Masterbloggen

Paradokset Puerto Rico

Lesetid: 6 minutter

Trodde du kamper om selvstendighet for tidligere kolonistater i Latin-Amerika var et tilbakelagt kapittel? Slik er det ikke. Der noen etniske minoriteter er villige til å ty til vold og terrorisme for å oppnå selvstendighet for sitt land og sitt folk, finnes det andre som sier høflig “nei takk!”.  Spørsmålet om øyas status har blitt Puerto Ricos store politiske stridstema!

La oss først begynne med litt bakgrunnsinformasjon:  Puerto Rico er den minste av de store antillene i det Karibiske hav, og naboøya til den Dominikanske Republikk og Haiti. Kristoffer Colombus oppdaget Puerto Rico på sin andre tur til den nye verden i 1493, øya ble spansk koloni og forble spansk frem til 1898. Da gikk Puerto Rico fra spanske til USA-amerikanske¹  hender. I 1917 fikk øya status som territorium til USA, og  i 1952 den engelske tittelen “Commonwealth” og på spansk “Estado Libre Associado” – fritt assosiert stat.

Fire millioner puertoricanere bor på et område som er  litt mindre enn Hordaland fylke.  Puertoricanere regnes for å være en egen etnisk gruppe; med en distinkt kultur, historie, mat- og musikktradisjon. Offisielt språk er spansk, og noen av dem behersker engelsk som andrespråk.  Puertoricanere er USA-amerikanske statsborgere, og har USA-amerikanske  pass. De har ikke stemmerett i presidentvalg, og deres reprsentant i Washington DC har kun talerett, ikke stemmerett. Likevel velger øyas befolkning sine egne lokale politikere på øya, samt at de kan delta i de såkalte primaries, valgene hvor USA-amerikanske  partier velger sine presidentkandidater.  All betaling på øya skjer i USA-amerikanske dollar, og all post sendes med US Mail. USAs grensekontroll kontrollerer alle som reiser inn og ut fra øya, men puertoricanere selv har fri inngang til fastlands-USA.

Under den kalde krigen var Puerto Rico av stor strategisk betydning for USA. Øyas geografiske plassering gjorde den til et godt utgangspunkt for å følge med på hvem som kom og gikk i Mexico-gulfen, særlig med henblikk på den Castro-styrte og Sovjet-vennlinge Cuba, som praktisk talt lå like på USAs dørstokk. USA kontrollerte også Panama-kanalen på denne tiden, dermed ble Puerto Rico strategisk viktig.  Etter at den kalde krigen tok slutt har mesteparten av de millitære styrkene trukket seg ut fra øya, og Puerto Rico har mistet sin geopolitiske viktighet.

Det politiske livet på øya domineres av tre partier: Commonwealth-tilhengere, som gjerne ser at dagens situasjon skal fortsette. Pro-annekseringspartiet vil gjerne at Puerto Rico skal gå inn i unionen USA, og bli den 51.stjernen i det USA-amerikanske flagget. Disse partiene har ved de siste valgene vært omtrent like store, og har byttet på å ha guvernøren siden 1950-tallet. Det tredje partiet ønsker at øya skal oppnå selvstendighet: Selvstendighetspartiet ønsker å bryte de formelle båndene til USA, og etablere øya som selvstendig nasjonalstat. Ved forrige valg, i 2008, fikk de omlag 2 % av stemmene. Tre ganger har det blitt avholdt folkeavstemning på øya, for på demokratisk vis å avgjøre hvorvidt man skal fortsette som Commonwealth , bli delstat eller selvstendig nasjon.  Commonwealth-alternativet har endt opp med å få flertall i alle tre folkeavstemningene.

Diskursanalyse

Hva er grunnen til at de aksepterer en slik ordning? Gjennom tre måneder snakket jeg med både politikere og mannen i gata på Puerto Rico, for å få innspill til  dette spørsmålet. Jeg valgte å angripe problemstillingen  gjennom analyse av diskurser. Diskurser kan, litt forenklet, beskrives som etablerte måter på oppfatte og kommunisere temaer på. Vi har alle slike etablerte meninger, og vi støtter oss på dem, bevisst eller ubevisst, når vi oppfatter og bearbeider informasjon, problemstillinger og utfordringer. Fordi diskursene  er så innarbeidet hos hver enkelt av oss, glemmer vi ofte at de er der. Andre, som har andre diskurser som bakgrunn, kan oppfatte samme informasjon på en helt annen måte, og dermed plassere den i en helt annen kontekst. Det er gjennom å analysere diskursene  på en kritisk måte at man kan identifisere  dem, og “gjennomskue” måten de virker på. Ved å bruke denne metoden fant jeg  to aspekter som påvirker måten puertoricanerene oppfatter sin egen politiske situasjon: avhengighen til USA og frykten for selvstendighet.

Avhengighetsaspektet

“We’re free, we’re associated and we’re a state.
So, what’s the problem?”

Den økonomiske avhengigheten er lett å identifisere: Puerto Ricos økonomi er i stor grad avhengig  av statlige overføringer fra USA. I 2006 var disse overføringene på 11 000 millioner dollar, og  tallet har ikke sunket siden. En del av Commonwealth-pakken er også den såkalte Law of Cabotage.  Denne innebærer at Puerto Rico ikke har lov å kjøpe (eller selge) varer til noen andre enn USA, og at all transport må skje på USA-amerikanske båter. Slik har USA sikret seg monopol på det puertoricanske markedet, og har effektivt hindret konkurranse. Dette innebærer at alle varer på puertoricanske supermarkeder er tilsvarende de man finner på supermarkeder i resten av USA. Videre har de gunstige forholdene på øya hva gjelder arbeidskraft, lønnsnivå og mangel på tollbarriærer gjort øya til et yndet sted å plassere USA-amerikansk industri. Denne industrien er en veldig viktig sysselsetter på øya. Betegnelser som  “A population maintained”  har gjentatte ganger blitt brukt om Puerto Rico.

Men selv om avhengigheten tilsynelatende først og fremst er av økonomisk karakter, fant jeg også  at  mentaliteten kan påvirkes av at et slikt avhengighetsforhold. Etter en tid med slik avhengighet venner man seg kollektivt til situasjonen. Kanskje forventer man til og med at det er slik det bør være?

“If it ain’t broken, don’t fix it”. Selv om etableringen av Commonwealth-situasjonen var ment å være en midlertidig ordning, har den blitt permanent, fordi man aldri har klart å finne noen alternativ løsning. Mange peker på at situasjonen per i dag ”tross alt ikke er så verst”, og at det må være plass for ordninger som ikke faller inn under de etablerte og dominerende tankegangen om selvstendighet eller anneksering.

Videre henviste mange av personene jeg snakket med til at Puerto Rico representerer “det beste av to verdener”: Commonwealth-statusen tillater øya å beholde sin latin-amerikanske kultur, arv og språk, mens livsstil, forbruksvaner og transportvaner er USA-amerikanske. Dermed har de kulturelle båndene mellom de to nasjonene rukket å bli sterke. Puertoricanerenes frie innreise til USA har medført at det i dag bor like mange puertoricanere på fastlands-USA som på øya. Et karakterisitisk mønster av tur-og-retur migrasjon har etablert seg, og det er ikke uvanlig med flytting frem og tilbake mellom øya og fastlandet. Spøkefugler vil ha det til at den største byen i Puerto Rico heter “Nueva York”, og de aller fleste har en kusine eller et familiemedlem i en av de største byene på fastlandet. For mange puertoricanere blir der med båndene mellom de to landene så tette, at de føles tilsynelatende umulige å bryte!

Trolig er det takket være forbindelsen til USA at levestandarden på øya betraktelig høyere enn i de omliggende landene. Her ligger da også det viktigste argumentet for de som ønsker å forsette med dagens status: det er ikke langt til Den Dominikanske Republikk, Haiti og Cuba. Dette er land som er kjent for å ha ustabile styresett, eller som ansees å mangle demokratiske insititusjoner.  Tenk om øya blir selvstendig, og USA trekker pengene sine ut? Hva skjer med Puerto Rico da? Og hvordan vet man at revolusjonære krefter ikke vil forsøke å utnytte maktvakuumet som oppstår som følge av det politiske skiftet?

Frykten for selvstendighet

Over tid, og gjennom en rekke spesifikke grep har man klart å skape en frykt for selvstendighet i den puertoricanske befolkningen. Independentistaene , de som ønsker selvstendighet, ble gjennom mange år forfulgt på grunn av sin politiske overbevisning. Under den kalde krigen ble disse systematisk overvåket, og det ble laget “mapper” på de som åpent vedkjente seg å ønske selvstendighet for øya. Gjennom retorikk og politisk handling har man fått plantet et inntrykk av at independentistaer er radikale, litt farlige mennesker som ønsker å avskaffe det samfunnet som man kjenner og har bygget opp gjennom generasjoner. Mange tror at independentistaene ønsker revolusjon, og at lovløse tilstander med vold og uro vil oppstå dersom de skulle komme til makten. Jeg ble fortalt at personer som åpent har fremstått som independentistaer av og til kan få problemer med å skaffe seg en jobb.

Selvstendighetspartiet anser seg selv for å være sosialdemokrater, og er i likhet med det norske Arbeiderpartiet medlem i organisasjonen Socialist International. Selvstendighetspartiet er forholdsvis lite, og de får lite mediadekning for sine politiske saker. De har heller ikke penger til å drive enorme politiske kampanjer, slik som de politiske motstanderene.  På Puerto Rico, som i resten av USA, har man i stor grad satt likhetstegn mellom sosialisme, radikalisme og kommunisme. Mange skiller ikke mellom disse betegnelsene i det hele tatt. Gjennom hele den kalde krigen ble kommunismen sett på som den store trusselen mot USA og USA-amerikansk levesett. Som uttalte sosialister tillegges også selvstendighetspartiet kommunistiske tendenser. Dette vanskeliggjør kommunikasjonen av partiets politiske budskap.

“Man vet hva man har, men ikke hva man får”. Puerto Rico ligger nært den Dominikanske  Republikk, Haiti og Cuba. Dette er land som ikke har hatt storebror USA i ryggen, og som til dels har hatt store problemer med udemokratiske regimer, fattigdom og revolusjoner. Puertoricanerene føles slett ikke sikre på at de ikke vil lide samme skjebne som naboøyene dersom de for aller første gang må stå på egne bein!

---

¹Amerika er et kontinent, og ikke et land. Statsborgere i USA vil i denne oppgaven derfor omtales som USA‐amerikanere.