhet, mens en plante, eller et menneske, vil dø på flekken og bli et lik.
Frihet og avhengighet
Bare levende vesener kan være frie. Fordi levende vesener aldri kan være avskåret fra verden omkring, kan heller ikke frihet finnes i isolasjon. Frihet er derfor aldri absolutt og ubegrenset, den lar seg bare realisere i samspill med behov og avhengighet. Likevel er det høyst ulike grader av frihet: En solsikke er prisgitt næringen og vannet på stedet den står. Dens frihet er minimal.
Mennesker derimot forholder seg til omverdenen på mye mer komplekse måter som gir oss større rekkevidde i det konkrete stoffet, og unike muligheter til å forme livene våre etter forestillinger vi har om verden. Mennesker har derfor en særdeles høy grad av frihet. Likevel har vi alltid behov og vil alltid være avhengige. Vi kan forestille oss så mangt, men ideene kan bare realiseres i denne verden, blant alt som lever.
Mennesker forblir alltid avhengige av verden rundt. Vi avhenger av materialet som vi tar til oss for å danne kroppene og tingene våre. Det skjer ikke uten kamp eller konflikt. Samtidig er vi også avhengig av de livgivende og identitetsskapende relasjonene til alle de andre levende vesenene rundt oss, planter, dyr og mennesker. Å tro at vi kan overvinne denne avhengigheten er en form for hybris, et infantilt overmot. Tiden er inne for å legge overmotet av oss og ta steget mot nye, reelle former for frihet, i fellesskapet, på jorda.
