Masterbloggen

Mellom høykultur og massekultur

Lesetid: 4 minutter

I min masteravhandling ”Mellom høykultur og massekultur: Frans Masereels La Ville (1925) som ekspresjonistisk storbyskildring og gjenoppdaget graphic novel” har jeg behandlet bilderomanen La Ville av den belgiske tresnittkunstneren Frans Masereel (1889-1972). Med unntak av et åpningssitat av den amerikanske dikteren Walt Whitman og tittelen blir ikke denne romanen fortalt med ord. I stedet består den av ett hundre tittelløse tresnitt som visualiserer ett døgn i en fiktiv europeisk storby. Sidene i boken er dessuten ikke utstyrt med sidetall.

Den kunsthistoriske forskningslitteraturen om bilderomanens skaper, Frans Masereel, er mager. Mitt forskningsarbeide tok utgangspunkt nettopp i de kortfattede omtalene kunstneren har fått i periodika og kunsthistoriske oversiktsverker f.o.m. 20-årene og opp til i dag. Til tross for sin knapphet bidro likevel fremstillingene med verdifull informasjon, fordi de samlet viste at synet på bilderomanen har forandret seg. La Ville ble i sin samtid oppfattet som en ekspresjonistisk visualisering av den moderne storbyen, og i videre forstand som et produkt av høykulturen i tråd med det moderne prosjekt. I ettertid – i denne sammenheng forstått som tiden fra og med tegneserieforskningen på slutten på 70-tallet – er den samme utgivelsen blitt regnet som en av de tidligste publiseringer innenfor begrepet ’the graphic novel’. Altså regnes den for å være et produkt innenfor tegneseriens sfære, et område som i Masereels samtid, i 20-årene, var en del av massekulturen. Mitt mål ble å finne svar på følgende spørsmål: Er det mulig å forene disse to forskjellige oppfatningene uten å ende opp med en motsetningsfylt analyse?

I 20-årene ble Frans Masereel hyllet av forfattere som Herman Hesse, Thomas Mann, Romain Rolland og Stefan Zweig. Masereel ble av disse omtalt som en eminent modernistisk bildekunstner, og ble sortert innunder høykulturen. I denne perioden ble det i langt større grad enn i dag operert med et skarpt skille mellom en høykultur og en massekultur. Jeg argumenterer i min avhandling for at de ovennevnte forfatterne – i tillegg til en rekke samtidige kulturkritikere – ikke fullt ut evnet å se de litterære kvalitetene i Masereels bilderomaner, nettopp på grunn av et slikt dikotomisk kunst/kultur-syn.

Med formuleringen ”litterær kvalitet” har jeg ønsket å fokusere på de formale kvalitetene, aspekter ved bilderomanen La Ville som overses om oppmerksomheten kun rettes mot det innholdsmessige. Slike kvaliteter er det taktile (hva gjør det med leseren/betrakteren når denne blar gjennom en bilderoman?), den ordløse fortellingen (hva skjer når ordene i en roman erstattes av bilder?) og det masseproduserte (hvilke muligheter har dette bokformatet som medium for bildekunst?).

Min avhandling er todelt. Del 1 kontekstualiserer bilderomanens kulturhistoriske samtid og behandler dette verkets innhold, altså tresnittet som uttrykksform og den ikonografiske utforming. I Del 2 undersøkes de ovennevnte formale kvaliteter. Samlet sett ønsker jeg å vise hvordan vi i dag bør behandle mellomkrigstidas bilderomaner slik at ikke bare det innholdsmessige – som den tidligere litteraturen om Frans Masereels bilderomaner har vært opptatt av – men også de formale sidene vies større oppmerksomhet.

Måten jeg her har valgt å behandle én av Frans Masereels bilderomaner på, demonstrerer en metode som har overføringsverdi på alle av denne kunstnerens bilderomaner. Mitt ønske er at min avhandling kan være et bidrag til en fremtidig forskning på disse utfordrende og tankevekkende kunstverkene. Dagens tiltagende interesse for Frans Masereels bilderomaner tyder på at de fremdeles har en appell til et stort publikum, slik de også hadde det den gang de først utkom med betegnelsen ’romans in beelden’.

———-

Gustav Svihus Borgersen (1985) avsluttet sin mastergrad i kunsthistorie ved NTNU våren 2010. Gjennom studietiden har han jobbet som tekstskribent for Babel Visningsrom for Kunst i Trondheim. Borgersen arbeider også som freelance kunstkritiker, og i forbindelse med Praktisk Pedagogisk Utdanning (PPU) jobber han nå som lærerpraktiker ved Trondheim Kommunale Kulturskole, Visuelle Kunstfag.

———-

Noen ordforklaringer:

Taktil: Dette handler om berøring og sanseintrykkene man får gjennom fingertuppene. Når man bruker begrepet ’taktil’ i kunstsammenheng handler det om et verks overflate, og hvilke inntrykk denne gir. Man kan for eksempel beskrive et verks taktilitet med ord som glatt, ru, hard, fuktig eller kornete.

Kontekstualisere: Å kontekstualisere betyr å sette ting inn i en større sammenheng. Dette er en helt sentral del av kunsthistoriefaget, som i stor grad handler om å knytte kunstverker til det samfunnet de ble skapt i, og å plassere verk i ulike epoker (som barokken) eller ”-ismer” (som impresjonismen).

Ikonografi: Dette er en kunsthistorisk ”metode” som dreier seg om identifisering av et motiv. I en ikonografisk analyse ser man på enkeltelementer i et bilde, og bruker disse til å forstå hva motivet forestiller. For eksempel kan et øye representere Gud, og en vissen blomst kan bety død eller forgjengelighet. Man kan også bruke analysen til å anslå når et bilde ble laget. Enkelte motiver går nemlig igjen og da kan man sammenligne ting som klesdrakter, fargebruk eller gester for å tidfeste kunstverket.