Masterbloggen

Harald Hardråde – En bysantinsk despot i Norge?

Lesetid: 5 minutter

Det er som kriger og tyrann vi i dag tenker på Harald Hardråde, men det var flere sider enn disse ved hans styre. Kongemakten ble betraktelig styrket i løpet av hans regjeringstid. Det ser ut til at han oppmuntret til byvekst i større grad enn tidligere konger, og han var den første kongen som innførte et nasjonalt standardisert myntvesen.

Var Harald Hardrådes politiske modell et resultat av hans lange opphold i Det bysantinske riket?

Krig og konflikt

Harald III Sigurdsson var norsk konge i omtrent tjue år, fra 1046 til 1066. I tiden før han ble norsk konge hadde han tilbrakt flere år i eksil i utlandet, blant annet som leiesoldat i Det bysantinske riket og i Kiev-riket. Som norsk konge styrte han hardt, noe som senere gav han kallenavnet «Hardråde». Regjeringstiden hans, for ikke å si hele hans voksne liv, var sterkt preget av krig og konflikter – han deltok i sitt første slag som femtenåring ved halvbroren Olav den helliges side i slaget på Stiklestad i 1030. Hans siste slag stod da han ble drept som femtiåring i slaget ved Stamford Bridge i 1066.

Foto: By Wilhelm Wetlesen (Norway 1871-1925) Public domain

Harald Hardråde i Det bysantinske riket

Bysants, eller Østromerriket, var i første halvdelen av 1000-tallet et svært mektig rike. I motsetning til store deler av det føydale Vest-Europa, var makten i Det bysantinske riket sentrert rundt keiseren, både verdslig og kirkelig.

Harald Hardråde gikk i bysantinsk tjeneste rundt år 1035 og skulle etter hvert utmerke seg så mye at han ble tatt inn i keiserens personlige livgarde – væringene. Harald kom derfor inn i den innerste kretsen rundt keiserne, og har trolig med egne øyne sett hvordan de utøvet sin betydelige makt. Her var et ordnet statlig myntvesen en sentral og viktig del av det økonomiske livet – blant annet fikk Harald og de andre væringene sin lønn utbetalt i gullmynt.

Væringgarden hadde egne brakker i det keiserlige palasset i hovedstaden Konstantinopel, på denne tiden kristenhetens desidert største by. Vikingene kalte den Miklagard – den store byen. Her fikk de se overdådige seremonier, enorme palasser og ugjennomtrengelige murer. Riket hadde et godt utbygd byråkrati, og dets byer var sentre for administrering av både riket og kirken.

Kirken hadde en struktur og hierarki lik den verdslige statsmakten, men selv om patriarken i Konstantinopel i teorien skulle være den ortodokse kirkens overhode, hadde keiseren en betraktelig innflytelse over kirken og dens virke. Hardråde havnet i strid med både den katolske kirken og mange av de mektigste stormennene i kongeriket. Historikeren Halvdan Koht karakteriserte Harald Hardråde som en «bysantinsk despot». Men kan erfaringene Harald fikk fra Det bysantinske riket ha vært med på å forme hvordan han styrte Norge?

Maktlysten og nådeløs

I min masteroppgave har jeg sett på fire elementer av Harald Hardrådes politikk som jeg mener kan spores tilbake til hans opphold i Det bysantinske riket og Konstantinopel:

1. Hardrådes sterke styre
2. Myntvesenet han innførte
3. Byutvikling
4. Hardrådes forhold til kirken

Harald var en konge som var lysten på makt og han var ikke kjent for å gi etter for andre eller inngå kompromisser. Tidligere konger hadde i stor grad vært avhengige av samarbeid med mektige menn i landet for å unngå å miste makten, men Harald Hardråde regelrett fjernet de som motarbeidet han. Dette skjedde blant annet med stormannen Einar Tambarskjelve, arvtageren til de mektige ladejarlene i Trøndelag. Han ble drept sammen med sønnen sin, mens andre stormenn, som Håkon Ivarsson og brødrene Kalv og Finn Arnesson, ble utmanøvrert og fjernet ved svik og list. Harald viste tyranniske trekk som kan minne om de bysantinske keiserne – trolig har makten de bysantinske keiserne hadde, appellert til ham. Det var i keiserens hoff han fikk sin politiske opplæring.

Innføring av standardisert myntvesen

Harald Hardråde har fått æren av å ha vært den første kongen som innførte et standardisert myntvesen i Norge, selv om også tidligere konger hadde slått mynt. De tidligere kongene ser ut til å ha utmyntet en begrenset mengde mynter, med av mer symbolsk enn økonomisk betydning. Trolig har rikdommene Harald opparbeidet seg i Bysants vært basis for hans utmynting av sølvmynt, men selv dette tok slutt til tross for at han skal ha fått med seg store mengder sølv og gull fra østerled.

Haralds mynter fikk stadig mindre sølvinnhold. De gikk fra å ha omtrent 90 % til under 30 % sølv, og den første inflasjonen i Norge var et faktum. Dette er begge to elementer Harald Hardråde kan ha tatt med seg fra sitt opphold i Bysants. Her var myntene basis for økonomien, med gullmynt, sølvmynt og bronsemynt som skillemynter. Harald og de andre væringene fikk utstrakt erfaring med myntsystemet, og å anta at Harald tok med seg elementer fra dette systemet nordover virker ikke urimelig. På samme måte kan man se at Keiser Michael IV (1034-1041) begynte å devaluere gullmyntene da Harald oppholdt seg i Konstantinopel – det virker derfor sannsynlig at han kan ha benyttet seg av disse erfaringene i egen myntforringelse.

Konsolidering av riket

Myntene ser, sammen med bygging av byene, ut til å ha spilt en betydelig rolle i Harald Hardrådes konsolidering av egen makt i Norge. Der kongemakten stod svakest, på Østlandet og i Trøndelag, har han drevet utmynting. Funn av mynt fra Harald Hardråde viser at i det minste deler av utmyntingen hans har foregått i Nidaros og Hamar. Disse byene, i tillegg til Oslo, har trolig hatt stor betydning for Harald Hardråde – de lå i områder der kongemakten tradisjonelt ikke hadde vært sterk. Trolig har Harald derfor oppmuntret en viss grad av urbanisering i disse områdene, og styrket kontrollen ved å bygge ut kongelige holdepunkter, blant annet kongsgårder. Han styrket også sin posisjon i områdene ved å oppholde seg der over lengre perioder. At byer var viktige for kontrollen av et rike hadde han trolig opplevd i Bysants, der byene var statlig sentrum for administrasjon og kontroll av områdene rundt.

Kan hende var dette avgjørende for det som ser ut som Haralds oppmuntring av byvekst og kongelig tilstedeværelse i områdene hvor kongemakten stod svakest?

I klinsj med kirken

Kirken i Norge var da Harald Hardråde var konge i Norge underlagt erkebiskopen i Hamburg-Bremen, Adalbert. Harald kom i konflikt med denne, da han ikke ville føye seg etter biskopens påbud, men tvert imot gjorde det som passet han best i kirkelige spørsmål. Blant annet skal han ha utnevnt egne biskoper uten tillatelse fra erkebispen. Dette var en politikk Harald selv hadde opplevd i Konstantinopel, der keiseren utøvet betydelig innflytelse over kirken, blant annet ved å avsette og innsette patriarker. Konflikten med erkebiskopen var så intens at den først løste seg etter Haralds død, ved sønnen Olav Kyrre.

Opprettholdt bånd til Bysant?

Det var konflikten med kirken som var utgangspunktet for Halvdan Kohts karakteristikk av Harald som en «bysantinsk despot», og jeg mener han ikke var langt fra sannheten. Harald hadde flere trekk som kan virke bysantinske utover kirkepolitikken han førte. Det ser også ut til at han opprettholdt kontakten østover – blant annet gjennom sitt giftermål med den russiske prinsessen Ellisiv. De tendensene jeg har tatt for meg i dette innlegget, sammen med noen flere elementer, har vært basis for min masteroppgave. Den bysantinske påvirkningen på Harald Hardråde ser ut til å ha vært betydelig i hans tid som norsk konge og den politikken han førte.