Våre følelser har sin egen logikk
Lesetid: 4 minutter
Hvis vi ønsker å ta regien i eget liv må vi anerkjenne følelsene våre som en formidler om livet vi lever. Ikke bare de gode følelsene, men de vonde også.
Følelser, som skam og kjærlighet, spiller en vesentlig rolle for å formidle og skape vår relasjon til oss selv og andre. De kommuniserer en historie om livet vårt; hvem vi er, hva vi vil og hvordan vi har det.
La meg illustrere dette med en historie, følelser egner seg nemlig best i praksis.
Historien til Anna
«Jeg kjente atmosfæren endret seg i det døra gikk igjen. Jeg var elleve. De sa jeg hadde et valg, men de kalte det frivillig tvang. Jeg visste at jeg burde gått, men jeg var fanget. Frykten for ikke å bli godtatt var større enn avskyen for det de ville gjøre med meg – det jeg lot dem gjøre med meg. Det var bare en ting å gjøre dersom jeg ville bli. Jeg la meg ned. Jeg foraktet meg selv for at jeg aldri klarte å gå. Jeg sa aldri nei. Viljen min var dypt begravd. Langt nede under et skred av frykt for ikke å bli godtatt. Det var en lettelse da døra til friheten igjen åpnet seg, men skammen og lenkene fulgte kroppen min på vei ut og hjem.»
Etter ca. 20 år forteller Anna: «Jeg har følt mye skyld, en god del forakt for meg selv, og så mye skam at jeg aldri har nevnt dette for noen. Bare det å snakke om dette nå gjør at jeg kjenner ryggen, skuldrene og nakken knyter seg. Lårene mine er i spenn. Jeg har trang til å gråte, tårene triller og halsen er stram.»
Historien til Anna illustrerer noe svært viktig om følelser. De kan ligge under overflaten og skape trøbbel for oss, og de kan trigges på nytt, som når Anna snakker om det som skjedde den gangen.
Følelser forteller en historie
Det fremstår som meningsløst å se følelsene til Anna som løsrevet fra konteksten. Ikke bare den samfunnsmessige konteksten med regler og tabuer, eller situasjonen i rommet hvor hun først kjente på følelsene, men også utstrakt i tid.
Anna har båret på følelser som selvforakt og skam i mange år, men Anna ser også en sammenheng med hva hun følte før hun gikk inn i rommet, og hvilke valg hun har tatt i ettertid.
Shame involves the sense of seriously failing those around you, violating their norms, falling short of their expectations, letting them down – Robert C. Solomon
Allerede som liten fryktet hun ikke å være bra nok, eller å bli forlatt når noen så noe de ikke likte. Selv om disse følelsene ikke speilet realiteten sett utenfra, var de langt fra tilfeldige. De speilet blant annet et barns ønske om å bli elsket av en far som ikke var der for henne.
Følelser vi har som barn følger oss inn i voksenlivet og preger senere følelsesmessige erfaringer på godt og vondt. For nok en gang å illustrere, ser vi på følelsen kjærlighet gjennom en annen historie.
Den gode og vakre kjærligheten?
Undertegnede er kvinne i midten av 40-årene, barnløs og enslig gjennom et titalls år. Med en barndomsdrøm om å møte mannen i mitt liv. For kjærligheten er god og vakker og overvinner alt, gjør den ikke?
Love is altering one’s self-identity such that it becomes with and through the beloved – Robert C. Solomon
Da jeg var 36 år fikk ideen om en sjelevenn et banesår, men jeg nektet å akseptere et liv uten kjærlighet. Jeg vendte meg innover, og det gikk etter hvert opp for meg at kjærlighet handler om selvet i en helhet. Eller som Robert Solomon gir uttrykk for – at kjærlighet handler om hvordan vi forstår vår egen identitet gjennom andre.
Inntil da hadde jeg hatt en vedvarende opplevelse av aldri å være bra nok. Noe som ga seg uttrykk i valg av kjærester. En var svigermors drøm, noe jeg selvsagt aldri kunne leve opp til. En annen var vinglete og utro, noe jeg aksepterte. Jeg levde i skam. Den konstante følelsen av mindreverd ble slik sett styrket i møte med partnere.
Først da skammen kunne vært total stilte jeg spørsmål ved premissene for livet jeg levde. Det viste seg at jeg hadde akseptert premisset om at det ikke eksisterer likeverd for alle. Jeg var ikke like verdig som andre.
Hvilke erfaringer kan forklare opplevelsen av mindreverdighet og skam? Jeg vil tro forklaringen gir seg selv når jeg forteller at Annas historie er min historie. I så måte ser vi hvordan følelser vi har som barn følger oss inn i voksenlivet, og hvordan de preger senere følelsesmessige erfaringer.
Vi kan nå også ane hvordan vonde følelser bidrar til utvikling – hvordan de motiverer til endring.
Følelser har en egen logikk
Mange av oss er opptatt av at vår viten skal være sikker. Ironisk nok hviler den ofte på antakelser vi tar for gitt. Det gjelder også synet på fornuft og følelser.
Du har sikkert lært om hvordan du er prisgitt følelsene hvis du ikke klarer å kontrollere dem med fornuften – følelsenes rasjonelle motstykke – fundamentet for at vi skal kunne leve gode liv i fellesskap med andre.
Vårt vestlige tenkesett er bygd opp rundt antakelsen om at verden består av gjensidig utelukkende størrelser, hvor det ene er bedre enn det andre: Fornuft og følelser, maskulint og feminint, offentlig og privat, fysisk og psykisk.
Det er imidlertid ingen tilfeldighet at kvinner fortsatt kjemper for likestilling, eller at psykiske lidelser fortsatt er forbundet med stigma. Ei heller at det offentlige rom anses som arenaen hvor vi kan virkeliggjøre oss selv som mennesker.
Antakelsene har slått sprekker. Det gjelder også synet på fornuft og følelser.
Hvis vi tar oss tid til å lytte til historiene vi mennesker har ser vi at de ofte gir en helt egen logikk hva angår følelsesmessige erfaringer. En logikk som vanskelig lar seg forklare gjennom antakelsene vi hittil har lagt til grunn.
En logikk som gir oss muligheten til å ta tilbake regien i livene våre, hvis vi bare begynner å anerkjenne følelsene rolle – hva de forteller oss.
