Kvinnfolk i bukser og kvinnfolk i skjørt

Lesetid: 6 minutter

Foto: Kjetil Ree/ WikiCommonsMannlige politikere fremstod som normalen, mens kvinnelige politikere ble fremstilt som “annerledespolitikere” i mediedekningen av valgkampen 2009. Mens de mannlige politikerne hovedsakelig ble omtalt i nøytralt og i edruelige termer, ble kvinnene beskrevet med mye saftigere ord, og havnet i én av to båser: som myke og moderlige “kvinnfolk i skjørt”, eller som kalde og harde “kvinnfolk i bukser”.

“Siv Jensen er ikke lesbisk”

Som avisleser har jeg ofte irritert meg over at apolitiske temaer som utseende og privatliv gjerne får oppmerksomhet når kvinnelige politikere omtales: Erna Solberg tar ikke godt nok vare på kroppen sin. Inger Lise Hansen poserer i undertøy og ødelegger for partiet sitt. Karita Bekkemellem er for opptatt av kjoler og for lite opptatt av politikk. Kristin Halvorsen forsømmer klesvasken hjemme på Grünerløkka og blir neppe årets mor. Siv Jensen venter på den rette, men er ikke lesbisk. Det er ikke vanskelig å komme på eksempler.
Når det derimot gjelder mannlige politikere, får man gjerne inntrykk av at de får snakke sak, og langt på vei slipper unna evalueringer og spekulasjoner om sitt utseende, privatliv eller andre aspekter ved sin person. Lars Sponheim figurerte riktignok i bar overkropp på forsiden av VG like før valget i fjor, men dette var i forbindelse med en sak der den daværende Venstre-lederen ble fremstilt i et positivt lys, som en driftig mann som hadde tatt grep om egen helse etter å ha fått diabetes. Til sammenlikning ser vi at alle eksemplene med kvinnelige politikere ovenfor er negative.

Medienes bilder av kjønn

Utallige spaltemeter ble benyttet av journalister og kommentatorer på å omtale, beskrive og vurdere norske politikere i valgkampen 2009. I min masteroppgave valgte jeg å analysere deler av denne medieomtalen for å forsøke å kartlegge måten politikerne ble omtalt på, og eventuelle forskjeller mellom mannlige og kvinnelige politikere. Jeg tok for meg samtlige politikeromtaler som sto på trykk den siste uken før valget i de tre toneangivende avisene Aftenposten, Dagens Næringsliv og VG. Dette utgjorde til sammen over 1 000 omtaler. Jeg gjorde først en kvantitativ analyse av alle omtalene for å få en bred oversikt over tendensene i materialet, og så en mer grundig, kvalitativ språkanalyse av kun de omtalene i utvalget hvor personlige aspekter som utseende, privatliv, personlige egenskaper eller kjønnet til politikeren ble nevnt.

Å gjøre kjønn

Analysen tar utgangspunkt i medieteori om fokusering og tolkningsrammer. Fokusering handler om hvordan bestemte egenskaper hos politikerne blir vektlagt, altså hvilke sider som blir fremhevet, og hvilke som oversees. Tolkningsrammer handler om det eksplisitte medieinnholdet, altså hvordan hvert enkelt innslag vinkles, og hvordan det tolkes. Til grunn for oppgaven ligger også kjønnsteori. Jeg tar utgangspunkt i “doing gender”-teori som anser at kjønn er noe man gjør, snarere enn noe man er. Med et slikt syn til grunn kan man løsrive det feminine fra kvinner, og det maskuline fra menn, og si at mennesker opptrer maskulint og feminint, uavhengig av deres biologiske kjønn. I analysen valgte jeg blant annet å studere måten feminine egenskaper, som varme og medmenneskelighet, og maskuline egenskaper, som tøffhet, styrke og kompetanse, ble trukket frem ved de kvinnelige og mannlige politikerne.

Forventet forskjellsbehandling

Både norsk og internasjonal forskning på kvinner, politikk og medier har tidligere kommet frem til at kvinnelige og mannlige politikere ofte fremstilles ulikt. For det første har man sett at kvinner gjerne evalueres ut fra stereotypiske forestillinger om kvinnelighet, og at de får negativ omtale hyppigere enn menn. En del forskere har også påvist at kvinner opplever at utseende og privatliv er aspekter som vektlegges oftere ved dem enn deres mannlige politikerkollegaer.

På bakgrunn av dette hadde jeg et sett med forventninger til det jeg ville finne i analysematerialet fra valgkampen 2009:

  • Jeg forventet å finne mer personlig og personfokusert omtale av kvinner enn av menn;
  • Jeg forventet å finne mer negativ omtale av kvinner enn av menn;
  • Jeg forventet å finne mer stereotypisk omtale av kvinner enn av menn, knyttet opp mot tradisjonelle forventninger til det å være kvinne.

Kvinner kommer dårligere ut

I analysematerialet mitt fra valgkampinnspurten omhandlet 24 prosent av omtalne om kvinnelige politikere personlige aspekter ved dem, mens den tilsvarende andelen for mannlige politikere var 18 prosent. Dette utgjør ikke en veldig stor forskjell på kvinner og menn, og var kanskje en mindre forskjell enn man kunne forvente, men funnet bidrar i alle fall ikke til å minske inntrykket av at personlige aspekter er tema hyppigere når kvinnelige politikere omtales. Jeg fant imidlertid også at de mannlige politikerne mer enn dobbelt så ofte som kvinnene var omtalt i saker der et politisk forhold var rammen for oppslaget, mens kvinnelige politikere oftere figurerte i saker med en personfokusert vinkling.

Det var få omtaler som omhandlet politikernes utseende, som kropp, klær eller fremtoning i analysematerialet mitt, men her fant jeg overraskende nok en noe høyere andel utseendefokuserte omtaler for menn enn for kvinner. En ganske tydelig tendens var likevel at beskrivelsene av menn gjennomgående var nøytral og beskrivende, som for eksempel denne fra Aftenposten: “Vi har sett Jan Petersen i MC-dress og Carl I. Hagen i helhvitt, dansende med Eli”, mens de som gjaldt kvinner oftere hadde et negativt skjær over seg, som denne fra VG: “… en kommunikasjonsrådgiver hevder Ernas utseende står i veien for hennes politiske budskap”. I omtalene som omhandlet politikernes fritid fant jeg også en viss kjønnsforskjell: Mens kvinnenes travle jobbhverdag i kombinasjon med familieliv ble problematisert, var dette overhodet ikke et tema når menns fritid ble omtalt. Når det gjelder de personlige omtalene, kunne jeg konkludere med at resultatene var noe annerledes enn forventet, men at kvinnene alt i alt fremstilles mer “personlig” enn mennene, og at kvinnene kommer dårligere ut av slikt fokus enn det mennene gjør.

Kvinnekvinner og mannekvinner

Den største forskjellen på omtale av kvinnelige og mannlige politikere fant jeg da jeg analyserte kategorien stereotypisk omtale. Jeg valgte å undersøke hvordan mediene trakk frem maskuline egenskaper og feminine egenskaper hos kvinner og menn, og avdekket at de kvinnelige politikerne ble fremstilt mye mer polarisert enn mennene.

Mens mennene i all hovedsak fremstod som maskuline og ble omtalt deskriptivt og nøytralt som sindige og stabile, fremstod kvinnene gjennomgående som enten feminine og myke “kvinnekvinner” eller maskuline og røffe “mannekvinner”. Mannlige politikere ble beskrevet med edruelige termer som “ryddig og klar”, “saklig og flink”, “en som setter seg store mål og får det til”, mens kvinnene til sammenlikning ble fremstilt i enten røffe ordelag som “knallhard”, “dirty”, “tåler en trøkk”, eller med ord som bar bud om en varm og moderlig stil, “snill og omsorgsfull”, “et medmenneske i særklasse”.

Jeg fant også at kvinnelige politikere fikk mye kritikk for å mangle maskuline ferdigheter som kompetanse og effektivitet. De ble blant annet beskyldt for å “ikke ha greie på ledelse”, å “være verken ansvarlig eller løsningsorientert”, og å være “omstendelig, treg og trøtt”. Mannlige politikere på sin side fikk ingen kritikk for å mangle slike maskuline egenskaper, og de fikk heller ikke mer kritikk for å mangle feminine egenskaper enn det kvinnene fikk.

God politiker, eller god kvinne?

Samlet sett viser mine funn at mediene i større grad omtalte kvinnelige politikere i relasjon til deres person; at mediene evaluerte kvinnelige politikere hyppigere enn hva som er tilfelle med mannlige politikere; og at kvinnelige politikere ble beskrevet mer polarisert og i mer fargerike termer enn det deres mannlige kollegaer ble i valgkampinnspurten i 2009. Og selv om jeg ikke fant en så stor forskjell på kvinner og menn hva gjelder fokus på for eksempel utseende og privatliv, kan vi trygt si at kvinnene kommer dårligere ut av slik omtale enn det mennene gjør. Jeg forklarer disse tendensene med tradisjonelle forventninger som stilles til det å være politiker, og det å være kvinne.

Siden de første politikerne var menn, er politikerrollen uunngåelig knyttet til mannlige rollemodeller. Det gjør at det er en mannlig politikerstil som utgjør målestokken vi vurderer politikere ut fra. En god politiker er besluttsom, ambisiøs, ujålete og effektiv, mens en god kvinne i tradisjonell forstand, er medmenneskelig, empatisk, pen og familiekjær. Tradisjonelle krav til politikere og til kvinner er rett og slett uforenelige, og dette gir grobunn for et velkjent dilemma som alle kvinnelige politikere må forholde seg til: Valget mellom å fremstå som en god kvinne i tradisjonell forstand, og en god politiker i tradisjonell forstand.

“Annerledespolitikere”

Det som er uventet, er alltid godt stoff i mediene. Når kvinnelige politikere opptrer på måter som bryter med forventninger til en tradisjonell politiker (ved å være for feminin) blir det dermed gjort til et poeng, på samme måte som at det gjøres til et poeng dersom hun bryter med forventninger som stilles til “kvinnelighet” (ved å være for maskulin). Derfor kan kvinnelige og mannlige politikere som gjør akkurat det samme, opplever å bli oppfattet ulikt. En kvinne kan dermed ende opp med betegnelsen “knallhard” og “dirty”, mens en mann som opptrer nesten likt bare er “ryddig og klar”. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland satte ord på dette en gang da hun ble tiltalt som “kjeftesmella fra Bygdøy” i Dagbladet. “Kan man bruke et ord som kjeftesmelle på en mannlig politiker?”, spurte hun. “Nei, menn omtales vel isteden som pågående og direkte”.

Både det som ble skrevet om de kvinnelige politikerne, og måten det ble skrevet på i valgkampen 2009, kan sies å bidra til en konsolidering av kvinnene som “annerledespolitikere”.


Les oppslag i Klassekampen om oppgaven her.

Les kronikk i Dagbladet her.

Se Ingrid Dahlen Rogstad delta i debatt på Dagsnytt 18 her.

  • Spennende oppgave! Har du sett på kjønn i forhold til journalistene i sakene du har analysert? Hadde vært interessant å vite om vi er oss selv verst, om det er menn eller journalistens kjønn ikke er av betydning for hvordan kvinnelige politikere beskrives i media.

  • Pingback: Kvinnfolk i bukser og kvinnfolk i skjørt | MadDam()

  • Bra at flere blogger gir denne oppgaven plass. Les også innlegget til Ingrid på MadDam http://maddam.no/2011/04/kvinnfolk-i-bukser-og-kvinnfolk-i-skj%C3%B8rt/

  • Ingrid Dahlen Rogstad

    Takk for hyggelig tilbakemelding, Kristin Kokkersvold! Journalistens kjønn var også noe jeg studerte i analysen min ja, og jeg fant at de kvinnelige journalistene sto bak flere av de omtalene som omhandlet personlige aspekter enn det menn gjorde, og at de kvinnelige journalistene i større grad omtalte slike aspekter ved kvinner enn ved menn. Men, og dette er et viktig men: Både Aftenposten og Dagens Næringsliv har svært få kvinnelige journalister i sine politiske avdelinger (i hvert fall så det slik ut i utvalget mitt), mens VG har mange flere kvinnelige journalister. Av den grunn kan funnet mitt like så godt skyldes VG-effekter: Siden VG til dels har en mer personifisert og kjendisfokusert måte å dekke politikk på enn de andre avisene (de skrev for eksempel overveldende mye om Erna, Siv og Jens, og ikke så mye om andre politikere, sammenliknet me de to andre avisene).

  • Pingback: Fikk du med deg alt? | Masterbloggen()

  • Pingback: MOLO dissar: Neongult | MOLO()