Masterbloggen

I en kompleks verden trenger vi journalistikk som går i dybden

Lesetid: 5 minutter

Tradisjonelle former for journalistikk sliter med å forklare komplekse verdensbilder. Vi trenger større innsikt og ikke bare faktaopplysninger.

Journalistikk har en enestående posisjon i vårt samfunn i dag. Mange har argumentert for at nyhetene vi til daglig blir fôret med, ikke er tilstrekkelig til å forstå dagens samfunn.

Jeg vil påstå at et større mangfold av former for journalistikk er nødvendig for å heve profesjonens legitimitet. Jeg mener også at alternative former for journalistikk i større grad kan hjelpe oss i å forstå den bedre. På sitt beste kan dette være mer empatiske former for journalistikk.

Et sentralt element her er hvordan, og til hvilken grad en journalist skal bruke seg selv i sin rapportering. Dette elementet befinner seg mellom objektivitet og artistisk frihet – altså mellom sikker viten og fortellerteknikk.

Å gå i dybden kan derimot gå på bekostning av bredden, og vi trenger kombinasjonen av objektiv tradisjonell journalistikk. Det betyr en som forteller oss hva, og en mer dyptgående som kan forklare oss hvorfor.

I min masteroppgave forsøker jeg å definere det som på engelsk kalles «Immersion Journalism». Dette er et fenomen innen journalistikken, som til tross for lang historie, har marginal plass i dagens nyhetsbilde.

Immersionjournalistikk finner essensen

Innenfor immersionjournalistikk kan vi peke på tre viktige elementer. Den har gjerne et personlig uttrykk, den er stilistisk sett ganske fri, og den tar for seg mange forskjellige temaer.

Friheten disse formene har kan føre med seg en rekke etiske problem. Vanligvis ville dette blitt fanget opp gjennom de profesjonaliserte prosedyrene i mainstream-journalistikken.

Professor Gaye Tuchman kaller disse prosedyrene for strategiske ritualer. Dette kan være bruken av motsetninger, å presentere støttende bevis, bruken av sitater istedenfor journalistens egne meninger, eller måten en nyhetssak er strukturert på.

Journalister som går bort fra disse ritualene – i likhet med andre alternative journalistiske former – trenger fortsatt å være rettferdig, basere seg på nøyaktighet og fakta.

Immersionjournalistikk søker etter å formidle underliggende meninger eller gi kontekst til en historie. Dette gjennom å fange essensen – eller den essensielle karakteren – i en sak eller et individ.

Dette kan gjøres på to måter. Enten ved å formidle den eksterne virkeligheten detaljert – som i 60-tallets nyjournalistikk, eller gjennom hvordan journalisten opplevde virkeligheten – slik som i Thompsons gonzojournalistikk.

Det mest åpenbare ved immersionjournalistikk er at det kreves en større bruk av tid i rapporteringen. I tillegg en større grad av dypdykk i saker der journalistens narrative egenskaper og personlig legitimitet påvirker kvaliteten på journalistikken.

I en mediehverdag der journalistikk i stor grad former vårt bilde av virkeligheten, hvor ofte tenker vi på hvordan denne virkeligheten blir til?

Et mangfold av journalistikker

Allerede i den moderne journalistikkens ungdom, sent 1800-tallet i USA, var det to motstridende idéer om journalistikkens formål. Den ene mer narrativ, den andre basert på ren informasjon.

Ironisk nok er det den markedsorienterte kulturen som historisk sett har gjort informasjonsmodellen til den dominerende. Den samme kulturen som nå står som journalistikkens største trussel.

På spørsmålet om hva journalistikk er må vi samtidig spørre oss selv hva journalistikk burde være, sier journalistikkprofessor Martin Eide. Som en videreføring mener jeg at det skal være balanse både i rapportering og i de forskjellige metodene for rapportering. Det betyr et mangfold av journalistikker.

I spørsmålet om objektivitet og subjektivitet, vil jeg påstå at økt kompetanse om journalistiske metoder åpner opp diskusjonen. Vi må gå lenger enn hva kategoriene objektiv/subjektiv, partisk/upartisk tillater. Vi må snakke om hva som er god journalistikk eller ikke.

VICE Media

Et eksempel som ofte er i kryssilden av debatten om journalistisk kvalitet er VICE Media. Selskapet startet som et gratismagasin i Montreal i 1994. For øyeblikket står de som et av de raskest voksende medieselskapene i verden.

Det har i dag et magasin, et plateselskap, et filmselskap, en forlegger, to reklameselskap, en Emmy-vinnende nyhetsserie på HBO, samt elleve forskjellige kanaler som produserer digitalt innhold på internett.

Stilen til VICE kan enklest forklares med tittelen til den noe obskure boken «News, Nudity, and Nonsense». Mange har med rette tatt til orde for at mye av produksjonen deres neppe har så stor nyhetsverdi.

Det mest interessante med journalistikken til VICE er måten den har klart å fange tilsynelatende uengasjerte unge mennesker. Spesielt siden 2013, med etableringen av VICE News, har selskapet fått økende oppmerksomhet for sin mer seriøse nyhetsdekning.

Nyhetenes legitimitet er i stor grad formet av visse tradisjonelle normer og konvensjoner, som idealet om objektivitet. Hva skjer derimot når en journalist bryter med disse konvensjonene?

Å fange kompleksitet

Et viktig element i VICE sine journalistiske metoder, er at de fraskriver seg de ritualiserte konvensjonene i mainstream-journalistikk. Her føyer de seg til en lang tradisjon innen journalistikken. Istedenfor å beskrive det som skjer, forsøker den å finne og forstå de underliggende meningene og essensen i samfunnet vårt.

«Fakta bare begynner å forklare hva som skjer,» skrev journalistikkprofessor Norman Sims. Ifølge ham er ikke den daglige strømmen av informasjon vi får fra tradisjonelle nyheter nok til å forstå de psykologiske kompleksitetene vi står overfor i dag.

Det er like fullt et krav for journalistikk som går bort ifra idealer som objektivitet skal være nøyaktig i rapporteringen. Den skal fortelle sannheten.

Frihet og legitimitet

Som vi har sett står de tradisjonelle normene og konvensjonene innen journalistikken som en legitimerende faktor for profesjonen. Problemet med å kaste fra seg slike konvensjoner er derfor: hvor skal journalisten hente legitimiteten sin fra?

I sin doktoravhandling har Christine Isager tatt for seg nettopp dette, der hun trekker fram Hunter S. Thompson og Günter Wallraff som de fremste av journalister i sjangeren hun kaller den spektakulære personlige reportasje.

I en fri og ofte selvopptatt form for journalistikk, gir journalisten seg selv en sentral rolle i nyhetssaken. Dette gjør den iboende subjektiv, og Isager kaller dette individuelt situerte persona.

I motsetning til de legitimerende ritualene i en mer objektiv journalistikk, er disse derfor nødt å hente legitimitet fra individuelle egenskaper og sin egen autoritet som journalist.

Ved å bruke seg selv som filter blir vi som publikum oppmerksom på journalisten som et subjektivt, tenkende menneske. Faren for å lage dårlig journalistikk er derfor mye større i denne høyst individuelle rapporteringen.

Å rapportere på menneskelig lidelse

I min analyse av nyhetsfilmer produsert av VICE, tok jeg for meg tre rapporter fra Liberias hovedstad Monrovia. Den første fra 2009 omhandlet slummens fattigdom og krigsherrer. De to andre fra ebola-epidemien som hjemsøkte Vest-Afrika i 2014. Den ene før epidemien, den andre under epidemiens verste tid.

Den første, The VICE Guide to Liberia (2009), har et sterkt preg av sensasjonalisme. Den kan sies å være et forsøk på gonzojournalistikk.

Ved å inngi en ukritisk holdning til subjektene som intervjues, faller den igjennom som seriøs journalistikk. Med det gir den derfor fra seg enhver form for journalistisk autoritet. Kritikere har ofte kalt journalistikken til VICE en slags slum-turisme, et stempel denne filmen kan sies å rettferdiggjøre.

De to neste filmene, Monkey Meat and the Ebola Outbreak in Liberia (2014) og The Fight Against Ebola (2014), har en økende grad av profesjonalitet. Det er interessant å se hvordan rapporteringen tilsynelatende endrer seg etter hvor etisk problematisk situasjonen er.

Rapportene fra epidemiens verste tid viser tydelig et mer objektivt og klinisk blikk enn de to foregående. Dette forteller oss at å forkaste profesjonaliserte konvensjoner i svært tyngende etiske situasjoner kan virke upassende. Dette er derfor en begrensning til immersionjournalistikken.

Det er viktig å nevne at alle former for journalistikk har sine begrensninger. Derfor er det viktig at vi får et større spekter av kvalitetsjournalistikk som går i dybden og i bredden.

Et mangfold av journalistiske former kan ikke bare hjelpe oss å bedre forstå virkeligheten vi lever i. Den kan også være en legitimerende kraft for journalistikken som demokratisk institusjon.