Masterbloggen

Hvordan dømmer vi jenter som poserer på internett?

Lesetid: 4 minutter

Masterprosjektet Labeliscious ønsket å undersøke hvordan vi setter merkelapper på og bedømmer nettpubliserte selvportretter av jenter. Resultatet ble en interaktiv installasjon, basert på kjente pop- og subkulturelle stiler.

Se på meg – online!

I dag har nesten alle en online profil. Disse profilene fremstår ofte som glansbildeversjoner av oss selv. Om det er gjennom en interessant tweet eller et kult Facebookbilde, så poserer vi alle på et vis. Du også.

Antallet online selvportretter har eksplodert via sosiale medier. Særlig jenter laster opp bilder av seg selv der de poserer for å fremheve sine attributter. I Norge har såkalte ”rosabloggere” blitt et kjent fenomen. Rosabloggerne skriver om mote, sminke, brunfarge og legger noen ganger også ut lettkledde bilder av seg selv. De mest populære bloggene har oppimot 90.000 lesere hver dag – noe som er mer enn mange lokalaviser for å sette det i perspektiv. I kommentarfeltene kan de fremstilles som forbilder, mens andre går langt for å vise sin forakt. Ved første øyekast var det ikke vanskelig å si seg litt enig i at disse bloggerne virket som såkalte ”bimboer” – men var det egentlig slik?

Selvet og ‘selfies’

For å få en innsikt i jentene som individer, bestemte jeg meg for å møte dem personlig. Jeg kontaktet to av jentene som ligger på topplisten hos blogg.no for å intervjue dem. Jentene var her ganske annerledes enn det inntrykket jeg hadde fått av deres nettprofiler. Dette var oppegående , politisk aktive og personer med en udiskutabel innsikt i hvordan de fremstod på nettet. De hadde reflekterte rundt konsekvensene av det de holdt på med – de positive så vel som de negative. Dette viser at den visuelle identiteten de skaper på nett, er å regne som et bevisst og nøye gjennomtenkt reality show. Individene bak de såkalte rosabloggerne er det følgelig vanskelig å si noe om, men en fellesnevner er at de alle ønsker bekreftelse og oppmerksomhet.

Dette er selvfølgelig ikke rosabloggere alene om: På den sosiale bildedelingstjenesten Instagram lastes det nå opp over 40 millioner bilder daglig. Mange av disse bildene er såkalte ”selfies”; et selvportrett tatt med mobilen der man poserer, gjerne med trutmunn hvis man er jente. Disse bildene ligner de bildene som rosabloggerne presenterer seg selv med. Nettopp det at alle poserte likt, understreker at slike ‘selfies’ ikke røper nevneverdig mye om identitet, stil eller subkulturuell tilhørighet. Selvet avsløres ikke av ‘selfies’.

Så hvorfor blir rosabloggerne tilsynelatende mer uglesett? Kun fordi de er blonde? Et sentralt spørsmål ble i det videre: Handler det mer om stil? Finnes det kanskje en konsensus på hva som er smakfullt eller usmakelig?

Hva var ”riktig” måte å presentere seg selv, som jente, på?

En interaktiv installasjon

For å finne svar på disse spørsmålene designet jeg en interaktiv installasjon. I denne installasjonen fikk publikum lov til å ”tagge” et utvalg såkalte ”selfies” med ulike merkelapper, som ”hawt”, ”slutty”, ”smart” og andre uttrykk hentet fra engelske/amerikanske damemagasiner og urban slang. Som en twist blir disse merkelappene tidvis plassert på publikum isteden, når de overraskende selv blir avbildet midt i seansen. Installasjonen tar nemlig en serie på fire bilder av publikum idet de setter en merkelapp på ett av bildene. Dette nye publikumsbildet dukker videre opp på skjermen med den gjeldende merkelappen, både inne i og utenpå installasjonen.

 

 

Det ble også generert en statistikk over hvilke bilder som hadde blitt merket med hva i utstillingsperioden.

Installasjonen ble plassert i en offentlig setting, ettersom premisset var at publikum skulle konfronteres med sine valg foran et publikum – i tilsiktet sterk kontrast til den anonyme komfortsonen foran datamaskinen hjemme.

Jeg valgte av flere grunner å iscenesette meg selv i disse portrettene. Jeg ville gi meg selv muligheten til å føle hvordan det var å bli dømt og tildeles en merkelapp basert på stil og identitet.

Jeg valgte ut 15 ulike pop- og subkulturelle stiler for portrettene og baserte hvert bilde på én av fem poseringer jeg hadde kartlagt som typiske for slike ”selfies”.

Målene ved disse designgrepene var å finne ut:

• Hvordan vil persepsjonen påvirkes når man blir bedt om å vurdere bilder av samme person i samme type positur, men med ulik stil?
• Hvilke merkelapper vil de ulike jentene få? Vil stereotypene gjelde? Hvilke merkelapper brukes mest?
• Hvordan vil reaksjonen være når publikum selv blir tatt bilde av? Vil de gå? Vil de posere?

Installasjonen var det praktiske resultatet av min Master in Design. I prosjektet benyttet jeg en ”research through design”-metodikk. Dette vil si at man utforsker temaet gjennom prototyper, workshops og utvikler designløsninger som genererer resultater.

Installasjonen ble utstilt i to uker som en del av diplomutstillingen på Zürcher Hochschule der Künste.

Resultater

Det var overraskende få som så at bildene var av samme person. Selv venner og familie gjenkjente meg umiddelbart ikke. Jeg ble redusert til værende kun utseende, slik som rosabloggerne. Dette var ikke en ukjent følelse. Det er ingen overdrivelse å  påstå at alle jenter har opplevd å bli bedømt utelukkende etter utseende, helt uavhengig om man poserer på nett eller ei.

Bedømt ut ifra den endelige statistikken var det ikke overraskende hvordan deltagerne hadde vurdert bildene: Stereotype oppfatninger gjorde seg stort sett gjeldene (se bilde høyre kolonne). Noen av bildene fikk derimot uventete merkelapper. Minst overraskende var det kanskje at den mest populære merkelappen var ”slutty”.

Installasjonen genererte også over 1500 publikumsbilder. Som forventet synes noen at det var ubehagelig å bli tatt bilde av og gikk etter det første bildet var tatt. Andre ble igjen og tok flere bildeserier. Der lot derimot ikke poseringene vente på seg. Noen prøvde til og med å lage poseringer de følte reflekterte de ulike kategoriene.

Det er åpenbart vanskelig å trekke absolutte konklusjoner av resultatene. Min forventning var fra begynnelsen av at dette kom til å bli et åpent resultat, som gjenspeilet folks ulike oppfatninger. Statistikken fra installasjonen var dog aldri ment å være et objektivt mål av folks holdninger. Mitt fokus har vært rettet like mye mot det å skape en opplevelse.

Utdaterte stereotyper?

Intensjonen med dette masterprosjektet er å stimulere til refleksjon rundt hvordan vi bedømmer jenter. I en verden hvor sosiale medier har satt utseende og ”image” i større fokus, er sammenhengene mellom stil og identitet blitt mindre åpenbare. Som en mann uttalte etter å ha deltatt i installasjonen: ”The girls basically look like clones with attributes”.

Han kunne altså ikke se forskjell på dem. Så hva gjør da en jente til en ”bimbo”?