Masterbloggen

Historien om krigen, og krigen om historien

Lesetid: 5 minutter

70 år som sovjetstat, en massakre i Katyn der flere tusen polske fanger ble drept, og store historiske brudd skaper en situasjon der det å tegne opp en felles nasjonal fortelling er vanskelig. I Russland føres en dramatisk kamp om å eie historien, og dette er en avgjørende øvelse for dagens ledere.

Seierskulten

Det nasjonale minnet står sentralt i ulike nasjonsbyggingsprosjekter. Målet er å mobilisere folket til støtte for statens politiske handlinger.

Sovjetunionens seier i ”Den store fedrelandskrigen” la grunnlaget for en seierskult i etterkrigstiden. Minnet om krigen var nærmest å anse som hellig for både lederskapet og befolkningen i Sovjetunionen.

For det sovjetiske lederskapet var beseiringen av Nazi-Tyskland også en ekstremt viktig ideologisk seier – en kommunistisk stat hadde beseiret en vestlig, kapitalistisk og fascistisk stat, nær sagt uten hjelp av de kapitalistiske statene Frankrike, Storbritannia og USA. Seieren over nazistene ble, sammen med Den russiske revolusjon i 1917, til en av de viktigste bærebjelkene i Sovjetunionens historie.

God valuta for statsledere

Historien, og spesielt historiske gullaldre, brukes av nasjonale ledere til å rense det nasjonale minnet og samtidig aktivere befolkningen for å møte nye utfordringer fellesskapet står overfor. I etterkrigstidens Sovjetunionen la krigen grunnlaget for storslåtte ritualer og seremonier som i stor grad bidro til å styrke samfunnets sosialiseringsprosesser og styrkingen av fellesskapet. I dannelsen av myten om krigen ble personlige fortellinger om heltemot og selvoppofrelse smeltet sammen med statens behov for å ha én versjon av krigen.

Forent Russland og historisk kontinuitet

Grovt sett kan man dele Russlands historie inn i tre sentrale perioder:

• før-sovjetisk (til 1917)
• sovjetisk (1917-1991)
• post-sovjetisk (fra 1991)

For Putin og hans Forent Russland har det vært viktig å framstille den russiske historien som en uavbrutt linje av utvikling som leder helt fram til i dag. Det er rett og slett ikke mulig å si at sovjettida, som preget over 70 år av Russlands historie, var en historisk blindvei. Følelsen av mislykkethet vil i så fall være for sterk. Dette har ført til en rekke tiltak for å balansere den russiske historien:

• Statsvåpenet er den tohodede ørnen fra tsartiden
• Nasjonalsangen er nærmest en blåkopi av den sovjetiske
• Flagget er den republikanske trikoloren fra 1991

En schizofren form for statsbygging vil kanskje noen si, nødvendig for nasjonal konsensus vil nok Putin si.

Med Vladimir Putins inntog på den politiske arenaen fikk krigen nok en gang en prominent plass i det offentlige rom, mye takket være de sterke følelsene som var knyttet til krigshistorien.

President Putin har blant annet uttalt at:

«Den som ikke sørger over Sovjetunionens oppløsning har intet hjerte, men den som ønsker Sovjetunionen gjenreist har ingen hjerne».

Et av Putins viktigste mål har vært å skape historisk kontinuitet for Russland. Bare på denne måten kan russere bli stolte over sin historie, mente han. Dette har blant annet gitt seg utslag i form av en historisk ”plukk og miks”, hvor historiske perioder som anses for å være heroiske og/eller evolusjonære flettes sammen, mens perioder med stagnasjon eller opprivende brudd utelates eller tones ned.

Historiske skillelinjer i dagens Russland

Den store fedrelandskrigen er den desidert viktigste hendelsen i Russlands moderne historie. Jeg valgte derfor å dele de politiske partiene inn i tre ulike fraksjoner etter deres syn på nettopp krigen:

• Sentrumsfraksjonen
  • Forent Russland og dets støttespillere. Populistisk strategi hvor målet er å samle oppslutning på tvers av ulike økonomiske og sosiokulturelle skillelinjer. Partiet forsøker å ta den gylne middelveien i kontroversielle deler av krigshistorien.

• Den nasjonalpatriotiske fraksjonen
  • Kommunistpartiet (KPRF). Stalinistiske gammelkommunister som hevder at alt var bedre under sovjettida. Har det sterkeste eierskapet til krigen av alle partiene, og er i stor grad forkjempere for den sovjetiske versjonen av historien.
  • Det liberaldemokratiske parti (LDPR). Tross navnet er dette ikke et liberalt parti i vestlig forstand. De er i likhet med KPRF sterkt patriotiske, men er i tillegg anti-kommunistisk og anti-stalinistisk. Partiet er forkjemper for russisk etno-nasjonalisme og individuell frihet, og ligner i så måte på mange av de høyrepopulistiske partiene i Vest-Europa.

• Den liberale fraksjonen
  • Ulike små partier og grupperinger som kjemper for menneskerettigheter og demokrati. Mange har sterke bånd til Vesten. Er opptatt av at krigens skyggesider ikke skal glemmes, deriblant ofre for forfølgelser og utrenskninger under Stalin.

Kontrovers – Katyn

Katyn er navnet på et skogsområde i nærheten av Smolensk i den vestlige delen av Russland. I 1940 ble flere tusen polske krigsfanger, de fleste offiserer og andre høytstående borgere, henrettet på ordre av Josef Stalin. Mange trodde at nazistene stod bak, og det var også denne versjonen som man tviholdt på i sovjettida.

Først etter Sovjetunionens fall har debatten blusset opp igjen som følge av at arkivene ble gjort tilgjengelige for allmennheten. Store deler av det russiske samfunnet mener fortsatt at tyskerne stod bak. Kontroversen knyttet til Katyn skaper vanskeligheter i forholdet mellom Polen og Russland, i tillegg til at hendelsen har vært gjenstand for stor debatt i Russland.

Katyn splitter det russiske samfunnet, og har gitt opphav til totalt ulike tolkninger. Medlemmer av Kommunistpartiet (KPRF) skifter mellom å hevde at massakren aldri har funnet sted, til at den nærmest var nødvendig for å beskytte Sovjetunionen.

Liberale partier og grupper har krevd at Russland må gjøre mer for å avdekke Stalintidens forbrytelser, og hevder at landet burde skamme seg over sin historie og manglende vilje til å si unnskyld til Polen.

Sentrumsfraksjonen, og da særlig Forent Russland, har på sin side utvist balansekunster i et forsøk på å støte færrest mulig velgere. Det kan se ut til at realpolitiske årsaker er viktigst.

Ønsket om et tettere økonomisk samarbeid med Polen kan være den viktigste forklaringen til at Putin selv besøkte minnesmerket for Katyn i 2010, hvor han beklaget at massakren hadde funnet sted. Det er viktig å bemerke at ingen direkte unnskyldning har kommet fra Putins side. Igjen er det tanken om balanse som slår inn.

En uforbeholden russisk unnskyldning ville ha vært ydmykende for Russland og gjort Putin svært upopulær blant mange russere, noe som igjen ville ha gitt næring til den nasjonalpatriotiske fraksjonen.

Seiersdagen 9. mai – en sentral politisk ressurs

Seiersdagen er langt mer stueren i det russiske samfunnet. 9. mai er større enn alle andre helligdager, og kan sies å være en kombinasjon av vår egen Frigjøringsdag og 17. mai. Det viktigste symbolet for denne dagen er krigsveteranene, og de ulike partiene kappes nærmest om å arrangere de flotteste seremoniene til ære for dem. Veteranene er et viktig bånd til fortiden, og politikere forsøker å knytte sin egen politikk til verdier som selvoppofrelse, patriotisme og hardt arbeid.

De ulike fraksjonene benytter også dagen til å rette politiske kraftsalver mot hverandre, som oftest med bakgrunn i krigen.
Kommunistpartiet ønsker å framstå som forkjempere for veteranenes sosiale og økonomiske rettigheter, og hevder at de kapitalistiske partiene forsøker å stjele seieren fra krigsveteranene. De feirer også Stalin som selve arkitekten bak seieren over nazistene.

Det andre nasjonalpatriotiske partiet, LDPR, forsøker derimot å fremstille seieren som russisk, og at den ble vunnet nærmest på tross av Stalin og det sovjetiske systemet.

Liberale partier benytter Seiersdagen til å minnes ofre for Stalins forbrytelser, samt å kaste lys over korrupsjon og svekket demokratiet i dagens Russland. Kamp for menneskerettigheter i dagens Russland knyttes direkte til brudd på menneskerettigheter under sovjettiden. Sentrumsfraksjonen med Forent Russland i spissen benytter sjansen til å komme med krasse utfall mot ”fiender” både innenlands og utenlands. Fiendene varierer, og på 2000-tallet har de blant annet inkludert Vesten, nabolandene i Baltikum og islamske terrorister.

Det mest interessante ved Den store fedrelandskrigen er nettopp hvor stor verdi krigshistorien har i dag og hvor lett den lar seg anvende på dagsaktuelle politiske saker. Krigens verdi er udiskutabel, og ingen av dagens samfunnsaktører har råd til å overse minnet om krigen.