Fri fra sannheten
Lesetid: 8 minutter
Kan vi komme fram til objektive sannheter om den verden vi lever i? Nei, sier filosofen Richard Rorty.
I George Orwells dystopiske roman 1984 møter vi et samfunn styrt av det totalitære Partiet, som ved hjelp av systematisk overvåkning og «tankekontroll» sørger for at innbyggerne til enhver tid føyer seg etter Partiets vilje og dets stadig skiftende versjon av historiske hendelser. 1984s Oceania brukes gjerne som et eksempel på et samfunn der sannhet har blitt et spørsmål om makt og kontroll og ikke lenger har noen kobling til virkeligheten. Har vi noen objektiv måte å vise at Partiet tukler med sannheten, og at en demokratisk samfunnsform er overlegen den vi møter i 1984?
Filosofen Richard Rorty mener at vi ikke har det. Han ser på sannhet som en funksjon av våre språkspill og interesser, og fratar oss dermed muligheten til å hevde at Partiets historieskriving ikke objektivt korresponderer til faktiske hendelser. Slikt blir det naturligvis bråk av. I min masteroppgave argumenterer jeg for at Rorty har rett når han hevder at vi ikke bør se på sannhet som korrespondanse til virkeligheten.
Sannhet som representasjon
Utgangspunktet for handlingen i 1984 kobles gjerne til Orwells erfaringer fra den spanske borgerkrigen i 1936-37. Her opplevde han hvordan omfattende feilrapportering fra konflikten ble tatt for god fisk i hjemlig media, og ble for alvor bekymret over muligheten for kontroll av sannheten i totalitære styresett.
George Orwell (1903 – 1950) het egentlig Eric Arthur Blair, og var en sosialt engasjert forfatter mest kjent for sin bok 1984 (1949). Boken kan leses som en kommentar til det Orwell så som totalitære tendenser i sin samtid.Hovedpersonen i 1984, Winston Smith, er ansatt i Partiets «Sannhetsdepartement», der han skriver om dokumenter og avisartikler slik at de passer til den ønskede versjon av sannheten. Winston er imidlertid ikke av de som er blitt indoktrinert av Partiet, og mener at sannhet må være sannhet uavhengig av hvordan ting fremstilles i Partiets propaganda. Winston fremstår som en tradisjonell filosofisk realist, en posisjon som forenklet kan beskrives som ideen om at ting eksisterer og har de egenskapene de har uavhengig av våre antagelser. Dette vil fremstå som intuitivt riktig for de fleste. Det gjør imidlertid også det faktum at vi oppfatter verden gjennom sansning og kommuniserer våre oppfatninger ved hjelp av språket. Dermed møter vi det klassiske problemet om hvordan – eller hvorvidt – våre oppfatninger og setninger kan være i stand til å representere det de handler om på en korrekt måte. For å holde oss til språklig representasjon, vil kanskje de fleste si seg enige i at en sann setning er sann fordi den lykkes i å korrespondere med de hendelser, objekter eller fakta den beskriver. Det må altså være snakk om en slags kobling mellom språket og verden rundt oss som sørger for sannhet.
Antirepresentasjonalisme
Richard McKay Rorty (1931 – 2007) var en amerikansk filosof som blant annet var inspirert av amerikansk pragmatisme. Han er mest kjent for kritikken av den filosofiske tradisjonens sannhetssøken i sin bok Philosophy and the Mirror of Nature (1979).
Rorty går denne grunnleggende intuisjonen midt i mot med sin antirepresentasjonalisme, og hevder at språklige elementer slett ikke representerer ikke-språklige elementer på denne måten. Han går altså ikke med på noen substansiell relasjon mellom språk og virkelighet som kan redegjøre for vårt intuitive syn på sannhet.
Rorty mener at representasjonalisten tingliggjør språket. Korrekt representasjon forutsetter nemlig at tingene vi snakker om faktisk finnes der ute på den måten de blir beskrevet, men Rorty finner det høyst usannsynlig at naturen har delt seg selv opp på en måte som samsvarer med våre språklige kategoriseringer.
Hans strategi er todelt. For det første forsøker han i sin bok Philosophy and the Mirror of Nature å demonstrere hvordan intuisjonen om at vi representerer, eller speiler, virkeligheten er noe som har utviklet seg gjennom en lang historisk prosess. Rorty ser opphavet til intuisjonen i det han beskriver som Platons idé om et ideelt vokabular – et språk som beskriver virkeligheten slik den er «i seg selv», nøyaktig og fullstendig. Dette kobler han til ideer gjennom filosofihistorien om hvordan menneskesinnet speiler virkeligheten og får kunnskap om den. Gjennom å konkretisere denne prosessen forsøker han å vise at intuisjonen kanskje ikke er så selvsagt som vi gjerne tror.
Neste skritt er å forsøke å vise at intuisjonen om representasjon mangler forklaringskraft. Rorty argumenterer for at representasjon kun opptrer som en antagelse: Det vi regner som sant antar vi at står i den riktige representasjonelle relasjonen til verden, men uten et nøytralt «utenfraperspektiv» som kan påvise en slik relasjon kan vi ikke bruke antagelsen om at relasjonen er til stede som en forklaring. Rorty kan ikke se at vi har et slikt perspektiv eller en metode for å påvise relasjonen. I hans øyne er altså intuisjonen om sannhet som representasjon basert på en antagelse han finner høyst problematisk.
Sosialisert sannhet
Hvordan ser så Rorty på saken? I en (u)populær frase kaller han for sannhet «det som dine samtidige lar deg slippe unna med». Rorty ser altså på sannhet som en funksjon av språkspill (språkbruken i et bestemt samfunn eller en sosial gruppe), der hva som blir regnet for sant er avhengig av en mengde faktorer som sosialisering, felles oppfatninger, maktstrukturer, og så videre.
En slik forklaring blir gjerne oppfattet som postmoderne, relativistisk vrøvl. Hvordan kan vi bruke dette til å forklare hva som egentlig er sant? Hvordan oppnår vi nå det representasjonelle forholdet mellom språk og virkelighet? Rorty mener at et par tusen år med fruktesløse forsøk på å forklare representasjon får være nok, og at vi bør droppe denne antagelsen ettersom vi fortsatt ikke har klart å vise hvorfor vi bør tro på den.
Er Rorty relativist?
Dette synet har vært gjenstand for en rekke former for kritikk. Blant annet er det blitt beskyldt for å være relativistisk, altså ute av stand til å avgjøre sannhets- eller gyldighetsspørsmål endelig fordi de vil være avhengig av synspunkt, kulturell kontekst eller lignende. Dette stemmer dårlig med grunnleggende intuisjoner om sannhet som noe uavhengig av slike faktorer.
Svaret på denne kritikken er at det er den uheldige intuisjonen om representasjon som får oss til å tro at det må finnes en endelig måte å avgjøre sannhetsspørsmål på. Rorty mener historien viser at dette er en antagelse vi bør gi slipp på, da representasjon etter hans syn har vist seg å ikke ha noen forklaringskraft. Et naturlig motsvar vil være å si at hundreår med vitenskapelige fremskritt åpenbart demonstrerer at det er en representasjonell sammenheng mellom vitenskapelige teorier og hvordan verden er satt sammen. Rorty insisterer på at det fortsatt ikke gjør representasjon til mer enn en antagelse, og mener at vi heller bør se på vitenskapens suksess som en stadig økende evne til å forutsi og kontrollere naturen, innenfor rammen av menneskelige interesser.
Det sentrale blir til sist at beskyldningen om relativisme forutsetter tanken om representasjon. Dersom vi dropper sistnevnte, står vi fritt til å se på sannhet på helt andre måter, og Rortys forslag er altså å se på det som en funksjon av vokabularer og sosiale strukturer.
Ingen reduksjonisme
Dette siste poenget må nyanseres. Rorty henter riktignok inspirasjon fra postmoderne ideer når han avviser speilmetaforen, men går ikke dermed med på at sannhet kan reduseres til for eksempel det en kultur regner som sant, slik mange postmodernister mener. En av Rortys kritikere, filosofen Hilary Putnam, påpeker at vi ikke kan redusere sannhet til det våre likesinnede vil la oss slippe unna med, nettopp fordi de ikke vil la oss slippe unna med påstanden om at det er dette sannhet består i.
Putnam plasserer dermed Rorty i samme bås som postmodernistene, men Rorty reduserer ikke sannhet til noe som helst. Det ville bare være å erstatte den representasjonelle relasjonen mellom språk og virkelighet med den samme typen relasjon til en kulturs oppfatninger. Det er nettopp en slik substansiell relasjon Rorty vil bli kvitt. Han baserer avvisningen av speilmetaforen og representasjonstankegangen på en påstand om at vårt forhold til verden er slik at vi ikke kan felle dommer om hvordan ting er i seg selv, uavhengig av menneskelige verdier, interesser og perspektiver. Uten denne tilgangen blir alle antagelser om hvordan ting egentlig er bare nettopp det – antagelser.
Det kan virke som Rorty med dette «kobler mennesket fra verden» og fratar oss muligheten til å si noe meningsfylt om den. Dette er imidlertid ikke hans hensikt. Han har ingen tvil om eksistensen til verden rundt oss og at vi står i et kausalt forhold til den på lik linje med alt annet, men avviser altså at vi har mulighet til å beskrive verden slik den er i seg selv – eller at verden «har sine egne beskrivelser» som vi kan ha tilgang til. Menneskets forhold til verden settes inn i en darwinistisk ramme der vi blir stilt på lik linje med andre skapninger som ved hjelp av evolusjonært utviklede redskaper forsøker å tilpasse seg sitt miljø. For Rorty bør ikke språket ses på som noe annet enn et slikt – riktignok uhyre komplekst – redskap, som brukes til å imøtekomme og utvikle menneskers interesser, behov og mål.
Bort fra sannheten
Det er en underlig konsekvens av Rortys posisjon at han ikke kan hevde den med absolutt sikkerhet. I samme øyeblikk som han hevder at vi ikke kan avgjøre hvordan ting er i seg selv, frarøver han nemlig seg selv denne muligheten. Rorty betegner da også sitt syn nokså beskjedent som et forslag til hvordan vi bør se på sannhet.
Dette paradokset, som av mange ses på som en åpenbar svakhet, er imidlertid en sentral brikke i Rortys puslespill. Han konstruerer ironisten som en figur som lever etter dette tankesettet. Ironisten er åpen for at hennes dypeste overbevisninger kan vise seg å måtte endres, men er fullstendig komfortabel med å leve etter disse oppfatningene allikevel. Ettersom hun ikke tror på ideen om et språk som kan beskrive verden i seg selv, er hun seg bevisst at teorier og oppfatninger alltid må ses innenfor rammen av kulturell bakgrunn, interesser, med mer. Dette hindrer henne allikevel ikke i å ha genuine overbevisninger og mål.
Faktisk er ironistens holdning en dyd for Rorty. Han ser på den klassiske søken etter sikker kunnskap – kunnskap som har basis i hvordan ting er i seg selv – som i ytterste konsekvens ødeleggende for menneskelig og samfunnsmessig utvikling. Som den norske filosofen Bjørn Ramberg uttrykker det: Når man har som mål å finne frem til et vokabular som best mulig speiler virkeligheten slik den er i seg selv, «minsker dette vår delaktighet i, og dermed vilje og evne til å ta ansvar for, gjengivelsen av vårt forhold til verden, til hverandre, og til oss selv». Tenker vi på teoriene våre som at de gjenspeiler verden uavhengig av et menneskelig perspektiv, står vi i fare for å gi dem en autoritet som vi må føye oss etter «fordi det bare er sånn». Tanken er ikke å advare oss mot å teoretisere om hvordan verden henger sammen. Det er heller ment å minne oss på at vi ikke bør tenke på disse teoriene som beskrivelser som korresponderer til naturens «egne».
Heller enn å fortvile over at tradisjonelt grunnleggende spørsmål ikke kan bli besvart, er tanken at vi med dette kan fri oss fra den potensielt undertrykkende effekten av teorier som gis absolutt autoritet. Dette gir oss muligheten til å tenke på hvilken vei vi vil at samfunnet vårt skal ta, ikke fordi demokrati er essensielt bedre enn totalitære styreformer, for eksempel, men på bakgrunn av konkrete sammenligninger av og erfaringer med de ulike styreformene. Dette er bare til hinder for å forsvare våre foretrukne samfunnsformer og verdier dersom vi tror at disse trenger en legitimering som er fundert i noe mer grunnleggende enn våre egne ideer og eksperimenter. Bevisstheten om at dette er unødvendig er for Rorty kjennetegnet på et modnere samfunn.
Hva så med samfunnet vi møter i 1984? Kan vi virkelig ikke si at Partiet forvrenger sannheten? Joda. Ikke fordi vi vet at deres beskrivelser ikke korresponderer med virkeligheten i seg selv, men fordi vi selv er medlemmer av et samfunn som har bestemt seg for å regne for sant det som kommer ut av vitenskapelig eksperimentering og fri diskusjon – i hvert fall hvis Rorty får det som han vil.
