Masterbloggen

Hvordan er det å være to mødre?

Lesetid: 6 minutter

Homofile med barn har vist seg å være et kontroversielt tema, omringet av mange opphetede debatter (jf.feks. Nina Karin Monsens bidrag). Disse debattene har i liten grad presentert foreliggende forskning på denne nye måten å være familie på. Så hvordan ser det ut i debattstormens ”øye”? Hva preger familielivet i barnefamilier med to mødre?

Dette var det ene utgangspunktet for min masteroppgave. Det andre utgangspunktet var tidligere forskning på heterofile familiers hverdag. Til tross for at likestilling er en sterk norm i Norge, viser mange studier at heterofile foreldrepar fortsatt preges av tradisjonelle kjønnsmønstre. Selv om dette stadig er i endring, er det fortsatt kvinner som oftest både tar, og ender  opp med, mer ansvar for barn og hjem enn mennene (Lilleaas: 2003, Thagaard: 1996, Aarseth: 2008).

Hvordan vil dette da se ut i hjem der begge foreldrene er kvinner? Hvordan deles og fordeles det mellom foreldre som ikke automatisk kan falle inn i tradisjonelle kjønnsmønstre? Og hva har det å si at én er biologisk mor, og én er sosial mor (medmor)?

Arbeidet er hovedsakelig basert på dybdeintervju med åtte lesbiske mødre, til sammen fire par, som alle valgte anonym donor. I tillegg har tidligere forskning fungert som et bakteppe og sammenligningsgrunnlag. Det var mye som kom frem i dette forskningsarbeidet, og dette blogginnlegget vil nødvendigvis bare være en overfladisk smakebit.

Bevisste mødre – veien til likestilling?

Noe av det som var gjennomgående, var at mødrene var veldig reflekterte og hadde tenkt nøye gjennom sine valg både før og etter at de fikk barn. Som likekjønnete er det å få barn naturlig nok en planlagt og villet prosess, og kanskje har det bidratt til deres bevissthet rundt deres roller og handlingsmønstre.

Samtlige av mødrene la vekt på at det var viktig for dem å være likestilt både seg imellom og som foreldre.  Tre av parene hadde over tid kommet frem til en deling av husarbeid og omsorg de var fornøyd med, gjennom kommunikasjon og forhandlinger underveis. Som likekjønnete har de kanskje et noe friere utgangspunkt til å forme foreldreskapet som de selv vil, mer løsrevet fra tradisjonelle, ubalanserte foreldreroller. Men disse tre parene ga uttrykk for at det var vel så viktig å være bevisst og kommunikativ, så en ikke likevel endte opp med å stivne i skjeve mønstre. Det ene paret som ikke hadde tenkt like mye i forhold til likestilling og fordeling, hadde som utgangspunkt at siden de var like kjønnsmessig, så ville det automatisk føre til likestilling. Dette var det paret som viste seg å være minst likestilt. De hadde et tilnærmet tradisjonelt rollemønster, med en part som var ”kjøkkensjef” og deltidsarbeidende, og en part som var ”vaktmester” og hovedforsørger.

Parene ga også uttrykk for et bevisst forhold til hvordan handling er med å skape roller og relasjoner. Denne forståelsen av at familie ikke bare er noe man er, men noe man ”gjør”, noe man aktivt skaper gjennom handling,  er et relativt nytt perspektiv på familie (Morgan: 1999).

Dette passer godt på parene i undersøkelsen, i forhold til hvor bevisste og reflekterte de selv er til sine handlinger som foreldre. De var alle av den oppfatning at handling og initiativ hadde mye å si. Både for å skape gode bånd foreldre og barn imellom, men også for å oppnå et likestilt foreldreskap der begge parter betød like mye for barna, og hadde like mye å si, uansett hvem som hadde født. Denne oppfatningen førte til at de alle hadde ”gode” fordelinger på hvem som gjorde hva for barna, slik at ingen følte de satt igjen med hovedvekten av omsorgen.

Utradisjonelle dilemmaer

Lesbiske mødre kan videre sies å ha dilemmaer heterofile foreldre ikke har. Først og fremst: hvem skal bære frem barnet? – en arbeidsdelingsoppgave heterofile par definitivt ikke trenger å tenke på. Alle parene hadde på forhånd brukt lang tid på å komme frem til at de kunne bidra nok som foreldre, og kunne skape et trygt og godt hjem for barnet. Deretter kom valget om hvem som skulle føde, eventuelt hvem som skulle føde først. Her var det mange faktorer som spilte inn, som likestillingstanker, jobbsituasjon, alder eller ønske. For flere av parene var det viktig at de skulle føde et barn hver, for å oppnå en slags balanse i foreldrerollene, og eventuelt fordi begge parter hadde lyst til å oppleve det å gå gravid.

Et annet dilemma som må løses er hvordan de skal få barn. Dette er et dilemma også heterofile par kan møte, men for homofile par vil dette være et utgangspunktsdilemma. For parene i undersøkelsen stod valget om de ville ha en kjent far til barnet, eller bruke donor. Dette hang for mange av dem også sammen med hvilken konsekvens det ville ha for medmor om de hadde kjent far. Her kommer vi inn på en av de mer utradisjonelle sidene ved denne typen familier; at foreldrene ikke er mor og far, men mor og mor.

Å være biologisk mor og medmor – likestilling og skyggefedre

Valget om anonym donor var et gjennomtenkt valg, og et tema alle parene hadde mye å si om. Samtlige kom frem til at det var de to, paret, som jo skulle være foreldrene, primærrammen for barnet. Dermed ble det feil å bringe inn en tredjepart i form av en kjent far som de eventuelt måtte dele foreldreskapet med. De valgte alle anonym donor. Enten var dette det eneste valget som fantes da de skulle ha donor, eller så definerte de bort behovet for informasjon om og eventuelt møte med biologisk far.

En av parene snur perspektivet på hodet i det hun påpeker hvor annerledes det hadde vært dersom de hadde vært et heterofilt par som trengte sæddonor: ”de inviterer ikke kompisen med som pappa, liksom”. Satt slik på spissen, fremstår deres valg om anonym donor nesten konformt, siden de i likhet med heterofile par ønsker å holde foreldreskapet innenfor parforholdet så godt det lar seg gjøre.

Samtidig ville informasjon om donor kunne skape en slags ”skyggefar”, som en av dem kaller det, en fraværende foreldrefigur som ville gjort det vanskelig for medmor å føle seg likeverdig. Det var viktig for parene å trekke en klar grense mellom sine egne roller som foreldre, og donors rolle som ”frø”. Donor var kun donor, en nødvendig biologisk hjelp, men ikke en far, som sådan. Det biologiske nedtones, slik at medmor kan sidestilles med biologisk mor. Gjennom parenes videre fokus på at handling skaper familierelasjoner, blir mødrene likestilte gjennom en reflektert deling av foreldre-og-barn handlinger.

Denne delingen er ikke nødvendigvis alltid en likedeling, selv om parene alle snakket varmt om å dele likt på husarbeid og omsorg. Som medmor og biologisk mor, brukte de også arbeidsdelingen som en måte for medmor å knytte bånd med barnet på. For eksempel kunne medmor ha ansvar for kveldsvask flere måneder i strekk. For selv om de definerer bort biologi som viktig, anerkjenner de samtidig at den ene parten går gjennom en fysisk prosess, graviditet og amming, som til å begynne med kan skape et eget bånd mellom biologisk mor og barnet.

Biologi er med andre ord både uviktig og viktig på samme tid. I forhold til at medmor skal være likestilt med biologisk mor, må biologi (både biologisk mors og donors) avfeies som viktig. Satt på spissen kan holdningen sies å være: biologisk foreldreskap har ingenting å si, sosialt foreldreskap har alt å si. Dermed stiller begge mødrene likt. Men samtidig kommer det frem at biologi likevel har noe å si, i den forstand at biologiske mors fysiske bånd til barnet, er noe medmor må kompensere for gjennom handling. Som et middel for å skape de familiebåndene de ønsker, kan de altså gå delvis  vekk i fra den likedelingen de alle understreker er viktig for dem.

Nyskapende eller A4?

Familiene i utvalget er både nyskapende og konvensjonelle. De er nyskapende i det at foreldreparet består av to kvinner, som har brukt anonym donor for å få barn sammen. Sammenliknet med heterofile par  kan de også karakteriseres som grenseoverskridende ved at de i utgangspunktet kan velge hvem av partene som skal bære frem barnet.

Utover dette fremstår de som temmelig konvensjonelle eller heteronormative. Heteronormativitet kan her kort forklares som en ideologi som får heteroseksualitet til å fremstå som selvsagt, naturlig og privilegert, som et normativt utgangspunkt andre seksualiteter måles opp mot. Det innebærer også at en viss type heteroseksuelt liv fremstår som den mest ønskede og naturlige måten å leve på, eksempelvis parforhold og kjernefamilien.

Fordi de er to mødre kan de kalles normbrytende. Som biologisk mor og medmor bryter de med den heteronormative koblingen mellom biologisk og sosialt foreldreskap. I og med at de fokuserer på å ha barn innenfor parforholdet, og at samtlige understreker hvor viktig kjernefamilien og kvalitetstid med barna er for dem, fremstår de imidlertid A4. Og i likhet med alle andre barnefamilier, opplever de den samme tidsklemma og hverdagskabalen som alle andre. Parene kan altså sies å utforme familielivet sitt i krysningen mellom normbryting og heteronormativitet.

Som en av mødrene uttrykker det: ”vi er jo en veldig A4 familie. Den eneste forskjellen er at vi er jo da to mødre, men ellers så er vi ekstremt A4, med stasjonsvogn, og hund, og milliongjeld, og to barn. Vi gjør ting som alle andre familier gjør”