Masterbloggen

Kuratoren – den nye kunstneren?

Lesetid: 4 minutter

Som et resultat av et utvidet marked for samtidskunst, fremveksten av flere kunstmesser, biennaler og store gruppeutstillinger, og etableringen av nye museer på 90-tallet, har kuratorens arbeidsoppgaver endret seg. Fra å være en stillingsbetegnelse for en person som var utdannet kunsthistoriker med ansvar for museenes samlinger og formidlingen av disse, innebefatter kuratorens arbeid i dag alt fra finansiering av utstillinger, politisk arbeid og alt annet som medfølger produksjonen av en utstilling.

I tillegg til dette arbeider kuratoren også kreativt på ulike måter. For i tillegg til å velge verk og sammenstille disse i utstillingen, bestemmer kuratoren ofte selve formen på utstillingen. Det fysiske visningsrommet kan være alt fra en campingvogn, en gammel fabrikk, et butikklokale til et tradisjonelt visningsrom for kunst. Kuratoren kan også foreslå andre former som kan brukes som sted for en utstilling f.eks. en bok, et flyveblad, en annonser eller en plakat.

FRILANSKURATORENS BETYDNING

En kurator som arbeider på denne måten er i seg selv ikke noe nytt. På en måte kan vi si at kuratoren alltid har vært en slik kreativ medskaper av en utstilling gjennom valg av kunstnere, kunstverk og overordnet tema. Men med fremveksten av frilanskuratoren på 90-tallet – det at personer uten bakgrunn fra kunsthistorie eller tilknytning til et museum laget utstillinger med samtidskunst – vokste det frem en bevissthet om hvordan utstillingen i seg selv skapte mening for betrakteren, en mening som kom i tillegg til og som påvirket forståelsen av det enkelte kunstverket. Enkelt forklart betyr dette at du forstår et verk i forhold til de omgivelsene det befinner seg i, f.eks. vil et verk som forestiller en lenestol forstås annerledes om det er plassert inni en stue enn om det står på en lekeplass eller i et kjøpesenter.

Innen utstillingsparadigmet som ofte refereres til som ”den hvite kuben” – den mest utbredte visningsformen for kunst på 90-tallet – var slik bevissthet nærmest fraværende. Her kan man si at utstillingens form ble forsøkt nøytralisert av institusjonen, ettersom kuratorene hadde gjort sitt ytterste for at lesningen av det enkelte verk ikke skulle forstyrres av omgivelsene. Veggene var malt hvite og verkene hengt på en rekke med metervis avstand fra hverandre. Selv om bevisstheten om utstillingens form var lav, så var den allikevel til stede. For et kunstverk vil alltid påvirkes av stedet det vises frem på, hva det henger ved siden av osv. For frilanskuratoren på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet ble det derfor et poeng i seg selv å understreke utstillingens form og kuratorens rolle i selve utstillingsproduksjonen.

KURATERING SOM INSTITUSJONSKRITIKK

Den nye kuratorens praksis kan leses som en kritikk av måten kuratorene ved museene hadde arbeidet på, og en påstånd om at utstillingspraksisene ved institusjonene hadde manglet et kritisk blikk på seg selv. Så i stedet for å se på de forskjellige oppgavene som kuratoren har, undersøker jeg heller i denne masteroppgaven det helt sentrale kjennetegnet ved den endrede kuratorrollen, nemlig hvordan kuratorens synliggjøring av sin egen rolle har et institusjonskritisk formål. Prosjektet Curating Degree Zero Archive fra 2003 er et illustrerende eksempel i så måte. Dette er et arkiv som er kuratert av kunsthistoriker Dorothee Richter og kurator Barnaby Drabble, og består av materiale fra andre kuraterte utstillinger som Richter og Drabble selv har samlet, f.eks. utstillingskataloger, invitasjoner, lydfiler og lignede. Arkivet ble samlet med utgangspunkt i Ricther og Drabbles egen interesser for hva god kuratering var.

Et omreisende arkiv med kuratert materiale som innhold, som kurateres på nytt hver gang det vises for publikum, retter unektelig fokus på selve kurateringsprosessen. Prosjektet viser at det å ”arkivere” og å lage utstillinger ikke er en nøytral praksis, men at de kuratoriske strategiene som leder frem til utstillingens form, legger føringer på hvordan vi oppfatter det vi ser.

ØKT OPPMERKSOMHET PÅ KURATOREN

I dag har en slik bevissthet spredt seg i kunstfeltet, og resultatet er at kuratoren oppfattes som en delaktig medskaper av utstillingen, både kreativt og administrativt.  Utstillingen har blitt et medium i sin egen rett så og si, og kuratoren oppleves som skaper av denne. Endringen har økt oppmerksomheten rundt kuratorens egen stemme, noe som har gitt kuratoren mer makt og større betydning enn både museumskuratoren ogutstillingsmakere hadde hatt tidligere. Spørsmålet som dukker opp i denne sammenhengen er om kuratorens ”stemme” tar oppmerksomheten bort fra kunstneren og kunstverket, og slik om det finnes en konflikt mellom kuratorens arbeid og kunstnerens arbeid? For hvem har egentlig rett til å produsere mening i en utstilling?

I Curating Degree Zero Archive blandes kunsten og kurateringen; for hvor slutter egentlig kunsten og hvor begynner dens omgivelser? Prosjektet peker på at kunst ikke er avskjermet fra sine omgivelser, det finnes ikke noe slikt som et nøytralt og ideelt visningsrom for kunst. Det virker derfor ærligere å synliggjøre en slik kontekst enn å forsøke å skjule den. I så måte blir konsekvensen for prosjekter som Curating Degree Zero Archive at rommet det produseres mening i utvides. Det altså ikke en kamp som kjempes mellom kunsten og kuratering i det samme rommet, men kampen står om hvordan vi leser kunst. Men når dette er sagt, gjelder denne konklusjonen for dette prosjektet. Det finnes så klart eksempler kuratorer som spiller rollen som primærforfattere eller hovedkunstnere i en større offentlighet, det er helt klart. Og at en slik aktivitet kan ta oppmerksomheten bort fra kunsten og kunstneren, virker åpenbart.

———-

Gerd Elise Mørland (1976) arbeider frilans som skribent, kritiker og kurator med base i Oslo. Hun har en master i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo (2009) og et gjesteopphold på kuratorprogrammet ved Goldsmiths University of London (2008) . Fast skribent og redaksjonsmedlem i Kunstkritikk.