Masterbloggen

Balanseevne og fallrisiko hos aktive eldre

Lesetid: 6 minutter

Eldre er langt mer fysisk aktive enn før, men har ikke nødvendigvis bedre balanse. Fallrisikoen kan minskes ved hjelp av spesifikk trening.

De som trener mye har bedre balanse enn de som trener lite, skal vi tro en utbredt antakelse om gevinsten av fysisk aktivitet. Dette kan være en årsak til at få har forsket på fallrisiko hos eldre som er i god form.

I min studie så jeg på hvordan godt trente eldre behersket ulike balanseøvelser. Målet var å finne ut om deltakernes prestasjon hadde sammenheng med antall timer fysisk aktivitet i uka.

Gruppen skåret svært varierende på testene. Ren fysisk aktivitet er viktig for helhetlig funksjon hos eldre, men synes å ha liten innvirkning på balanseevnen deres. Eldre bør derfor trene spesifikt på balanse for å unngå å falle i fremtiden.

Aldring og psyke påvirker balansen

Eldre og fysisk aktivitet
> Det eksisterer lite forskning på hvor aktive norske eldre er, men noen rapporterer at rundt 20 % ikke er aktive i mer enn 30 minutter daglig.
> De nye helserådene fra Helsedirektoratet sier at eldre bør være fysisk aktive med minimum 150 minutter moderat intensitet per uke eller minimum 75 minutter med høy intensitet per uke.

Vi har blitt bedre til å klare oss selv i høy alder. Likevel faller mange eldre hjemme og blir permanent avhengige av hjelp fra helsevesenet. Så mange som en tredjedel av de som faller blir varig skadet, eller dør innen få år. Livskvaliteten til de som har falt blir sterkt redusert, og mest sannsynlig vil de falle igjen.

Hva som påvirker balanseevnen i størst grad er vanskelig å si, da det er et komplekst samspill mellom biologiske og individuelle endringer. Forskning har vist at både muskelsvinn og fysiske endringer i hjernen, som redusert evne til læring, inntrer allerede i tredveårene (Se Genton et al. 2011, Salthouse 2009).

Eldre bruker ofte lenger tid på bevegelser og trenger mer plass å gå på enn yngre. Mange går på medisiner som fører til svimmelhet, noe som kan svekke balansen ytterligere. Frykten for å falle påvirker også balanseevnen. Dette skaper en negativ spiral. Frykten gjør at mange eldre isolerer seg og beveger seg lite. Konsekvensen er at balansen blir enda dårligere, og risikoen for å falle større.

Balansestudie

Balansestudien
> Deltakerne i min studie var 41 hjemmeboende eldre mellom 65 og 88 år. Gjennomsnittsalder var 73 år.
> Selvrapporterte timer med fysisk aktivitet i uken var rundt 7,5 timer. Selv om deltakerne ble rekruttert fra dansegrupper og turgrupper, kan det likevel regnes som meget høyt.
> Laveste antall timer fysisk aktivitet rapportert var 2 timer i uka, mens høyeste var hele 24 timer i uka.
> Fysisk aktivitet ble definert som «enhver aktivitet som øker energiforbruket». Også aktiviteter som hus- og hagearbeid ble inkludert.

Mye tidligere forskning er gjort på skrøpelige eldre og eldre som er avhengige av mye hjelp. Derfor var det interessant å se på hvordan hjemmeboende og uavhengige eldre presterer i balansetester. Fremtidens mål må være at denne gruppen holder seg friske og uavhengige lenger.

Studier utført på barn viser at de presterer veldig ulikt i oppgaver som har med motorikk å gjøre. Få slike studier er gjort på eldre. De fleste fallforskere ser ut til å være mer opptatt av hvor trente eldre er, heller enn hvilken type trening de utøver.

Jeg brukte fire utvalgte balansetester og en mer omfattende test kalt Berg balanseskala (1989). De fire utvalgte testene var:

• Stå på ett bein med øynene lukket
• Stå på ett bein på et balansebrett med øynene åpne
• Gå på linje
• Gå i åttetall

Disse ble målt i sekunder med en stoppeklokke. Målet er å bruke så lang tid som mulig på de to første oppgavene, og så lite tid som mulig på de sistnevnte.

Hva er god balanse?

Begrepet «god balanse» er de fleste kjent med, men få har gått dypere inn i hva uttrykket egentlig innebærer. For hva er egentlig god balanse? Er det å stå i ett minutt på en fot, eller er det to minutter? Hva regnes som god balanse for en over 65? Å kunne se sammenhenger mellom ulike balansetester kan bidra til å utvikle en bedre definisjon.

Teorien om oppgavespesifisitet (Drowatzky & Zuccato 1967) ble et viktig utgangspunkt i studien. For at utføringen av en handling skal kunne bli god, må den trenes spesifikt på. Skal du være god i en balanseoppgave, må du altså øve på akkurat denne.

Berg balanseskala (1989)
> Berg balanseskala er utviklet i Canada og brukes ofte ved helseinstitusjoner for å kartlegge funksjonsnivå hos eldre etter et fall.
> Den består av 14 mindre tester, blant annet å lene seg fremover, å plukke opp en gjenstand, å stå på ett bein og å forflytte seg.
> Den er en mer helhetlig og funksjonell test enn en ren balanseøvelse, rettet mot mer skrøpelige eldre.
> Beste skår på Berg balanseskala er 56 og indikerer høy grad av uavhengighet.

Jeg antok at det ville være liten sammenheng mellom øvelsene, og at aktive eldre bruker svært ulik tid på de ulike testene. Dette vil støtte teorien om at balanse ikke er en generell evne man kan bedre kun gjennom fysisk aktivitet.

Stor variasjon hos aktive eldre

Mine antakelser stemte. Det viste seg å være stor variasjon både innad og mellom de fire balanseoppgavene. Størst variasjon var det innad på øvelsene stå på ett bein med øynene lukket og stå på ett ben på et balansebrett med øynene åpne.

Det kan være ulike årsaker til dette:

1. Balansebrettet er en oppgave du sjelden møter på hjemme
2. Å lukke øynene mens du står på en fot er mer komplisert enn med øyene åpne
3. Noen vil være mer vant til å balansere på en fot enn andre, da de står istedenfor å sitte under påkledning og lignende
4. Du må øve spesifikt på hver enkelt oppgave for å være god i den

At eldre er i god form er ingen garanti for at de også har god balanse. De skårer ujevnt både når man ser på resultatene til den enkelte og når man sammenligner resultatene med gruppens. Mine funn kan altså støtte teorien om spesifisitet: Det er neppe mange eldre som øver på å stå på et balansebrett daglig.

Fysisk form og balanseevne

Jeg lurte på om variasjonene jeg fant i de fire testene ville gi tilsvarende varierende utslag på Berg balanseskala. Dette er en annen type test, uten tidtaking og med flere deltester, og ment til å brukes flere ganger for å bedre kartlegge fallrisikoen.

Testen gir en totalskår, hvor 56 er beste resultat. En skåre over 45 indikerer høyt nivå av selvstendighet, og at en i liten grad er utsatt for fall. Snittskåren hos mitt utvalg var på hele 54, altså svært høyt og svært bra. Hva forteller dette oss?

Relevant lesning
> Drowatzky, J. N. & Zuccato, F. C. (1967). Interrelationships between selected measures of static and dynamic balance. Research Quarterly. American Association for Health, Physical Education and Recreation, 38(3), 509–510.
> Genton, L., Karsegard, V. L., Chevalley, T., Kossovsky, M. P., Darmon, P. & Pichard, C. (2011). Body composition changes over 9 years in healthy elderly subjects and impact of physical activity. Clinical Nutrition, 30(4), 436–442.
> Salthouse, T. A. (2009). When does age-related cognitive decline begin? Neurobiology of aging, 30(4), 507–514.

Berg balanseskala måler generelt funksjonsnivå i større grad enn balanseevne. For å måle fallrisiko hos fysisk aktive eldre er den antakelig ikke sensitiv nok. Denne gruppen er kanskje i god form og har god helse, men vil prestere svært ulikt på forskjellige balanseoppgaver.

Hva kan gjøres for å forhindre fall?

Kanskje bør vi i fremtiden forske mer på hvilke balanseøvelser som er mest effektive for å forhindre fall, i sammenheng med treningsøvelser tilpasset den enkelte eldre. Viktig er det at eldre motiveres til å bedrive øvelser som er relevante og føles riktige for dem.