Masterbloggen

Sikter høyt, men ender lavt

Lesetid: 6 minutter

Innvandrere: Fordommer og realitet

Andelen innvandrere i den norske befolkningen er økende. Stadig er innvandrerrelaterte saker i media, oftest med negativt fokus. Kriminalitet, religiøs fanatisme og manglende verdsetting av såkalt ”norske verdier” er mat for journalister på overskriftsjakt. Bildet av en strengt praktiserende muslimsk innvandrer i heldekkende tradisjonell drakt, som bekjenner seg til sharia heller enn til norsk lov, blir av mange forbundet med den ”typiske” innvandrer.
Heldigvis finnes det en annen side av denne historien. Mange innvandrere og etterkommere av innvandrere er ressurssterke mennesker som bidrar positivt til samfunnet, deltar i arbeidslivet og betaler sin skatt med like stor (eller liten) glede som den jevne nordmann.

Etterkommere av innvandrere tar også i stadig større grad fatt på en universitets- eller høyskoleutdanning, faktisk i større grad enn resten av befolkningen. Det viser seg også at de fullfører påbegynt utdanning i like stor grad. Dette er hyggelige tall sett fra et integreringsperspektiv. Statistiske analyser av hvordan det går med etterkommere i en universitetsutdanning, viser imidlertid at de presterer betydelig dårligere enn gjennomsnittet.

Jeg har studert alle etterkommere av ikke-vestlige innvandrere som har tatt en universitetsgrad på lavere nivå (cand.mag.) i perioden 1997 til 2004. I praksis dreier det seg stort sett om studenter med foreldre fra Pakistan og Vietnam, samt noen med foreldre fra India, Polen og Iran.

Oppsiktsvekkende funn

Prestasjonsforskjellene mellom majoritetsbefolkningen og etterkommerne er store, og de gjelder på alle fag og på alle universiteter. De holder seg også stabile; selv om jeg sammenligner studenter som har like karakterer fra videregående skole og foreldre med like høy utdanning og inntekt, presterer etterkommerne betydelige lavere enn gjennomsnittet. Hele 70 % av etterkommerne oppnår gjennomsnittlige prestasjoner eller lavere, mot 52 % av majoritetsstudentene. Det er også en lavere andel etterkommere helt i toppen av karakterskalaen.

Dette er oppsiktsvekkende. Etterkommerne det er snakk om er enten født i Norge eller har kommet hit før de fylte 7 år. Dermed har de hele sin skolegang i det norske skolesystemet. Selv om de har foreldre med bakgrunn fra et ikke-vestlig land, burde de derfor ha både gode språklige forutsetninger og tilstrekkelige akademiske forkunnskaper til å prestere godt på universitetet. De har gjennomført den samme skolegangen som sine jevnaldrende, og har den samme formelle kompetansen. Likevel presterer de altså betydelig dårligere.

I tillegg er det faktisk slik at etterkommerne ikke presterer bedre på universitetet enn innvandrerne, som har kommet hit etter skolealder og dermed har et mer variabelt utgangspunkt både når det gjelder hvor godt de kjenner norsk skolesystem, og hvor godt de mestrer språket. Hvorfor er det slik? Å lære seg norsk, venne seg til nye normer og et annet verdisett, og å lære seg hvordan det norske samfunnet fungerer, er alle ting som krever en solid innsats hvis man kommer hit som ungdom eller voksen.

Vanligvis tenker vi derfor at innvandrergenerasjonen vil møte en del utfordringer når det gjelder å bli godt integrert, men at neste generasjon, etterkommerne, vil stille på like fot med resten av befolkningen på viktige områder som skole, utdanning og i arbeidsmarkedet. Men det viser seg at også denne generasjonen ikke slipper unna ulempene ved å ha en fremmedspråklig bakgrunn, i alle fall ikke når det kommer til universitetsutdanning.

Bildet av den oppvoksende generasjonen unge med innvandrerbakgrunn som en ressurssterk gruppe, stemmer på mange områder. Men på noen områder må bildet nyanseres. Unge med innvandrerbakgrunn dropper oftere ut av videregående skole, og de møter større utfordringer som nyutdannede jobbsøkere enn majoriteten. Og de presterer altså betydelig lavere enn gjennomsnittet på universitetet.

Hvorfor får etterkommerne dårligere karakterer?

Vanligvis finner man mye av forklaringen på prestasjonsforskjeller i skole og utdanning i ulike bakgrunnsfaktorer. Når det gjelder prestasjonsforskjellene mellom etterkommere og majoriteten i en universitetsutdanning, kommer imidlertid de vanlige forklaringene til kort. Etterkommerne presterer ikke dårligere på universitetet fordi de har dårligere karakterer fra videregående skole. Årsaken er heller ikke at foreldrene deres har lav utdanning og/eller inntekt, for også de som har foreldre  med høy utdanning/inntekt skårer dårligere på universitetet. Altså må det finnes andre årsaker til at etterkommerne ikke hevder seg karaktermessig.

”Norske” kulturelle ressurser

Er det en særegen type norsk kulturell kapital som trengs for å oppnå gode resultater på universitetsnivå? Med kulturell kapital menes her en innlært, delvis skjult kunnskap som overføres fra foreldre til barn gjennom oppveksten.

Denne kunnskapen dreier seg om alt fra hvilke tv-kanaler og aviser som anses som riktige og hvilke bøker man leser, til hvilke fritidsaktiviteter det oppmuntres til, hvordan man kler seg og hvordan man formulerer seg. Denne kunnskapen anses som essensiell for å lykkes i høyere utdanning, og desto høyere utdanning foreldrene har, desto høyere kulturell kapital vil de overføre til barna sine. Oppveksten i en familie med helnorske foreldre, og oppveksten i en familie med foreldre fra Pakistan eller Vietnam, byr antakelig på helt ulike kulturelle uttrykk og ulike former for kulturell kapital.

Kanskje overføres det kulturelle ressurser så det monner i familier hvor foreldrene er fra et ikke-vestlig land, men at disse er ”feil” for å gi uttelling i det høyere utdanningssystemet i Norge? Det er ikke sikkert at en høyere utdanning avlagt ved et vietnamesisk universitet gjør foreldrene i stand til å guide sine håpefulle i en norsk universitetsutdanning. Det er mulig kunnskap om Ibsen og Bjørnson, Morgenbladet og Aftenposten, Knausgårds siste, Astrup Fearnley-museet og Munch-samlingene, ikke er tema rundt middagsbordet i flerkulturelle hjem, for å sette det på spissen. Og kanskje er slik kulturell kunnskap en del av et kunnskapsgrunnlag som er viktig for å lykkes på universitetet.

Kan ikke ”akademisk norsk”?

Et annet aspekt ved å ha foreldre fra et ikke-vestlig land, er tospråkligheten det innebærer. Det er mulig studenter med foreldre fra ikke-vestlige land ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper for å lykkes på universitetsnivå, hvor kravene til skriftlig og muntlig formuleringsevne er adskillig høyere enn innenfor videregående opplæring.

Det er ingenting i veien for å lære seg to språk flytende, men i praksis er det nok utfordrende når foreldrene ikke har norsk som morsmål.  Barn med norske foreldre har et åpenbart fortrinn når det gjelder å lære seg nyanser og opparbeide seg en utvidet språkforståelse. og eventuelle mangler på dette området kan gi seg utslag i dårligere prestasjoner for studenter med ikke-norske foreldre.

Sosial i storfamilien vs sosial på campus

En annen mulig forklaring knytter seg til sosiale relasjoner. Internasjonale studier har vist at personer med minoritetsbakgrunn i større grad knytter tette sosiale bånd, altså at de har færre men nærere relasjoner. Storfamilien er viktig, og mye av det sosiale livet i minoritetsmiljøer foregår innad i den utvidede familien eller innad i det enkelte minoritetsmiljøet. I den grad dette stemmer, kan det gå utover deltakelsen i det sosiale livet ved siden av studiene.

Nordmenn har svakere familiebånd, og bruker utdanning like mye som et sosialt selvrealiseringsprosjekt som et dannelsesprosjekt. Kanskje er det sånn at selv om etterkommere i stor grad tar høyere utdanning, har de et mer profesjonelt forhold til utdanningsløpet og hva det skal lede ut i (en trygg og godt betalt jobb). De deltar derfor ikke sosialt i samme grad som gjennomsnittsstudenten.

God sosial integrasjon på studiet gir noen kollektive gratiseffekter. Det er lettere å stille dumme spørsmål til studievenner enn til foreleseren, mulighetene for faglige kollokvier er større, og studentene pusher hverandre til å lese og drar hverandre dermed opp faglig. Hvis etterkommerstudentene i mindre grad er del av det sosiale livet på og rundt studiet mister de disse gratis ”push”-effektene, og kan dermed komme dårligere ut karaktermessig.

Overambisiøse studievalg

Det kan også hende at etterkommerne er for ambisiøse, og i større grad velger studier der det er vanskelig å få gode karakterer. Tannlege, lege, ingeniørstudier og farmasi er alle populære karriereveier for studenter med minoritetsbakgrunn, og i den grad etterkommere velger denne typen studier på tross av gjennomsnittlige prestasjoner fra videregående skole, kan det være en medvirkende årsak til det lave prestasjonsnivået. I så fall er det ambisjonsnivået, og ikke egenskaper ved familiebakgrunnen eller de sosiale relasjonene, som er årsak til at etterkommere ikke når opp karaktermessig.

Karakterenes betydning – Å rope ”ulv”?

Analysene mine gir ikke noe entydig svar på hvorfor etterkommerne oppnår dårligere karakterer enn gjennomsnittet. Ulikheter i kulturelle ressurser, språklige utfordringer, ambisjoner, og/eller ulik grad av sosial deltakelse i studiehverdagen kan være bakgrunnen.
Men det er altså på det rene at studenter med foreldre fra et ikke-vestlig land ikke når opp karaktermessig på universitetet. Det er klart at dette er et slag for den utjevnende effekt politikere og andre beslutningstakere ønsker at skolesystemet skal ha på sosiale forskjeller. Det er også et lite skudd for baugen for tanken om utdanning som en vei til integrering for personer med minoritetsbakgrunn. Mest av alt svekkes idealet om at hvem du er og hvor du kommer fra, ikke skal ha noen betydning for dine muligheter til å lykkes i utdanningssystemet.

Men hvor viktig er disse karakterene egentlig? Satt inn i en større sammenheng står og faller ikke integreringsprosjektet med dette tilbakeslaget, og det må regnes som viktigere at etterkommere fullfører høyere utdanning og får seg jobb etter studiene. Det er likevel bekymringsfullt at forskjellene i prestasjoner er så systematisk skjeve, og at etterkommerne presterer på nivå med innvandrerne. Muligheten for at dette kan gå utover motivasjonen til dem det gjelder, er absolutt til stede – og en situasjon der etterkommergenerasjonen velger bort høyere utdanning fordi de kommer til kort karaktermessig er absolutt ikke ønskelig.