Masterbloggen

Lederskap versus galskap

Lesetid: 4 minutter

Det er en klar sammenheng mellom kongstanke og galskap. En visjon eller kongstanke forutsetter ikke bare en god dose galskap, den genererer også galskap.

Don Quijote. Den mest avgjørende forskjellen mellom lederskap og galskap er fortuna (skjebnen). Å være på riktig sted til riktig tid er avgjørende for om det vil bli betraktet som lederskap eller galskap. Men er det bare fortuna som gjør at Kjell Inge Røkke nærmest blir genierklært, mens Erik Tønseth (tidligere sjef i Kværner) og hans visjoner i ettertid har blitt betraktet som luftslott, regnes som galskap?
Hva er egentlig skillet mellom galskap og lederskap? Dette var det jeg ønsket å utforske i masteroppgaven min. Og er det én litterær skikkelse som må kunne si dagens ledere mye om ledelse og realitetsorientering, må det være don Quijote.

I utakt med sin tid. Dagens lesere håper, i motsetning til leserne på Cervantes tid, ikke at don Quijote blir kurert for sin galskap. De ønsker tvert imot at han drar ut på nye eventyr som ridder don Quijote sammen med Sancho Panza. I tråd med moderne ledelsesteorier ville han i dag trolig bli sett på som en genial leder. Sånn sett hadde don Quijote uflaks som ble født på feil tidspunkt.

Godt med en dose narsissisme. Det er ingen uenighet blant teoretikerne om at narsissistene eller karismatikerne er de beste lederne, og at det å være leder forutsetter en god dose narsissisme. Når det gjelder don Quijote, er han ifølge teoretikerne en klassisk narsissist. Dette er imidlertid ikke diskvalifiserende, men tvert imot en forutsetning for å være en god leder. Det avgjørende er hvorvidt don Quijote unngår at narsissismen blir negativ. Min fortolkning viser at han langt på vei gjør dette gjennom etisk lederskap.

En som andre vil følge. Conger og Kanungo beskriver barnets behov for ”mirroring” i sin bok ”Charismatic Leadership in Organizations” (1998: 217-218). Begrepet ”speiling” søker å forklare barnets behov for å bli akseptert, beundret og idealisert. I begrepet ”idealizing” ligger behovet for å identifisere seg med en som er dyktigere enn en selv.
Den enkleste definisjonen på en leder er at det er en som andre følger. Idealisering går på følgernes behov for å identifisere seg med lederen, mens speiling går på lederens behov for oppmerksomhet og beundring.

Skadelig beundring. Denne sistnevnte prosessen beskriver Conger og Kanungo ved å sitere fra boken ”Origins of Charisma: Ties that bind the leader and the led” av Kets de Vries (1988:115):

”It is very hard to imagine, unless one have the experience, what it means to be the object of excessive admiration by followers… To much admiration can have dire consequences for the leader’s mind: He or she eventually may believe it all to be true – that he or she really is as perfect, as intelligent, as powerful as others think is the case – and act accordingly. Moreover, this belief may be intensified by the fact that leaders have something going for them that ordinary mortals don’t have: They frequently have the power to turn some of their fantasies into reality. If so happens, we may see the beginning of a self-propelled cycle of grandiosity.”

Med andre ord: Det i seg selv å inneha en lederposisjon, stimulerer narsissisme eller narsissistiske prosesser.

Uavhengig av hverandre skriver Kets de Vries og Maccoby at ledere har mer til felles med artister og kunstnere enn administratorer, som vi vanligvis sammenligner ledere med. Kets de Vries kobler så mer eller mindre direkte lederskap opp mot galskap, idet han skriver at kunstnere og artister langt oftere enn for befolkningen for øvrig har nevroser. Han kobler karisma direkte opp mot bipolare sinnslidelser.
Simonton dokumenterer denne sammenhengen mellom storhet og galskap empirisk.

Født sånn. Skal vi følge William James, Zaleznik, Mintzberg, Kets de Vries og Maccoby, er du født leder.  Ledelse kan dermed ikke læres. Kets de Vries hevder ikke bare at du enten er født leder eller du er det ikke. Han hevder også at ledelse er direkte koblet opp mot galskap (nevroser, bipolare lidelser). Hvis det Kets de Vries hevder er riktig, er det da slik at en stor leder (kongstanke eller visjon, karisma, narrativ eller autentisk ledelse) produserer galskap?

Ja, sier Kets de Vries i “narcissism and the exercise of power” (1993:36):

« To be able to function as a leader, the individual needs a certain amount of narcissism. Unfortunately, the mere fact of being in a leadership position overstimulates narcissistic processes. Not everybody can handle that stimulation. Individuals and entire organizations can easily become locked into the regressive relationship patterns that accompany the leader as-a-mirror effect. These patterns are inevitably exacerbated by a narcissistic individual’s reduced capacity for self-criticism and ability to distance oneself from oneself. »

Konklusjonen til Kets de Vries og Conger & Kanungo er at det er en klar sammenheng mellom lederskap og galskap, og at det både er slik at du er født med en leders personlighet, og slik at det å være i lederposisjon i seg selv overstimulerer narsissistiske prosesser. Karismatiske ledere kan være tilbøyelige til ekstrem narsissisme som får dem til å forfølge høyst egennyttige, grandiose og stormannsgale mål. Som resultat kan lederens atferd bli overdreven, han kan miste kontakt med realitetene. Det å være i lederposisjon stimulerer med andre ord galskap.

Desto mer problematisk er det at selve verket Don Quijote tilsier at det ikke er noen sammenheng mellom lederskap og galskap, snarere tvert imot. Don Quijote blir, i motsetning til for eksempel Macbeth, ikke «galere og galere». Han blir derimot mer og mer «normal» utover i bok 2, helt til han blir «seg selv» det vil si at han igjen blir lavadelsmannen Alonso Quijano når han kommer tilbake til gården og til slutt dør. For meg ble dette et paradoks.

Reddet av Sancho Panza. Så enkelt er det derimot ikke. Det som redder don Quijote, er at han gjør det teorien sier ledere skal gjøre for å unngå karismaens skyggeside, narsissismen: Han utøver det Conger & Kanungo kaller etisk lederskap. Den etiske naturen av karismatisk lederskap manifisterer seg i tre dimensjoner: lederens motiver, påvirkningsstrategier og karakterdannelse. Don Quijotes motiver utover i boken er altruistiske. Hans påvirkningsstrategi i forhold til Sancho Panza er dyktiggjørende (empowering), ikke kontrollerende og han bygger sin indre styrke ved å fremelske dyder (virtue). Han finner også en alliert i Sancho Panza som han stoler på og lytter til og som ikke er redd for å fortelle ham sannheten. Det blir dermed et like stort paradoks at ledere som mister bakkekontakten, «blåser seg opp» og blir «stormannsgale», er langt galere enn don Quijote.