Masterbloggen

Kultureliten – mer enn bare en merkelapp?

Lesetid: 6 minutter

Den norske kultureliten. Er dens eksistens en myte, et mediefenomen, eller består den egentlig bare av rike folk som kjøper dyr kunst for å vise seg fram? Svaret er nei på alle spørsmålene. I masteroppgaven min har jeg søkt å gå bak det omdiskuterte begrepet “kulturelite”. Eksisterer den som en enhetlig gruppe, eller er den bare en merkelapp som settes på en rekke ulike folk med lite til felles?

Analysene mine viser at kultureliten helt klart kan omtales som en håndgripelig og ensartet gruppe i det norske samfunn, og ikke bare en merkelapp som slenges ut i diskusjoner hvor noen anklages for å være kultursnobber. Men det er hverken penger eller kjønn som først og fremst avgjør hvorvidt man er en del av denne eliten, i kontrast til det man typisk tenker om eliter. Hvilke kjennetegn har den da helt konkret, og hva må til for å være en del av den?

Hvem får merkelappen “kulturelite”?

Mine analyser handlet ikke om å finne ut hvem som befinner seg i en slik eliteposisjon. Her lente jeg meg på en inndeling basert på den franske sosiologen Pierre Bourdieus (1930-2002) arbeider. Svært forenklet har denne inndelingen som utgangspunkt at personer kan plasseres i et hierarki etter mengden og sammensetningen av kapital de besitter. Denne inndelingen utgjør et skjema over forskjellige sosiale klasser, fra bønder og arbeiderklasse nederst, via middelklasser, til eliter på toppen.

Kapital er her for det første hva vi vanligvis forstår som kapital – økonomisk kapital, altså penger. Den andre hovedtypen er kulturell kapital. Dette er for eksempel høy utdannelse, kunnskap om kultur og besittelse av kulturelle objekter. Personene med mest kapital havner øverst i hierarkiet – i eliten. Men sammensetningen er som sagt også viktig, og bestemmer hvilken elite man tilhører: de med mest økonomisk kapital er følgende en økonomisk elite, mens de med mest kulturell kapital er en kulturelite. Eksempler på typiske “kultureliteyrker” er forfattere, museumsdirektører, regissører og skuespillere, kunstnere og professorer. Personene i kultureliten trenger altså ikke å være svært rike målt i penger.

En studie foretatt av sosiologen Patrick Andersen viser noe av effekten til kulturell kapital i Norge. Den viser at barna til kultureliten (de med mye kulturell kapital) får bedre avgangskarakterer på ungdomsskolen enn barna til alle andre sosiale grupper. Å besitte mye kulturell kapital gir med andre ord fordeler allerede i barneårene.

Begrep eller gruppe?

Kultureliten består altså i all hovedsak av personer i attraktive yrker med makt og påvirkningskraft i det norske samfunnet. De utgjør dermed en gruppe det bør være viktig å studere. Det finnes imidlertid svært få studier av slike grupper i Norge. Mitt hovedanliggende var å finne ut av om de er en gruppe i sosiologisk forstand. Med andre ord; er betegnelsen bare en merkelapp som settes på en rekke ulike folk med lite til felles, eller er disse menneskene like med hensyn til viktige sosiale kjennetegn?

For å undersøke dette tok jeg utgangspunkt i sosiologen Max Webers tre momenter ved hvordan en gruppe dannes:

• Bosted – Dersom kultureliten skulle kunne sies å være en gruppe burde de også være ganske like med hensyn til hvor de bosetter seg.
• Sosial bakgrunn – Det bør også være slik at sosial bakgrunn, det vil blant annet si foreldrenes posisjon, har betydning for hvor “lett” det er å oppnå kultureliteposisjon. Med andre ord at det er større sannsynlighet for dette for barn av kultureliten enn for personer født i andre samfunnsposisjoner.
• Partnervalg/ekteskap – I en gruppe bør det til sist også være slik at medlemmene av gruppa har høyere sannsynlighet for å gifte seg med hverandre, enn med folk utenfor gruppa.

For å finne ut av dette analyserte jeg data om hele den norske befolkningen, og valgte ut aldersgruppen som var født mellom 1955 og 1965 for å være relativt sikker på å studere folk som er ferdig med studier og godt etablert i arbeidslivet.

Hva viser analysene?

Bostedsanalyser

For det første fant jeg at kultureliten var den mest urbant bosatte av alle klassene og at stor-Oslo var det geografiske området som hadde flest kulturelitepersoner bosatt. For å kunne gjøre grundigere analyser valgte jeg derfor kun å se på Oslo.

Som kartet over viser var det særlig noen områder på Oslos vestkant som utmerket seg med høye andeler av kultureliten bosatt. Jeg var spesielt interessert i om de var over- eller underrepresentert i enkelte områder og illustrasjonen under viser dette i prosentpoeng.

Som oversikten viser, går bydelene Sentrum, Grünerløkka og Sagene i null. Der bor det med andre ord like andeler av befolkningen og av kultureliten. I Nordre Aker bor det derimot 12 prosent flere av kultureliten enn det gjør i den totale befolkningen. På den andre enden av skalaen ser vi at kultureliten er mest underrepresentert i bydel Alna.

Kort oppsummert, og som kartet viser, bor de fleste kulturelitepersonene på Oslos vestkant og er overrepresentert der, mens de er tilsvarende underrepresentert i bydelene på østkanten.

Jeg fant også at personene i kultureliten bodde mer separert fra både arbeiderklassen og den økonomiske eliten dersom de hadde foreldre som også tilhørte kultureliten.

Sosial bakgrunn

Når det gjelder sosial bakgrunn og sannsynligheten for å oppnå kultureliteposisjon så kommer det neppe som en overraskelse at foreldrenes klasseposisjon spiller en vesentlig rolle: Bakgrunn i kultureliten gjør det mest sannsynlig å ende opp i kultureliten.

Høy utdannelse, helst innen humanistiske og estetiske fag, øker også sannsynligheten for å bli en del av den. Men ikke all utdannelse gir denne effekten. Økonomisk utdannelse gjør det faktisk mindre sannsynlig å bli en del av kultureliten. Og det å ta en utdannelse innen humanistiske og estetiske fag, vil ikke i seg selv være avgjørende for om en blir en del av kultureliten eller ikke. Sosial bakgrunn, i form av foreldrenes yrke, vil i stor grad påvirke effekten av en slik utdannelse. Ved kun å se på de som har tatt høyere humanistisk/estetisk utdannelse, kan de beregnede sannsynlighetene for å oppnå kultureliteposisjon basert på sosial bakgrunn, illustreres slik:

Som det fremkommer i figuren over er det de som har foreldre som var ufaglærte arbeidere som har den laveste sannsynligheten for å oppnå kultureliteposisjon, mens det å ha foreldre i kultur- og profesjonseliten gir den høyeste sannsynligheten. Merk at dette gjelder de som allerede har tatt de mest “gunstige” utdannelsene. Tallene skal leses slik at 0= ingen sannsynlighet, mens 1= 100 prosent. Sannsynligheten er gjennomgående høyere for menn enn for kvinner.

Partnervalg

Sannsynligheten for å oppnå en partner i kultureliten er i stor grad påvirket av de samme faktorene som påvirket sannsynligheten for å bli kulturelite. I tillegg er det, ikke uventet, en stor positiv effekt å selv ha kultureliteposisjon. Igjen illustrert for de som har tatt humanistisk/estetisk utdannelse:

Det som utmerker seg ved denne figuren er at kvinner har vesentlig høyere sannsynlighet enn menn. Man kunne tenke seg at dette skyldes at det er mange flere menn enn kvinner i kultureliten slik at det rett og slett er flere menn å ta av, men dette er bare delvis riktig. Riktignok er det flere menn enn kvinner i kultureliten, men kjønnsfordelingen er bare 55-45 i mennenes favør. Akkurat hvorfor det er slik vet vi ikke, men én plausibel hypotese er at kvinner i mindre grad enn menn vil finne seg en partner som har lavere posisjon enn seg selv. Det er muligens viktigere for kvinner å finne seg noen som har samme status som dem, eller høyere. Eller snudd på hodet: menn vil i mindre grad enn kvinner finne seg en partner som har like høy eller høyere posisjon enn seg selv.

Det er ikke penger som gjør deg til kulturelite

Kultureliten er altså helt klart en enhetlig gruppe, ved at den bor i bestemte områder, gjerne finner seg en partner med mye kulturell kapital, og reproduserer seg selv ved at barna til kultureliten har stor sannsynlighet for å bli kulturelite selv. Analysene mine viser at det finnes et skille mellom kultur og økonomi som er viktig i den norske lagdelingen. Det virker som om økonomi ikke har noen effekt på sannsynligheten for å bli kulturelite, eller å skaffe seg en partner der. Det er heller indikatorene på kulturell kapital som er virksomme, og som fremstår som den norske kulturelitens fundament.