Voldtekt – veien fra offerprevensjon til samtykke
Lesetid: 4 minutterHøyesteretts behandling av voldtekt 1945 – 2005
I Norge er det helst innenfor fagområdene sosiologi, juss, kriminologi og psykologi at voldtekt har vært forsket på og skrevet om. Jeg mener at den historiske utviklingen som har vært innenfor tematikken, er et svært viktig aspekt å ha med seg i den dagsaktuelle diskutsjonen rundt tiltak og forebygging for å forhindre nye voldtekter. Jeg har vært særlig interessert i å kartlegge hvordan punktene under hadde endret seg over, nærmere bestemt i perioden 1945-2005:
- Hva har blitt definert som voldtekt
- Hva skulle til for å bli sett på som et troverdig voldtektsoffer
- Hvordan ble overgriper sett på og hvilke faktorer knyttet til overgriper hadde innvirkning på hvor alvorlig voldtekten ble ansett
- Hva har retten lagt til grunn for at voldtekten kunne skje
- Hvilken oppfattning hadde høyesterett av hvorfor noen voldtok
- Hvor alvorlig var handlingen voldtekt sett på, og hvilke kriterier påvirket straffelengden.
Jeg har arbeidet ut fra problemstillingen ”Hvordan har den norske domstolen behandlet voldtekt i perioden 1945-2005?”.
For å kunne svare på problemstillingen valgte jeg å analysere og kategorisere alle voldtektsdommene som har vært oppe i høyesterett i årene 1945-2005. Jeg har også studert hvordan og hvorfor lovverket som omhandlet voldtekt endret seg i de samme årene, ved å se på de konkrete endringene og forarbeidet til hver av dem. Jeg kategoriserte ut fra hva som ble sagt å være straffeskjerpende og straffeformildende i perioden, og hvilke begrunnelser som var brukt. Jeg kategoriserte også i forhold til hvilke opplysninger som kom frem om partene i saken.
Et moment jeg også var interessert i, var om og i så fall hvilken påvirkning den radikale kvinnebevegelsen som vokste frem i Norge på 1970 tallet, hadde på hvordan synet var på voldtekt, voldtektsoffer og overgriper.
På bakgrunn av forskningslitteraturen jeg brukte laget jeg meg tre hypoteser jeg arbeidet ut fra.
Hypotese A
”Domstolen har en klar oppfattning av hva som kan regnes som voldtekt. Denne oppfattingen har forandret seg over tid, men fastsetter til enhver tid hvilke kriterier domstolen vurderer fornærmede og domfelte opp i mot når de vurderer en eventuell voldtekt.”
Det er lovteksten som til en hver tid definerer hvilke handlinger domstolen skal dømme som voldtekt. Når jeg da bruker utrykket ”klar oppfatning av hva som er en voldtekt” hevder jeg blant annet at domstolene ved siden av lovteksten, har en klar oppfatning av hvordan en reell voldtektssituasjon er, årsakene til voldtekt, hvilke voldtekter som er alvorlige, hvilken som er mindre alvorlige, og hvilke seksuelle handlinger som kvalifiserer til voldtekt.
Hypotese B
”Jo mer fysisk vold fornærmede kan vise til etter et ”påstått” overgrep, jo større sjanse har hun til å bli trodd av domstolene. Lite fysisk vold blir oppfattet som at fornærmede hadde gjort liten motstand, og det konkluderes med at hun egentlig ønsket å ha samleie.”
Hypotese C
”Det fokuset den nye kvinnebevegelsen hadde på seksuell frigjøring for kvinner, førte til en dualistisk holdning hos domstolene i synet på seksuell oppførsel. På den ene siden fikk kvinner større frihet til å være seksuelle individer, men på den andre siden måtte de tåle mer seksuell pågåenhet fra guttene enn tidligere.”
Hvorfor landet jeg på tittelen ”Voldekt veien fra offerprevensjon til samtykke”? Grunnen til at det står ”veien fra offerprevensjon…” var at i årene fra 1945 frem til 1970, og delvis inn i perioden 1970-1985, hadde Høyesterett en oppfattning om at de mennene som voldtok gjorde det for å oppnå seksuell tilfredsstillelse. Dette gjorde han enten ved å overfalle en ukjent kvinne som var intetanende, eller ved å voldta en kvinne han av ulik grunner selv mente ville være villig til å ha samleie med han. I disse årene var det svært viktig for høyesterett å klargjøre om mannen kunne hatt grunn til å forvente samleie av kvinnen, og hvor flink kvinnen hadde vært til å drive offerprevensjon. Med offerprevensjon menes hvor flinke kvinnene hadde vært til å unngå å komme i en situasjon der de kunne bli voldtatt. Dette illustreres for eksempel ved at det var straffeskjerpende for domfelte når han hadde voldtatt en kvinne som var på vei fra jobb om kvelden, men formildende for han om kvinnen var på vei hjem fra fest alene om natten, selv om kvinnene i begge tilfellene ikke hadde kjennskap til overgriper og han kom plutselig på dem. Jeg finner at kvinnene ble vurdert ut fra hvor godt de passet inn i offerrollen. Blant annet mener jeg dette kommer frem i ordlyden som blir brukt for å beskrive kvinnene de gangene de ble diskutert. Blant annet ble ord som ærbar kvinne brukt særlig i årene 1945-1970.
I løpet av årene 1970-1985 ble måten kvinnene som voldtektsofre ble møtt av rettsvesenet, kraftig kritisert av feministene i den nye kvinnebevegelsen. Det ble stilt krav om at kvinner skulle få større handlefrihet også seksuelt, og de argumenterte for at voldtekt måtte sees i sammenheng med maktperspektiver. I 1981 ble det vedtatt at alle som har opplevd en voldtekt har krav på bistandsadvokat. Her fant jeg at dette førte til endringer i hvordan kvinnenes oppførsel og seksuelle førhistorie ble diskutert i dommene, og det var også i tiden etter denne ordningen at kvinnene som personer og offer ble synlig i dommene. Før dette var de helst en del av et hendelsesforløp, det var overgripers historie som sto i sentrum. Det kan her nevnes at alle ofrene var kvinner, men etter 2000 var det også kvinnelige overgripere.
Grunnen til at det i tittelen står ”…til samtykke”, var at i 2003 ble grov uaktsom voldtekt kriminalisert, og det ble poengtert at skulle man ha seksuell kontakt måtte man være sikker på at den andre part også ønsker dette. Det var nå voldtekt også i de sakende der domfelte burde forstått at ikke fornærmede ønsket samleie, for eksempel når hun lå og sov eller var sterkt beruset. Så kort konkludert henspiller tittelen på den politiske endringen som har vært innenfor rettsvesenet i 60 års perioden 1945-2005. Men som jeg viser i oppgaven min er det ikke alltid det overordnede politiske målet henger sammen med den faktiske praksisen; noen ganger er det et tydelig gap mellom retorikk og praksis.
