Masterbloggen

Fra unyttige til nyttige samfunnsborgere

Lesetid: 7 minutter

Myndighetsovergrep i fortiden forklarer hvorfor Sverige behandler romfolket annerledes enn Danmark, konkluderer Martin H. Broch i sin masteroppgave.

I Danmark er romfolket blant de mest marginaliserte og stigmatiserte innvandrergrupper. På den andre siden av Øresund er romfolket langt bedre integrert enn i Danmark. Hvorfor forholder det seg slik?

Den stigende innvandring av romfolk fra Øst-Europa de senere årene verdt å se nærmere på fordi denne gruppen i svært liten grad har blitt forsøkt integrert av danske og svenske myndigheter. Romfolkets historie i Danmark har i tillegg vært gjenstand for svært lite forskning tidligere, mens det finnes en rekke svenske studier. En omfattende komparativ undersøkelse av romfolkets historie i Danmark og Sverige har ikke blitt gjennomført tidligere.

Romfolket
Romfolket stammer opprinnelig fra den nordvestlige delen av India. Omkring år 1000 utvandret mange medlemmer av romfolket. De første ankom trolig Europa på 1300-tallet. Den første skriftlige kilde stammer fra en franciskanermunk på Kreta i 1322, som beskrev hvordan romfolket vakte oppsikt på grunn av deres mørke utseende og omvandrende levesett. Romfolket ble første gang observert i Skandinavia på starten av 1500-tallet.

Kildematerialet består av skriftlige kilder som har blitt skrevet i en institusjonell sammenheng, slik at de har dannet grunnlag for å enten treffe eller påvirke beslutninger som vedrører romfolket i Danmark og Sverige. Det dreier seg om lovtekster, vitenskapelige studier, offentlige utredninger og rapporter, samt arkivmateriale fra Dansk Folkemindesamling.

Samfunnsnyttige borgere

På 1930-tallet ble ideen om å inkludere romfolket i samfunnet for første gang gjenstand for diskusjon i Danmark og Sverige. Tidligere ble de i høy grad utsatt for forfølgelse, diskriminering og fordømmelse. Ideen om å inkludere romfolket henter inspirasjon fra den tyske forskeren Heinrich Grellmann. Han var blant de første som ikke bare betraktet romfolket som et problem i samfunnet, men også som en potensiell ressurs for staten. Grellmann skrev på slutten av 1700-tallet at myndighetene først og fremst burde sørge for å gjøre romfolket bofaste og sikre at barna får en utdannelse. Dermed kunne romfolket gjøres til samfunnsnyttige borgere som kunne bidra til samfunnets utvikling, mente Grellmann.

Sosialreformer og velferdsstaten

Diskusjonen om inkludering av romfolket i samfunnet oppstod med 1930-tallets sosialreformer og velferdsstatens konsolidering etter krigen som politisk bakteppe. Danske og svenske politikere vedtok i mellomkrigstiden omfattende sosiale endringer med henblikk på å utjevne forskjellen mellom fattige og rike. Begrensning av sosial nød ble samtidig utmeislet som et samfunnsansvar. I 1961 programfestet de danske sosialdemokratene at staten ikke skulle begrense seg til å avhjelpe sosial nød, men også sikre at alle borgere hadde en anstendig levestandard i form av blant annet lik adgang til boliger, helsevesen og utdannelse. Velferdsstaten var dessuten basert på at alle borgere skulle bidra økonomisk til fellesskapet. Det forutsatte i høy grad at man som borger i velferdsstaten tok utdannelse og hadde fast inntekt.

1930-1950

Romfolket ble i likhet med mange kriminelle og prostituerte betraktet som asosiale individer av danske og svenske myndigheter. De ble oppfattet som en trussel mot oppfyllelsen av visjonen om den samfunnsnyttige borger. Det hadde flere årsaker:

• De kunne verken klassifiseres som normale eller psykisk syke.
• Romfolkets atferd avvek fra den alminnelige befolkning, og de hadde et lavt intelligensnivå.
• De satte langt flere barn til verden enn resten av befolkningen.

Sterilisering vs. assimilering

Assimilasjon Jeg skiller mellom to teoretiske definisjoner på assimilasjon i oppgaven. Kulturell assimilasjon vil si at etniske minoriteter oppgir deres opprinnelige kultur og fullstendig overtar majoritetsbefolkningens kultur. Resultatet er et multietnisk og monokulturelt samfunn. Sosial assimilasjon kan betraktes som en prosess, der etniske minoriteter blant annet oppnår samme tilknytning til arbeidsmarkedet og utdannelse som majoritetsbefolkningen. Resultatet er et samfunn, hvor etniske minoriteter er økonomisk og sosialt likestilt med majoritetsbefolkningen.

Danmarks steriliseringslovgivning inneholdt imidlertid ingen paragrafer som kunne overføres på romfolket. I stedet foretrakk danske myndigheter assimilasjon. I avhandlingen legger jeg vekt på at dette trolig skyldes betydningen av lege Erik Bartel og psykiater Gudrun Bruns vitenskapelige resultater fra 1942. De foretok et omfattende studium av ni romfamilier i Danmark. Bartel og Brun kom frem til at et relativt stort antall sigøynere var mentalt tilbakestående i forhold til resten av befolkningen. De fant imidlertid ingen beviser for at det eksisterte en spesiell form for åndssvakhet blant romfolket. Barnas lave intelligens kunne forklares med manglende konsentrasjonsevne og mangel på regelmessig skolegang, ifølge Bartel og Brun. En lignende svensk studie utført av overlærer Manne Ohlander kom frem til en annen konklusjon, nemlig at lav intelligens var et særlig rasemessig trekk ved det svenske romanifolk. De svenske forskerne Alva og Gunnar Myrdal talte dessuten for sterilisering av minoritetsgruppen.Mange politikere og forskere anså det som svært sannsynlig at romfolket ville sette asosiale og ressurskrevende barn til verden som de ville være ute av stand til å forsørge. Romfolket ble derfor målgruppe for Sveriges steriliseringsprogram som foreskrev medisinske inngrep på psykisk syke, åndssvake og mennesker med et asosialt levesett. Omkring 450-500 personer som i Sverige gikk under betegnelsen “tattare” (tatere) ble sterilisert i perioden 1934-1975. De fleste steriliseringer fant sted før midten av 1950-tallet. Svenske forskeres beregninger viser at ca. hver fjerde taterhusholdning hadde et medlem som ble sterilisert. Mange ble overtalt til å la seg sterilisere, men sterilisering ble også satt som vilkår for at tatere kunne utskrives fra anstalter for åndssvake. Taterne ble derfor utsatt for indirekte tvang.

1950-2012

Romfolket ble etter 1950 betraktet av danske og svenske myndigheter som et mistilpasset folk og igjen oppfattet som samfunnsunyttige. Myndighetene ønsket å assimilere romfolket i samfunnet. I oppgaven peker jeg på flere grunner til dette:

• Hovedparten av romfolket levde som nomader.
• Romfolket ble beskrevet som fattige mennesker som var havnet i industri- og overflodssamfunnets skygge.
• De fleste utførte ”tradisjonelle tjenesteytelser” som for eksempel kobberslageri. Myndighetene oppfattet romfolkets inntektsgrunnlag som umoderne og opphav til fattigdom og sosial nød.
• Analfabetisme var svært utbredt.

Romfolkets dårlige tilpasning hang ifølge danske myndigheter først og fremst sammen med at de gjennom flere århundrer hadde levd som nomader. Svenske myndigheter betonet også denne forklaringen, men la hovedansvaret for romfolkets sosiale og økonomiske misere på det svenske majoritetssamfunnet. Med andre ord fokuserte danske myndigheter i høyere grad på at romfolket selv var opphav til deres problemer, mens svenske myndigheter var mer opptatt av majoritetssamfunnets medansvar.

Bofaste

Romfolket kunne hjelpes ut av deres vanskelige sosiale og økonomiske situasjon ved å bli bofaste, lød svenske og danske myndigheters vurdering. Dermed ville de kunne gjøres til samfunnsnyttige borgere som bidro til samfunnets og velferdsstatens utvikling.

Danske myndigheter hadde sterkere fokus på kultursammenstøtet mellom romfolket og majoritetssamfunnet enn svenske myndigheter. ”Oss” og ”dem”- retorikk er mindre tydelig eksempelvis i den svenske sigøynerutredningen fra 1956 enn i en tilsvarende dansk utredning fra 1973.

I dag hører man for øvrig ofte at debattkulturen i Danmark og Sverige er vidt forskjellig. Danmarks Radios korrespondent i Stockholm bemerket før det svenske Riksdagsvalget høsten 2010, at asyl- og innvandringspolitiske emner utgjør en langt mindre del av den politiske debatt i Sverige enn i Danmark. Korrespondenten vektla dessuten at en ”oss” og ”dem”-retorikk ses hyppigere i den danske innvandringsdiskursen.

Det sterkere fokuset på et kultursammenstøt mellom romfolket og majoritetsbefolkningen blant danske myndigheter kan ha flere forklaringer:

• Danmark og Sverige hadde forskjellige krigserfaringer. Danmark var i motsetning til Sverige okkupert av tyskerne under krigen. Sveriges økonomi kom derfor hurtigere i gang da krigen var over. Landet ble et innvandringsland tidligere enn Danmark, fordi man kort tid etter krigen fikk behov for arbeidskraft fra utlandet.
• Danmark mottok en rekke tyske flyktninger i sluttfasen av krigen. Flyktningene kom til Danmark på et tidspunkt da en del motstandsfolk ble henrettet av tyskerne. Derfor var de tyske flyktningene upopulære i befolkningen. Den forholdsvis upopulære tilstedeværelsen av tyske flyktninger i Danmark frem til 1949, kan ha medført at danske myndigheter hadde større aversjon mot innvandring fra sør enn svenske myndigheter.
• Svenske myndigheter forholdt seg mest til de svenske “zigenare” i sigøynerutredningen fra 1956. Danske myndigheter utgav en lignende rapport nesten 20 år senere, som primært fokuserte på utenlandske “sigøjnere.”

Rett til skolegang

Romfolket kunne også hjelpes ut av deres sosiale og økonomiske vanskeligheter gjennom rett til skolegang, mente svenske og danske myndigheter. Barna fikk adgang til å gå på skole i Sverige på 1960-tallet, og omkring 1970 i Danmark. I 1965 mente den svenske sigøynereksperten Carl-Herman Tillhagen at barnas skolegang om ti år burde være ”lika regelbunden og effektiv som för vilka svenska barn som helst.” Tillhagen begrunnet sin påstand med at 90 % av Sveriges rombefolkning hadde blitt bofaste. Med andre ord satte han likhetstegn mellom bofasthet og regelmessig skolegang. I min masteroppgave viser jeg at utviklingen imidlertid ikke gikk slik som Tillhagen hadde forestilt seg.

De fleste skoler med romelever opplevde et stort fravær blant elevene. Ofte ble ansvaret for elevenes skolegang overlatt til barna av foreldrene, enten fordi foreldrene selv ikke hadde gått på skole eller de hadde dårlige erfaringer fra deres egen skoletid. I kommuner hvor det bodde en stor andel romfolk, gikk myndighetenes strategi ut på å forsøke å kontrollere og redusere romelevenes høye fravær gjennom opprettelse av særskilte undervisningstilbud. Opprettelsen av romklasser i bestemte kommuner har i liten grad hatt den ønskede effekten, idet fraværet og gjennomføringsprosenten blant romelever har vært lav gjennom en årrekke.

Bildet er riktignok ikke helsvart. I dag gjennomfører flere elever med rombakgrunn en utdannelse en tidligere. Noen av de som opplever suksess i form av fullført utdannelse og fast jobb forsøker imidlertid å skjule deres etniske tilhørighet, slik at de lettere kan bli akseptert av majoritetssamfunnet. Denne utviklingen er opphav til en negativ spiral, da man sjelden hører om representanter for romfolket med suksess. Mediebildet domineres i svært høy grad av negative historier om romfolk som tiggere og tyver.

Kulturell integrasjon i Sverige

Integrasjon
Integrasjon kan defineres på flere måter. I masteroppgaven har jeg lagt vekt på det kulturorienterte syn på integrasjon. Her betraktes integrasjon som en prosess, der de etniske minoriteter oppretholder deler av deres oprinnelige kultur samtidig som det
etableres tett kontakt med majoritetsbefolkningen gjennom gjensidig tilpasning fra begge sider. Resultatet av den kulturelle integrasjon er et multietnisk og flerkulturelt samfunn.

Svenske myndigheter har valgt en annen tilnærming til romfolket enn tidligere etter år 2000. Da ble romfolket anerkjent som nasjonalt mindretall av den svenske stat. Det samme skjedde for øvrig i Norge to år tidligere. Svenske myndigheter har i tiden etter ført en kulturell integrasjonsstrategi på blant annet skoleområdet, gjennom oppbakking til romfolkets kultur og språk. Det blir undervist i romfolkets historie, kultur og språk i skolen. Dessuten mottar de offentlig støtte til kulturaktiviteter.

Det er flere årsaker til at Sverige har valgt å anerkjenne romfolket som nasjonalt mindretall i motsetning til Danmark:

• Den svenske stat opererer med en bredere definisjon av nasjonale mindretall, enn Danmark.
• Anerkjennelsen i Sverige kan tolkes som et ledd i en strategi som har til hensikt å ta et oppgjør med den svenske stats fortidige synder, blant annet på bakgrunn av det faktum at en mindre gruppe av romfolket ble sterilisert mot deres vilje. I 1999 ba svenske regjeringsrepresentanter om unnskyldning for ”de övergrepp som resandefolket utsatts förr genom åren af svenske myndigheter.” Den samme form for unnskyldning har også funnet sted i Norge.

Bauman og gartnerstaten

I oppgaven bruker jeg den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman som teoretisk forståelsesramme. Jeg finner hans metafor om gartnerstaten særlig anvendelig for masteroppgavens emne. Gartnerstaten er et bilde på hvordan moderne stater inndeler befolkningen i samfunnsnyttige og samfunnsunyttige elementer. I gartnerstaten betraktes samfunnet som en hage bestående av nyttevekster og ugress.

I både Danmark og Sverige ble romfolket i høy grad betraktet som ugress før 1950. I Sverige ble ugresset bekjempet mer radikalt enn i Danmark, da politikerne gikk inn for sterilisering av mennesker med et asosialt levesett.

Gartnerstaten gikk inn i en ny fase etter 1950. Velferdsstaten ga rom for sameksistens mellom samfunnsnyttige og samfunnsunyttige borgere, men ugressets røtter skulle likevel lukes bort. En omreisende tilværelse kunne etter myndighetenes syn gi opphav til sosial nød og kriminalitet. Danmark og Sverige gikk inn for at romfolket skulle gjøres bofaste, slik at romfolket kunne forvandles til samfunnsnyttige borgere eller nyttevekster som bidro til samfunnets utvikling.