Rasisme som virkemiddel
Lesetid: 7 minutterRomanene Plattform og Macht und Rebel skapte kontrovers på grunn av grovt rasistisk innhold som man ellers kun ser i innvandringsfiendtlige nettdebatter. Istedenfor å avfeie disse som direkte rasistiske ytringer, ser jeg nærmere på hvilke andre betydninger og funksjoner denne tematikken kan ha i romanene.
Michel Houellebecqs Plattform fra 2001 og Abo Rasuls (Matias Faldbakkens) Macht und Rebel fra 2002 vakte oppsikt da de ble gitt ut. I disse to tekstene står hat og forakt for muslimer, idealisme og kvinner sentralt. De to forfatterne tematiserer innvandring og rasisme uten den fintfølelsen disse temaene vanligvis behandles med i det offentlige ordskiftet. Tvert imot kan det virke som om de har villet gjøre tekstene så stygge og ubehagelige som mulig.
Pubertalt og flatt språk
I tillegg til de rasistiske holdningene romanene inneholder, er språket i seg selv blottet for forskjønnende kvaliteter. Houellebecq skriver flatt og realistisk, mens Rasuls fortellermåte er nesten pubertal, med et grovt språk som er spekket med skjellsord. De to tekstene er sånn sett støtende både fordi de uttrykker rasistiske holdninger, men også fordi de uttrykker holdningene på en stygg måte.
Oppnås noe ved å gå over grensen?
I boka Marxism and literature (1977) lanserte kritikeren Raymond Williams begrepet «structures of feeling»: overordnede følelsesstrukturer i samfunnet som avgjør hvilke følelsesuttrykk som er legitime, og hvilke som ikke er det (Williams 1977:131).
Ifølge Williams finnes det bestemte følelser og følelsesuttrykk som er akseptable innen en bestemt tidsepoke. I forlengelsen av Williams’ begrep kan man forstå de rasistiske utsagnene hos Rasul og Houellebecq som en vilje til å bryte ut av en inkluderende samfunns- og følelsesstruktur og samtidig speile og ta del i en annen, mer konfronterende «structure of feeling».
Motstanden mot et samfunn basert på inkludering og forsoning ligner den Herbert Marcuse argumenterer for i sin artikkel om undertrykkende toleranse, der han hevder at toleransen i det moderne demokratiet blir et mål i seg selv og dermed opprettholder klassestrukturer. Gjennom de rasistiske utspillene gjør de to romanene motstand mot det som oppfattes som det moderne og inkluderende samfunnets «politisk korrekte» offentlige ordskifte, som risikerer å tilsløre politiske og ideologiske motsetninger framfor å løse de konfliktene som eksisterer.
Hatets kritiske potensial
De to tekstene vil imidlertid oppnå ulike ting: Der Houellebecq kanskje i større grad vil kritisere samfunnets struktur og institusjoner, mener Rasul at å knuse illusjonen om at den harde, polemiske strategien har noe for seg.
I Macht und Rebel er rasismen, som hos Rasul først og fremst tar form av nazisme, en del av en overordnet strategi som går ut på å sprenge grenser. Nazismen brukes først og fremst i teksten fordi den er et tabu. Macht und Rebel bryter litterære regler og de «politisk korrekte» konvensjonene for hvordan man snakker om innvandring og rasisme.
Tar et oppgjør med selve provokasjonen
Effekten av disse endeløse normbruddene er at Macht und Rebel river bort sitt eget fundament og unndrar seg en kritisk posisjon fordi den til syvende og sist ikke lar noen påstander stå uimotsagt. Rasul tar altså et oppgjør med provokasjonen eller grenseoverskridelsen som kunstnerisk strategi for å oppnå radikale endringer.
Plattform er en helt annen type tekst. I motsetning til Rasuls bok er Plattform en realistisk roman. Hovedpersonen Michels skepsis til muslimer legges fram som «logiske» slutninger basert på hans erfaringer og verdensbilde. Rasismen i Plattform er som i Macht und Rebel veldig drøy, men ikke inkonsekvent eller selvmotsigende på samme måte.
Sex og Islam
Hovedpersonen Michel er en middelaldrende mann som i begynnelsen av boka mister sin far. Faren har blitt brutalt drept av en nord-afrikansk muslim, som viser seg å være broren til farens elskerinne og vaskehjelp, Aicha. Drapet fyrer opp under Michels generelle mistro til verden og særlig til muslimer. I beskrivelsen av møtet med Aicha, kommer Michels rasisme tydelig fram. Aicha beklager seg til Michel over sin egen families fundamentalisme, og Michel sier seg enig i hennes avsky:
«Joh, muslimer er der som helhed ikke så meget ved…» sagde jeg forlegent. (…) I dette øjeblik fik jeg et slags syn af indvandrerstrømmene som blodkar der arbejdede sig gennem Europa. Muslimerne var som størknede blodklumper der opløstes langsomt. (Houellebecq 2006:23. Jeg bruker den danske utgaven av Plattform fordi disse siste to setningene enten har falt ut eller blitt fjernet fra den norske oversettelsen.)
Michels kommentar er eksplisitt muslimfiendtlig. Innvandrerstrømmene blir riktignok beskrevet som blodkar og dermed knyttet til det livgivende aspektet ved blodet, som frakter oksygen rundt i kroppen. Innvandring er derfor ikke et ubetinget onde. Som det kommer fram i løpet av boka, drømmer også Michel om en fri flyt av kropper, på samme måte som kapitalen skal flyte fritt i det kapitalistiske samfunnet. Michel og Valérie, som han blir kjæreste med, bestemmer seg for å starte et reisebyrå som skal spesialisere seg på sexturisme – en plan som vel å merke blir forhindret av et terrorangrep fra islamske terrorister. Michel vil med andre ord at alle kropper skal være tilgjengelige i et åpent seksuelt marked, noe som nødvendigvis vil innebære migrasjon. Samtidig sammenligner Michel muslimer med størknede blodklumper, som med sine bakstereberske tradisjoner og forestillinger om ære hindrer den europeiske kroppen i å utfolde og utvikle seg.
Som Frederik Tygstrup skriver i artikkelen «Den mest åndsvage religion: Michel Houellebecq og den postmoderne xenofobi» står det irrasjonelle, altså den religiøse og tradisjonelle overbevisningen, som styrer muslimenes handlinger, i motsetning til hovedpersonen Michels forestilling om det moderne, gjennomrasjonaliserte samfunnet. Michel ønsker seg fri tilgang til sex gjennom sexturismen og legalisert prostitusjon slik at alle kan kjøpe seg seksuell tilfredstillelse. Islam motsetter seg, ifølge Michel, denne rasjonaliseringen på grunnlag av irrasjonelle verdier. Ved at muslimene saboterer sexturismekonseptet, betraktes de som en trussel, ikke bare mot sex i seg selv, men mot hele den moderne samfunnsorganiseringen. Aichas bror er å betrakte som en av disse størknede blodklumpene som holder sin søster tilbake, både som seksuelt subjekt og som arbeidskvinne, ved å drepe faren til Michel.
Symbolsk nazisme
Abo Rasuls bok er langt mer absurd og humoristisk enn Plattform. Både visuelt og tematiskhenspiller Macht und Rebel på nazismen. Fargene på det opprinnelige omslaget på boka, rødt og hvitt, med gotiske bokstaver i svart i forgrunnen er en tydelig etterligning av fargene i nazistenes flagg. Også tittelen Macht und Rebel henspiller på begrepet «Nacht und Nebel», en fremgangsmåte nazistene brukte for å få politiske motstandere til å forsvinne i natt og tåke (Nacht und Nebel), uten å etterlate seg noen spor.
Bokas hovedperson, Rebel, er en desillusjonert politisk aktivist. Han mener sjefen Frank Leiderstams (Feiten) protestvirksomhet har blitt konform. Han gjør derfor opprør mot Feiten ved hjelp av sin 13 år gamle kjæreste Thong og sin kompanjong, pr-rådgiveren Macht. De saboterer Feiten ved å lure ham til å delta i en protestaksjon som egentlig er et markedsføringsarrangement for et antisemittisk selskap. Rebel lar seg inspirere av tekster skrevet av Hitler og tatoverer nazistiske symboler på kroppen.
Hva nazismen i romanen er et uttrykk for viser seg når Rebel beskriver tatoveringene for Thong som et «NIKE-merke som ikke går av mote» (Rasul 2011:282). Selv om romanen spiller på rasistiske fordommer er rasismen på ingen måte konsekvent. Det presenteres ingen tradisjonelle argumenter for nazismen, for eksempel det å skulle bygge et samfunn på grunnlag av sosialdarwinistisk foredling, og Macht og Rebel samarbeider med hvem det skal være, uansett hudfarge. Deres forhold til nazismen er først og fremst estetisk. Med tanke både på formen på protestmarkeringene som Feiten, Rebel og de andre aktivistene bedriver, og ikke minst tidspunktet romanen kom ut, er det sannsynligvis antiglobaliseringsbevegelsen på begynnelsen av 2000-tallet Rasul etteraper i Macht und Rebel. For å undergrave dette undergrunnsmiljøet bruker derfor Macht og Rebel blant annet nazisme, det kanskje mest tydelige tabuet i undergrunnen og det liberale samfunnet generelt, som våpen.
Den lekne og inkonsekvente bruken av nazismen er noe Rebel og Macht gjør for å aktivt fjerne den ideologiske meningen fra prosjektet. Godwin’s law var en observasjon som ble gjort av Mike Godwin på nittitallet. Han påstod at jo lenger en nettdiskusjon pågår, desto nærmere 100% sannsynlig er det at den ene siden vil trekke en parallell til Hitler og nazismen. Når denne sammenligningen blir foretatt, kollapser diskusjonen:
«Hvis du kjører på med Godwin’s Law, vil du om ikke annet fremskynde annulleringen av din egen meningsberettigelse,» sa Macht, og Rebel nikket, og i fellesskap kom de frem til at der Hitlers Nacht und Nebel-begrep fikk pårørende til å spørre seg: «Hvor faen ble alle folka av?» ville deres felles prosjekt fungere som en deportasjon av (ideologisk) mening: Hvor faen tok meningen veien? (Rasul 2011:261)
I utdraget framskynder Macht og Rebel annullasjonen av meningen med deres eget prosjekt ved å selv bringe nazismen på bane. På samme måte som det å nevne Hitler eller nazisme får enhver diskusjon til å kollapse, kollapser meningen i det Macht og Rebel gjør fordi de bruker nazistiske symboler og strategier. På den måten punkteres også tekstens egne grenseoverskridende strategi.
Hvorfor rasisme?
Som sagt brukes disse to ulike tematiseringene av rasisme og hat kanskje først og fremst som et retorisk virkemiddel for å protestere mot det moderne samfunnets tilsløring av reelle motsetninger. Houellebecq bruker «taperen» i vestlige samfunn, en sexfiksert og rasistisk horekunde som lever et desillusjonert og skamfullt liv, for vise fram rasismen som både noe begripelig og samtidig avskyelig og irrasjonelt. Rasismen i Plattform framstår både som et biprodukt av Michels triste livssituasjon, samtidig som den er en del av en større visjon om en «rettferdig fordeling» av seksuell kapital. På den måten er framstillingen av rasismen i Plattform kanskje først og fremst en del av en protest mot et brutalt samfunn der utviklingen i samfunnet styres av andre krefter enn de man har mulighet til å bestemme over. Men denne protesten er impotent, noe som gjenspeiles i det at Michel ender livet sitt alene og forbitret i en leilighet i Thailand.
Rasul bruker nazismen som symbol på grunn av dens relasjon til andre verdisystemer, som for eksempel den venstreorienterte, radikale undergrunnen. Når Rasul tuller med og benytter seg av et utålelig fenomen som nazisme utdefinerer han verket fra en kunstnerisk og politisk diskurs. Romanen stiller seg dermed utenfor kampen mellom verdisystemer og latterliggjør alle leirer. I Rasuls univers er nazismen et uttrykk for den kritiske stemmens utilstrekkelighet.
Hat som siste utvei
Rasismen i de to bøkene kan forstås som et forsøk på å bryte ut av en inkluderende følelsesstruktur som ikke avdekker reelle konflikter i samfunnet. Samtidig dekonstruerer begge tekster sine egne provokative strategier, noe som peker mot et ønske om et annet samfunn og en annen kunstnerisk praksis. Men ingen av romanene støtter seg til noen idealer, visjoner eller løsninger som kan være et alternativ til provokasjonen. Det kan virke som om de to bøkene uttrykker at trassen, eller den polemiske retorikken er det eneste alternativet til en inkluderende og tilslørende følelsesstruktur. Kanskje kan også de to bøkene bidra til å forstå hat og rasisme som polemiske virkemidler i tillegg til å være politiske og ideologiske overbevisninger? I Houellebecqs og Rasuls litterære univers kan det i alle fall virke som om det å sette seg til motverge er den eneste mulige radikale handlingen.
Litteratur
Houellebecq, Michel (2006). Platform. Valby: Borgen.
Marcuse, Herbert (1971). A critique of pure tolerance. London: Jonathan Cape.
Rasul, Abo (2011). Skandinavisk Misantropi. Oslo: Cappelen Damm.
Tygstrup, Frederik. (2005). «Den mest åndssvage religion: Michel Houellebecq og den postmoderne xenofobi.» I: Bogh, Mikkel. Europas andre. København: Tiderne skifter. 269-283.
Willams, Raymond (1977). Marxism and Literature. Oxford: Oxford University press.
