Masterbloggen

Islands økonomiske vekst og fall

Lesetid: 6 minutter

Hvorfor Island tok valgene som endte med den økonomiske kollapsen i 2008.

Mennesker tar valgene som bestemmer utviklingen til økonomien. Omfanget av det økonomiske sammenbruddet på Island høsten 2008 var en konsekvens av valg islendingene hadde tatt. Masteroppgaven handler om hvorfor islenderne valgte som de gjorde i forkant av den økonomiske kollapsen. Tre mekanismer var avgjørende:

1. Eliten og den allmenne befolkningen hadde en overdreven tillit til økonomiens utvikling og til samfunnsinstitusjonene sine.
2. Den offentlige debatten ble dominert av få aktører. Disse delte en sammenfallende fortelling om islandsk økonomi, samt effektive eksklusjonsmuligheter i møte med konkurrerende forestillinger.
3. Den politiske og økonomiske eliten bedrev lyssky aktiviteter. Interessemotsetninger ble visket ut ved hjelp av juridisk og moralsk tvilsomme metoder.

Suksessen som slo feil

I 2007 tronet Island på førsteplass på FNs Human Development Index over verdens beste land å bo. Dette representerte toppunktet i en mangeårig økonomisk opptur. I løpet av få år hadde de ”nye vikingene”, finansentreprenører som gjennom tre store banker hadde gjort finans til fremste næringsvei på Island, vært drivkraften i en tilsynelatende kjempesuksess for Islands økonomi.

Så, i løpet av omtrent en uke i oktober 2008, kollapset Islands tre største banker. Disse utgjorde om lag 85 prosent av det islandske bankmarkedet, og rådde over midler på mer enn ti ganger Islands bruttonasjonalprodukt (BNP). Sammenbruddet til bankene markerte slutten på en økonomisk boble og starten på en krise. Omfanget av krisen var av historiske dimensjoner, og ble av samtidige observatører vurdert til å være ”the deepest and most rapid financial crisis recorded in peacetime”. Krisen fikk negative konsekvenser for nær sagt alle som bor på Island: statens finanser ble betydelig svekket, konsumvarer ble dyrere, gjeldsbyrden har for mange blitt umulig å takle, reallønningene har gått ned og arbeidsledigheten har skutt i været.

I masteroppgaven min har jeg sett på de fem årene forut for krisen i 2008, perioden da grunnlaget for krisen ble lagt. En økonomisk krise er ikke det samme som en naturkatastrofe, den er et resultat av menneskers valg. Mitt prosjekt har vært å forstå hvorfor islendingene tok valgene som ledet dem ut i krisen.

Årsakene til krisen

Før man kan forstå hvorfor islendingene tok feil valg, må man vite hvilke valg som var feil. I den relativt store, og stadig voksende, litteraturen om krisen på Island er det enighet om et knippe sammenfallende faktorer:

• For stor banksektor i forhold til landets totale økonomi. Island hadde ingen ”lender of last resort”; en sentralbank som kunne garantere mot bankkollaps og slik hindre bankruns.
• For liten og for dårlig reguleringsmyndighet. Dette ga rom for at uheldige praksiser ble institusjonalisert hos bankene.
• Den politiske og til dels også økonomiske eliten forsto ikke i hvilken grad de var utsatt for systemrisiko.

Internasjonal politisk økonomi

Det teoretiske grunnlaget jeg har brukt i oppgaven dreier seg om enkeltindividets valg. Oppgavens teoretiske rammeverk er utmeislet i boken Animal spirits av Georg Akerlof og Robert Shiller (2009). Her identifiseres de forskjellige menneskelige tilbøyeligheter som forklarer ikke-rasjonelle sider ved vår opptreden. Jeg bruker tre av disse for å forstå valgene som ble tatt på Island:

• Tillit. Når mennesker handler basert på tillit til spesielle utviklingsbaner, aktører eller institusjoner. Siden mennesket ikke handler rasjonelt vil vi handle basert på andre tilbøyeligheter. En slik tendens er tillit.
• Fortellinger. Menneskers kognitive prosesser er sentrert rundt narrativer eller fortellinger. Når større grupper eller samfunn deler narrativer vil disse være sentrale tolkningsrammer for verden rundt oss.
• Korrupsjon og usosial opptreden. Aktivitet som overskrider juridiske eller etiske rammer kan, hvis de når tilstrekkelig omfang, påvirke økonomien som helhet.

Tillit til de styrende

Islendingenes overdrevne tillit til egen og landets økonomi er nøkkelen til å forstå valgene som ble tatt. Det var flere forhold som bidro til at mange på Island mellom 2003 og 2008 fikk en euforisk tiltro til at økonomien skulle ”vokse inn i himmelen”. Særlig interessant her var rollene til regjeringen, sentralbanken og de tre store bankene som etter en storstilt privatiseringsprosess i 2003 begynte sin dominans av den islandske økonomien.
Den islandske regjeringen førte fra 2003 av en politikk med store skatteletter samtidig som de finansierte de største offentlige prosjektene i Islands historie. En slik politikk førte penger inn i systemet og fylte opp folks og bedrifters bankkontoer.

Bankene spiller en nøkkelrolle i denne historien. Fordi bankene gjennom EØS-avtalen hadde tilgang til hele det europeiske bankmarkedet, kunne de tre store bankene Landsbanki, Kaupthing og Glitnir gjennom oppkjøp og naturlig vekst vokse seg mellomstore i europeisk sammenheng. Ettertiden har vist at ”Den islandske modellen” ikke var bærekraftig, men i samtiden ble den skrytt opp i skyene. Dessuten førte den store penger til Island. Hovedsakelig som et resultat av bankenes aktiviteter steg Islands utenlandsgjeld fra 100 prosent av BNP i 2003 til over 520 prosent i 2008.

Ikke overraskende førte denne utviklingen til inflasjon. Sentralbanken svarte ved å heve renten. Dette er et forsøk på å gjøre penger dyrere og dermed dempe ”overopphetingen” av økonomien. På Island fikk det imidlertid motsatt effekt: et vestlig land med høy rente ble et yndet objekt for spekulanter, og spekulasjonskapital strømmet inn. Analytikere anslår at andelen spekulativ kapital i perioden fram mot 2008 lå på ca 50 prosent av BNP.

Pengene strømmet inn til Island i perioden mellom 2003 og 2008, og alle piler pekte oppover. Det er innenfor denne rammen av økonomisk eufori at vi må forstå avgjørelsene som ble fattet.

Fortellinger å tro på

I 2008 ytret daværende statsminister Ásgrimsson ønske om at Island skulle etablere seg som et internasjonalt finanssenter. For å ta opp konkurransen med Londons gunstige skattelovgivning og Sveits’ berømte hemmelighetskremmeri, måtte Island finne sitt eget fortrinn som kunne overbevise internasjonale aktører til å satse på landet. Fortrinnet Island valgte, var det spesielt ”islandske”. President Grímsson forklarte at dette var sider ved islendinger og islandsk forretningsliv som bunnet i unike historiske og kulturelle forhold. Det var ”vikingmentaliteten” som kunne forklare Islands ekstraordinære suksess.

Den politiske ledelsen og den økonomiske eliten hadde et felles prosjekt som innebar å fremstille Islands satsning på finans som en eventyrlig suksesshistorie. I tiden fram mot krisen kom det imidlertid flere advarsler, særlig utenfra. Alle advarslene ble enten oversett eller grundig diskreditert i den islandske offentligheten. I så måte er det også interessant at de to største avisene i landet hadde felles eiere med bankene. Den islandske offentligheten var dermed eid, dominert og kontrollert av politiske og økonomiske aktører som hadde interesse av at allmennheten oppfattet den økonomiske utviklingen som positiv.

Korrupsjon og usosial opptreden

Et høyt tillitsnivå gjør mennesker til lettere offer for svindel. En sterk fortelling om suksess og høy tillit innbød til mulighet for korrupsjon og usosial opptreden.

I 1999 jobbet 25 mennesker i det islandske finanstilsynet. Disse skulle overvåke et lite nasjonalt banksystem. I 2007 jobbet 60 personer samme sted. Banksektoren var imidlertid over ti ganger større og besto av 65 enheter i 21 forskjellige land. For så få mennesker å overvåke et så stort nettverk er en umulig oppgave. Politikerne var ikke bare aktive støttespillere til bankene, de nektet også embetsverket ressurser til å gjøre sin lovpålagte kontrolloppgave.

Det var særlig tre forhold som ga bankene store muligheter for påvirkning:

1. Bankene pumpet penger inn i det politiske systemet.
2. Rekrutteringen til bankene besto i stor grad i å hente folk fra det offentlige.
3. Bankene maktet, blant annet gjennom sin dominans av det offentlige ordskiftet, å etablere en fellesoppfatning på Island om at ”det som er bra for bankene er bra for Island”.

Innflytelsen til bankene over det politiske systemet gjorde at det offentlige ikke grep inn overfor kritikkverdige handlinger fra bankenes side. Blant disse var de mest oppsiktsvekkende at:

• Bankene fikk vokse for raskt og for mye.
• Jo nærmere man kom krisen, desto større lån ga eierne til sine egne eiere og til hverandres eiere.
• Dette skjedde parallelt med en voldsom oppgang i utbetalingene til lederne.
• Bankene hadde sammenvevde operasjoner slik at sammenbrudd for én bank betydde sammenbrudd for hele systemet.
• Bankene forledet i stor grad befolkningen, både ved å tillate en slik mulig dominoeffekt, og ved å råde mange til å ta opp for store lån.

Kollektivt ansvar?

Fortellingen om hvordan et samlet Island ble grepet av manien må nyanseres. Store grupper av befolkningen tok aldri del i lånefesten, og gav i sin atferd få signaler om at de var del av den nasjonale euforien. Det finnes empiri som underbygger en forestilling om hendelsene på Island som et elitedrevet prosjekt. Likevel ble de politiske kreftene bak finanseventyr gjenvalgt ved valg etter valg, noe som ofte sees som begrunnelse for hvorfor hele befolkningen bør stå kollektivt ansvarlig for krisen. ”Mannen i gata” har imidlertid begrensede muligheter til å forstå avanserte finansoperasjoner, og kunne dermed vanskelig gjennomskue risikoen landet deres var utsatt for.