Masterbloggen

Hvordan skapes sikkerhet?

Lesetid: 8 minutter

Vekterne blir ansvarliggjort for en sikkerhet det ikke er mulig for dem å skape. Dette gjør vekternes jobb problematisk. De er klemt mellom teknologiske begrensninger på den ene siden og kravet om absolutt sikkerhet på den andre. Ny teknologi for å håndheve reglene er nødvendig, eller på den andre siden en nedjustering av sikkerhetsnivået. Slik situasjonen er i dag befinner vi oss et sted midt imellom, noe som skaper vanskeligheter for både vekterne og de reisende. Det er vanskelig å skulle skape sikkerhet om man følger i samme spor.

Flyplasser og sikkerhet

Et område som i senere tid har fått mye oppmerksomhet er sikkerheten ved flyplasser over hele verden. Dette ble spesielt et tema etter terrorangrepene på World Trade Center og Pentagon, 11. september 2001. Disse og andre hendelser medførte en rekke nye sikkerhetsrutiner på flyplassene, og nye diskuteres fortløpende. Publikum og Datatilsynet har gitt negativ respons til enkelte sikkerhetsteknologier i sikkerhetskontrollen. Dette gir en pekepinn på at det er inkonsistens mellom alle nye tiltak og det synet på risiko mange har. Det har blitt snakket en del om at vi er på vei inn i et overvåkningssamfunn, og det er viktig å spørre seg om vi vil dette, og bli underlagt lover vi ikke har tro på.

Min masteroppgave fikk tittelen “Sikkerhetsmegling: Hvordan flyplassikkerhet skapes i samspillet mellom vekter og teknologi“, og er en case-studie av sammenhengen mellom IKT og sikkerhet på flyplasser: og da spesielt samhandlingen mellom vekter og teknologi. Målet har vært å gi svar på hvordan sikkerhet skapes i denne samhandlingen, og hvordan vekterne reflekterer og gir mening til opplevelsen av sikkerhet i sikkerhetskontrollen.

Hvordan sikkerhet brukes og gjennomføres har stor innvirkning på hvordan reisende opplever trygghet, og ser på fly som transportmiddel. De neste avsnittene vil kort berøre noen av temaene som dukket opp gjennom studiet og sammenhengen de oppstod i.

Forståelsen av sikkerhet

Med sikkerhet i forbindelse menes ikke bare teknologi og verktøy, men også hvordan mennesker bruker disse verktøyene. Teknologien alene klarer i dag ikke å produsere tilfredsstillende sikkerhet, men er kun hjelpemidler. Den lange listen med regler, forbudte gjenstander og rutiner er det vi kan forstå som “sikkerhet” i sikkerhetskontrollen. Men teknologien i seg selv har en annen forståelse, i forhold til de som jobber i sikkerhetskontrollen, en meget begrenset forståelse. Metalldekektorportalen og håndholdte detektorer reagerer kun på metall over en viss konsentrasjon, og kan hjelpe vekterne med å sortere ut dette. Røntgenmaskinen gir ingen utslag i det hele tatt på gjenstander, det er opp til vekterne selv å analysere og sortere ut ulovlige gjenstander. Erfaring og kunnskap, i tillegg til bildet fra røntgenmaskinen, gir grunnlaget for å avgjøre hva som er sikkert. Det kreves gjerne mange timer arbeid med teknologien for å tilegne seg dette. Vi kan tenke på teknologiens syn på sikkerhet som svart-hvit, og enkel.

Vekterne har på sin side alle de menneskelige egenskapene: Erfaring, opplæring, skjønn, sanser, og samtidig en forståelse av sikkerhet som er nedfelt i regler og rutiner. Et eksempel er portalen som ser på en person som ikke har på seg noe metall som sikker. Personen kan allikevel ha på seg væske, store pengesummer, våpen i plast, narkotika o.s.v. som vekterne forstår som ikke sikkert, og ville reagert på ved en kontroll.

I tillegg kommer de varierende verdiene den enkelte vekteren tilfører arbeidet, og ikke minst hvordan den enkelte ser på trusselbildet og risiko. Produksjonen av sikkerhet i samspillet mellom vekter og teknologi blir p.g.a. ulik forståelse og evne komplisert. Vekterne må reagere og fange opp alt det teknologiens begrensede område ikke kan hvis vekterens forståelse av sikkerhet skal overholdes. Samtidig behandler teknologien alle på samme måte om de er unge eller gamle, har handikap eller er skadede. Den tar ikke hensyn til personer som ikke passer teknologiens oppsett. Dette kan vekterne gjøre med skjønn og empati.
Disse forskjellene i forståelsen av sikkerhet gjør at vekteren blir en megler mellom teknologien, de reisende, og sikkerheten.

Opplevd vs. institusjonalisert trusselbilde

Det er viktig å vite litt om hvordan vekterne opplever trusselbildet og den risikoen for hendelser de står ovenfor for å forstå hvorfor de bruker teknologien på den måten de gjør. Mange forbinder nok trusselbildet på en flyplass med bomber og terrortrussel, men det er ikke nødvendigvis dette vekterne ser på som den største trusselen. Psykisk ustabile mennesker eller noen som er ruset eller medisinerte er en mer reell fare i kontrollen. Turnoveren i vekteryrket er i tillegg høy slik at informasjon og kunnskap om kontrollen kan skaffes nokså lett. Personer med slik kunnskap og uhederlige hensikter sees også på som reelle trusler. Slike problem er ikke noe teknologien kan hjelpe vekterne med, det er kun magefølelse og erfaring som kan sile ut ustabile reisende. Med et syn på risikoen i Norge som generelt lav, kan opplevelsen av trusselbildet forandre seg for vekteren etter å ha jobbet i kontrollen over lengre tid. Med en lang liste over forbudte gjenstander, består mye av jobben i å ta tannkremtuber og ”vanlige” ting reisende har i bagasjen. Dette er noe som kan gå utover følelsen vekteren får av nytten av jobben, og svekke synet på trusselbildet.

Det opplevde trusselbildet blir da i stor grad ulikt fra det institusjonalisert av regler og rutiner. For noen som til daglig jobber med å sikre flyplassen blir det naturlig å tenke ”det kan skje noe!”. Dette gapet av mellom opplevd og institusjonalisert trusselbildet får en rekke konsekvenser i vekternes arbeidsdag. Et eksempel er dilemmaet vekterne ofte blir satt i der gjenstander reisende behøver, inngår i trusselbildet . Logikken ved å ta fra eldre vandrestaver de trenger blir vanskelig å forsvare når krykker er tillatt. Det blir vanskelig å se hvorfor grensen er satt der den er, og det blir ulogisk i forhold til hva en opplever som reell risiko.

Trusselbildet og testing

Vekterne blir kontinuerlig testet internt av sikkerhetsfirmaet, men også av nasjonale og internasjonale instanser. Det er to typer tester: ”tipp-funksjonen” som plasserer ulovlige gjenstander i bildene produsert av røntgenmaskinen, og tester der personer har ulovlige gjenstander på kropp. Å stryke på tester kan medføre konsekvenser for den enkelte vekter i form av ytterligere opplæring. Det er også viktig for flyplassens del å bestå tester da et visst nivå av sikkerhet må finne sted for å bli ansett som en ”ren” flyplass (ifølge internasjonale regler). Testene fungerer som en kvalitetskontroll, men har også læringsverdi for vekterne. Det kommer sjeldent gjennom virkelig farlige gjenstander (f.eks. bomber), slik at testene gir vekterne mulighet til å lære.

Ettersom opplevelsen av trusselbildet og risiko er annerledes fra det som er gitt av regler og rutiner, får testene en viktig rolle. Konsekvensene testene kan ha for vekterne gjør at de i seg selv blir en form for trussel eller fare, noe som får de på tå hev. Testene teknologien produserer, og testene gjennom portalen blir ikke bare simulerte trusler. Å ta/bestå testene gjør at nyttefølelsen av jobben de gjør også blir høyere samtidig som trusselbildet på alt som kan komme gjennom kontrollen opprettholdes. Dermed opprettholdes også motivasjonen for å kompensere for teknologiens manglende evner.

Miljøet vekterne jobber i for å kontrollere og overvåke reisende er i sin tur også kontrollert og overvåket. De samme verktøyene vekterne bruker til denne jobben kan også få vekterne selv til å føle ubehag, og at de selv blir unødvendig overvåket. Da det for noen blir en naturlig del av hverdagen, blir det for andre vedvarende overvåkning. Frykten for å feile på testene og konsekvensene av dette gjør det ubehagelig for mange å utføre jobben sin.

Profilering

Vekterne i kontrollen kan kontinuerlig profilere de reisende som kommer gjennom. Med profilering mener jeg å plukke ut personer som møter visse kriterier. Disse kriteriene kan være kjønn, alder, rase, bekledning o.s.v. Hvis vekteren skulle se noen han finner mistenkelig på noen måte, er det ingenting i veien for å plukke ut personen til grundigere etterkontroll. Dette gjelder også i situasjoner der vekteren ikke ser noe mistenkelige på røntgenbildet, eller at portalen ikke gir utslag etc. Man skulle tro at det i en slik jobb ville være viktig at vekterne evner å ”lese folk”, og at det kreves opplæring i hva de skal se etter. Det er ingen spesiell opplæring i profilering, men en innsosialiseringsprosess der nye vektere lærer av mer erfarne. Denne prosessen gir de en magefølelse som står for grunnlaget vekterne foretar profilering på. Det kan sies at utvelgelses fokuserer i større grad på ordensproblemer enn sikkerhetsproblemer: den vanligste årsaken til utplukking er de som tiltrekker seg negativ oppmerksomhet i form av bråk, fyll og rus.

Metalldektektorportalene plukker 10% av de reisende ut tilfeldig til etterkontroll, uavhengig av om det blir gitt utslag på den reisende. Denne stikkontrollen står for det meste av det som blir gjort av etterkontroll. Dette gir vekterne rom til å bruke fornuft og avveining i visse tilfeller. Er det kun en stikkontroll kan de skåne barn, gamle og funksjonshemmede som kontrollen kan være en belastning for.

Tidligere ble stikkontrollen gjort manuelt av vekterne selv, noe som førte til at profilering skjedde i større grad, og en fikk en grundigere stikkontroll. Når portalen får hovedansvaret på dette området gir det vekterne mulighet til å fokusere mindre på det. Det oppstår en automatikk over arbeidet som gjør det mulig å distansere seg fra hele profileringen. Selvfølgelig vil det variere i hvordan den enkelte vekter jobber, men teknologien gir rom og mulighet for denne variasjonen. Vekterne får mindre ansvar, og det blir fordelt over på teknologien.

I noen perioder i løpet av dagen er det veldig mange reisende og en begynner å nærme seg kapasiteten til kontrollen. Høy stressfaktor blant både reisende og vekterne selv blir en faktor for arbeidsmiljøet. En etterkontroll skal normalt vare i ca. 2 minutter, men blir som regel utført på 30 sekunder. Selv om stress ikke skal påvirke hvordan vekterne utfører kontrollen, blir tiden til profilering mindre. Presset som oppstår klemmer vekterne mellom flyten i sikkerhetskontrollen og sikkerhet. Her må igjen vekterne megle mellom flyt av reisende gjennom kontrollen på den ene siden, og grundig profilering på den andre. Portalen gir igjen muligheten til dette ved å gjøre mye av profileringsjobben på deres vegne.

Det finnes forskjellige meninger om sikkerhetstiltakene, og folk reagerer forskjellig på å gå gjennom sikkerhetskontrollen. En av utfordringene vekterne har er å takle reisende som blir sure. Mangelen på forståelse fra de reisendes side menes å være hovedproblemet. En situasjon som oppstår ofte er at reisende tror vekteren selv står for utvelgelsen når det er stikkontroll. Uvitenheten til de reisende gjør at de overser teknologiens rolle i utplukkingen, og det oppstår en misforståelse om ”skyld”. Det er enkelt å føle seg mistenkeliggjort av vekteren, og portalen gir ikke samme informasjon (i form av lys som blinker etc.) til den reisende. Selv om den reisende ikke har noe på seg som gir utslag, eller vekteren ser noen grunn til kontroll, blir de etterkontrollert. Vekterne bruker i slike situasjoner fraser til å legge skylden på teknologien da vekterne selv ikke kan eller vil stå for at den reisende kontrolleres. Teknologien er i disse situasjonene urimelig mot passasjerer som er ”reine”. Ved å peke og forklare at det er portalen som gjør utvelgelsen megler vekterne mellom teknologiens urimelighet, og den reisende. Det oppstår et behov for å rettferdiggjøre kontrollen.

Sikkerhetsmegling

Hovedresultatet av forskningsprosjektet valgte jeg å kalle sikkerhetsmegling, og med dette mener jeg: den kontinuerlige avveiningen vektere gjør mellom sikkerhetskrav nedfelt i regler og rutiner mot praktiske hensyn som gjennomstrømning og medmenneskelighet. Dette omhandler alle de tilfellene der vekterne på en eller annen måte kompenserer for teknologien.

Vekterne må fungere som et sikkerhetsnett for teknologien som alene produserer meget lavt nivå av sikkerhet. Dette sikkerhetsnettet blir praktisk utført som megling, og vekterne megler for store deler av det som menes med sikkerhet. Hvordan vekterne bruker teknologien til megling er opp til vekterne selv. Dermed KAN teknologien få mesteparten av ansvaret for f.eks. utvelgelse av reisende. Vekterne får dog alt ansvar når det kommer til medmenneskelighet og skjønn.

Det er ikke mulig å gardere seg mot trusselbildet nedfelt i regler og rutiner, og samtidig opplever vekterne en lav risiko for realiseringen av dette trusselbildet.
Sikkerhetsproblemet kan løses med ny teknologi som kan:

• begrense unntak betraktelig.
• gjøre kontrollen raskere (bedre flyt).
• gjøre at alle sjekkes like grundig.
• minsker unødig kroppsvisitasjon.
• minsker nødvendigheten av megling.
• gjøre at ansvarliggjøringen av vekterne vil avta.

Med dagens trend innen risiko, og våre forsøk på å leve med den, er det kanskje større spørsmål som må stilles. Hvor langt er vi villige til å gå for å føle oss sikre? Kan vi akseptere at privatlivet krenkes for å få den følelsen?