Masterbloggen

De sviktede barna

Lesetid: 5 minutter

Identifisering av enslige mindreårige asylsøkere som mulige ofre for menneskehandel er fragmentert, tilfeldig og personavhengig.

Alles ansvar – ingen gjør noe

Alle etater som møter barn og ungdom i sitt daglige arbeid har ansvar for å identifisere ofre for menneskehandel. Det er en styrke at alle har ansvar. Det gir mange muligheter til å oppdage et offer. Samtidig er det en svakhet at ingen har hovedansvar, og at etatene kan konkludere ulikt i én og samme sak. Barn utsatt for menneskehandel får i dag ingen helhetlig oppfølging i det norske asylsystemet.

Identifiseringsprosessen blir i stor grad personavhengig uten en helhetlig metode. Samarbeidet mellom politi, utlendingsmyndigheter og barnevern er sårbart. Regelverk og rutiner blir oppfattet og praktisert ulikt og det er ulike forståelser av blant annet taushetsplikt og opplysningsplikt. Dette får konsekvenser for barnas rettssikkerhet i Norge.

I arbeidet med masteroppgaven min intervjuet jeg et tosifret antall ansatte i blant annet UDI, politiet, barnevernet, på asylmottak, samt verger og advokater for enslige mindreårige asylsøkere. Jeg fokuserte på hvordan de ulike etatene arbeider med å identifisere disse barna som mulige ofre for menneskehandel. Jeg så på hvordan interne og eksterne retningslinjer blir praktisert. I tillegg beskrev jeg hvordan samarbeidet mellom utlendingsforvaltningen, politi og barnevern foregår.

Menneskehandel

Enslige mindreårige asylsøkere er noen av de mest sårbare menneskene som kommer til Norge. Som mindreårige har de et spesielt behov for beskyttelse og bistand og de er sikret spesielle rettigheter gjennom FNs barnekonvensjon.

Enslige mindreårige asylsøkere vil ofte vegre seg mot å ta kontakt med norske myndigheter på egen hånd. Barna kan føle skyld og skam over situasjonen de har kommet i, eller mangler forståelse over hvilke menneskerettighetsbrudd de er utsatt for. I tillegg har de ofte lite eller ingen tillit til myndigheter basert på erfaringer fra deres hjemland. Barna kan også være redde for å bli deportert eller fengslet i Norge.

Omkring 1,2 millioner barn blir ofre for menneskehandel hvert år ifølge tall fra OSSE. Menneskehandel er å utnytte en sårbar person for økonomisk vinning eller andre fordeler ved hjelp av vold, trusler eller misbruk. Barn blir rekruttert, transportert, overført eller huset av ulike bakmenn. Enslige mindreårige asylsøkere kan bli utsatt for menneskehandel både i sine hjemland, i transittland og etter ankomst til Norge. Det utgjør et brudd mot personens menneskerettigheter, frihet og integritet.

Dette forekommer også i Norge, noe som har blitt avdekket gjennom flere avisoppslag. Utnyttelsen kan innebære prostitusjon, tvangsarbeid/tvangstjenester innen ellers lovlige virksomheter. Menneskehandel fører også med seg kriminell virksomhet som narkotikahandel, tigging, organsalg og krigstjenester.

Hvem har ansvaret?

Saksbehandlerne opplever retningslinjer og regelverk på feltet ulikt. Det samme gjelder forståelsen av «barnets beste». Dette påvirker informasjonsdeling og håndhevingen av taushetsplikten. Det informantene forteller kan tyde på at personlige nettverk gjør det lettere å dele informasjon. Det er viktig å ha tillit til ansatte i andre etater. Dette når de gjennom samarbeid og erfaring og ved å bruke de samme kontaktpersonene fra sak til sak.

Det er en avstand mellom hva de ansatte i etatene anser som sitt ansvar, og hva ansatte i andre etater forventer av dem. Det eksisterer en manglende forståelse av hva som er andre etaters hovedansvar. Dette påvirker hva slags mulighet de har til å identifisere enslige mindreårige asylsøkere som mulige ofre for menneskehandel. Lover og retningslinjer som omhandler barna trekker i ulike retninger. Byråkratene må forholde seg til konkurrerende mål innen egen etat og i samarbeidet med andre etater.

Opplysningsplikten blir vektlagt av få informanter, og den blir tolket ulikt. I tillegg er det uklare oppfatninger av hvordan retningslinjene internt skal tolkes, og hvordan varslingen skal gjøres – til hvem og på hvilken måte.

Terskelen for å identifisere et barn som et mulig offer synes å variere fra saksbehandler til saksbehandler samt mellom etatene. Dette fører til at noen barn blir plukket ut som spesielt sårbare av flere instanser og derfor får informasjon om rettigheter og bistand av flere etater. Andre får ikke informasjon i det hele tatt.

Mine data tyder på at Politiets utlendingsenhet ikke rutinemessig varsler barnevern, mottak og/eller UDI om en mulig mistanke. Formidling av vesentlig informasjon mellom mottak, barnevern, politi og UDI virker også tilfeldig. Flere informanter er frustrerte over at det er vanskelig å forstå enhetenes ansvarsområder og hvordan de ulike enhetene i UDI deler informasjon internt.

Redde barn anmelder ikke

Ikke alle barn som er ofre for menneskehandel identifiserer seg med en offerrolle. Barna kan ha fått kontakt med sine overgripere fordi de har flyktet fra andre traumatiske hendelser. Dette bidrar til at barna kan ha utviklet et sterkt avhengighetsforhold til sine overgripere.

Avdekking og identifisering av menneskehandel hviler i stor grad på offerets troverdighet. Slik det norske systemet fungerer i dag må barna selv sannsynliggjøre sin troverdighet som ofre. Det er vanskelig å bevise noe gjennom et kort asylintervju. Det er like vanskelig å anmelde et overgrep når barnet er i en presset situasjon og ikke tør angi sine bakmenn.

Offentlige etater baserer seg på mennesker som tar avgjørelser om andre mennesker. Krav om likebehandling og effektivitet blir ekstra utfordrende i møte med barn som klienter.

I møtet med offentlig forvaltning er barna ekstra sårbare fordi de befinner seg uten foreldre eller andre omsorgspersoner. De forholder seg først og fremst til utlendingsforvaltningen og ikke til barnevernet – i motsetning til norske barn.

Utlendingsforvaltningen har ulike roller overfor barna i asylprosessen. Utlendingsdirektoratet fastsetter barnas alder etter en faglig omstridt metode for aldersvurdering. De har dessuten omsorgsansvar for barna, gjennom en mottaksdrift som de selv også utfører tilsyn på. I tillegg skal de fatte asylvedtak i saken og identifisere eventuelle ofre for menneskehandel. De ulike rollene og oppgavene skaper utfordringer når det gjelder saksbehandling og tverretatlig samarbeid.

Effektivitetens pris

Begrenset tid og informasjon, er en del av arbeidshverdagen til alle informantene. Saksbehandlerne må veie tid og produksjonskrav opp mot behovet for å behandle saken som en menneskehandelsak. Menneskehandel prioriteres ulikt av både ansatte og ledere på grunn av begrensede ressurser.

Informantene etterlyser konkrete mål om å styrke samarbeidet mellom de involverte departementene. Det virker som om arbeidet knyttet til menneskehandel og enslige mindreårige asylsøkere er spesielt vanskelig fordi det krever at ulike sektorer jobber tett sammen. Dette utfordrer sektortenkningen. Konkurrerende og overlappende mål skaper konflikter både internt og mellom etatene, og legger føringer for prioriteringene.

Fragmenteringen mellom de ulike etatene som er involvert i asylprosessen er en potensiell trussel mot rettssikkerheten til ofrene. Identifiseringsprosessen har stor betydning for om politiet kan starte etterforskning, og dermed bidra til å bekjempe menneskehandel og straffeforfølge bakmennene.

Et ansvarlig byråkrati

Et barn stiller svakere som privat aktør overfor forvaltningen enn en voksen. Byråkratene har kjennskap til privatpersonens rettigheter og vurderer hva som er et legitimt krav. Enslige mindreårige asylsøkere har ikke nødvendigvis kjennskap til sine rettigheter, og er derfor avhengig av å bli identifisert av en offentlig ansatt. De mindreårige asylsøkernes rettssikkerhet er en utfordring for flere etater. Når skjønnsutøvelse, kunnskapsmangel og mistillit preger samarbeidet, har det betydning for barnas rettssikkerhet i Norge.