Å dramatisere et nasjonalt traume
Lesetid: 5 minutter
Tre skuespillere bærer fram vitnesbyrd fra overlevende fra Utøya. Iscenesettelse av bunnløs tragedie krever både kunstnerisk og etisk refleksjon.
Den 22. juli 2011 ble åtte mennesker drept av en bombeeksplosjon ved regjeringskvartalet i Oslo. Og 69 mennesker ble skutt og drept på Utøya i Buskerud. Mange av de som ble drept var barn og ungdommer.
Én mann, ikledd en falsk politiuniform, hadde fraktet med seg skytevåpen og ammunisjon. I over en time gikk han omkring og skjøt på menneskene som var på øya.
Tjueandre juli – én dag – mange historier
> Prosjektet ble utviklet som en praktisk/kunstnerisk masteroppgave.
> Carl Anders Hollender var regissør og prosjektleder.
> Kristin Krogh Boge, Jan Ivar Bårtvedt og Martine Røys Nesbakk var aktører.
Tjueandre juli – én dag – mange historier
Ord som demokrati, åpenhet, verdighet og fellesskap har blitt en del av det offentlige narrativet etter 22/7. Mange overlevende vender sakte men sikkert tilbake til en tilsynelatende normal hverdag. Men fra tid til annen kommer det fram nyheter om enkeltpersoner som bærer terrordagen med seg i form av traumer, smerter, frykt, sorg eller sinne. Det kan synes som at ikke alle historier om 22/7 er blitt fortalt ennå.
Musikere, kunstnere, filmskapere, forfattere og dramatikere begynte tidlig å forholde seg til 22/7. Men de første prosjektene kom for tidlig.
Filmprosjekter ble utsatt etter sterke reaksjoner fra pårørende-organisasjoner. Innenfor teatret var prosjektet til den danske dramatikeren Christian Lollike med dramatisering og iscenesettelse av Breiviks manifest spesielt oppsiktsvekkende.
Lyttende kunst
Kunsten har vanligvis en oppgave med å stille kritiske spørsmål til vanskelige temaer i samfunnet. Men å lage teater om Utøya med en intensjon om å sjokkere publikum er åpenbart etisk uforsvarlig. Å tenke at kunsten skulle stille kritiske spørsmål var feil framgangsmåte, fordi vi allerede var maksimalt sjokkert av selve hendelsen. Sorgen og traumet – livet og døden – betyr mer enn kunsten i seg selv.
I møte med nasjonale traumer må kunsten forholde seg lyttende, og søke etter de historiene som trenger å bli fortalt. Nasjonale traumer er også menneskelige traumer, og kunstnere er også mennesker.
Som nordmann og som privatperson er jeg preget av terroren fra 2011. Mitt viktigste ansvar som kunstner er å opptre med etisk refleksjon overfor ofrene og pårørende, og overfor meg selv.
Etiske og kunstneriske vurderinger
Etter min mening skal vi ikke gi Anders Behring Breivik et talerør gjennom kunstneriske formidlinger av hans politiske tankegods. Vi skal heller ikke bryte inn i ofrenes og pårørendes sorgprosess. I den etiske vurderingen av teater som omhandler 22/7 er det veldig mange temaer vi ikke skal ta fatt i på mange år ennå.
Midt i alle disse ikke-ikke-ikke så kan en lure på om scenekunst i det hele tatt har noe med 22/7 å gjøre. Men, jo, scenekunst har noe med 22/7 å gjøre: Gjennom teatret kan vi oppnå ny innsikt om viktige historier fra 22/7 som trenger å bli fortalt.
Som kunstner er jeg interessert i å finne ut noe om hva som er teatrets etiske og estetiske muligheter i møte med et nasjonalt traume. Teatret har potensial til å utforske sosiale og politiske virkeligheter og formidle menneskers levde erfaringer.
Høsten 2012, ett år etter bomben og massakren, var rettssaken mot Anders Behring Breivik avsluttet, og granskningsrapporten fra 22. juli-kommisjonen var offentliggjort. De obligatoriske offisielle reaksjonene etter terroren var fullført. Men flere samfunnsforskere og andre pekte på at mange overlevende og pårørende etter massakren følte på sinne, hat og frykt. Disse reaksjonene passet ikke inn i det offentlige budskapet om verdighet, kjærlighet og rosetog.
Dette spenningsfeltet mellom den offisielle historien og en del private, individuelle reaksjoner, var tema for teaterforestillingen Tjueandre juli – én dag – mange historier.
Vanskelig men allikevel mulig
Å iscenesette fortellinger om hvordan noen overlevende opplevde massakren på Utøya, hvordan frivillige hjelpere reddet ungdommer opp fra vannet, hvilke stressreaksjoner som oppstår i kroppen og hvilke traumer mange bærer med seg i ettertid, er en stor kunstnerisk utfordring.
I samarbeid med tre unge skuespillere, over en tre måneders prøveperiode, utviklet jeg en fysisk stilisert spillestil. Spillestilen innebar at skuespillerne beveget seg omkring på scenen i ekstremt sakte tempo, og gjenfortalte historiene om noen av de overlevende med langsom tale og lav stemme.
En slik lavmælt og langsom spillestil hadde to kunstneriske resultater: For det første ble det mulig å bære fram erfaringer fra terroren med respekt og med estetisk kvalitet. For det andre, og dette er vesentlig: Det er ikke nødvendig, og heller ikke riktig, å ta i bruk sterke virkemidler for å skildre historier fra massakren på Utøya. Den virkelige historien er så sterk i seg selv.
Ved å framføre historien med en lavmælt spillestil, er det mulig å la de overlevendes nøkterne skildringer være i fokus.
Kollektiv bevissthet
Skuespillerne forholdt seg til tekstmaterialet med en estetisk distanse gjennom stiliserte kroppsbevegelser og stemmebruk. Det var aldri snakk om noen tradisjonell realistisk spillestil eller psykologisk innlevelse i tekstene.
Den langsomme, stiliserte spillestilen ble utarbeidet ved kontinuerlig og daglig trening gjennom hele prøveperioden. Skuespillerne utviklet en kroppsbevissthet og en kollektiv bevissthet som ensemble ved å være medskapende til det sceniske uttrykket. Tempo, rytme, intensitet og koreografi var viktige begreper for utforskningen i scenerommet.
Scenen var et stort, tomt rom. Et 5×5 meter sørgeslør av sort tyll hang fra taket. Publikum betraktet skuespillerne gjennom sløret, og det ga skuespillernes ansikter et skurrete og litt forvridd preg. Skuespillerne beveget seg bakom sløret når de skildret historiene fra 22/7, og foran sløret i nåtidige, utdypende og reflekterende sekvenser.
Teatrets egenart
For å kunne iscenesette sterke personlige historier fra vårt eget land og vår egen nåtid, er det noen ganger nødvendig å bruke lav intensitet og stillhet i det sceniske uttrykket. Men det betyr ikke at forestillingen blir kjedelig.
Vi lever i en tid der kommunikasjonsteknologi bombarderer oss med sanseinntrykk og sterke virkemidler. Teater kan være en stillere, mer antydende kunstart, fordi vi er levende mennesker som kommer sammen som publikum og skuespillere. Publikum og skuespillere deler opplevelsen av teaterforestillingen i et felles nærvær.
Vi betrakter en teaterforestilling med en spesiell konsentrasjon: Teatret har en egen værensform som gjør det mulig både for skuespillere og publikum å forstå menneskers levde erfaringer.
