Jesus- Sofias Profet?
Lesetid: 8 minutter
Jesus utgjør selve kjernen i kristendommen. Kristendommen uten Jesus ville vært utenkelig. I det kristne språket er Jesus Guds åpenbaring i verden og den som frelser oss. Med det ligger et mangfold av forestillinger om hvem Jesus var, sa og gjorde. En vanlig forestilling er at Jesus var det unike mennesket som forkynte nestekjærlighet og tilgivelse. Nå er det klart at kristendommens historie ikke er en parademarsj i kjærlighetens tegn, men dette tillegges ofte kirken som institusjon. Kritikken rammer liksom ikke Jesus. Men hva skjer hvis vi forsøker å redusere betydningen Jesus hadde for kristendommens oppstart, og i stedet fremhever begynnelsen av kristendommen som egalitær og demokratisk?
“Can a male saviour save women?”
Feminister har stilt radikale spørsmål slik som feministteologen Rosemary Radford Ruether: ”Can a male saviour save women?” Det er klart at hvis gudsbilder blir eksklusivt mannlige så gjør man mannen til et bilde på Gud. I det nye testamentet finner vi flere passasjer som underordner kvinner menn. Et av de mest tydelige stedene finner vi i Første Timoteus 2:
”En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. For Adam ble skapt først og så Eva. Og det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen lot seg lokke og brøt budet. Men hun skal bli frelst gjennom barnefødselen – bare de viser forstand og lever i tro, kjærlighet og hellighet”
Her ser vi først en sosial underordning, men denne er ytterligere begrunnet ut fra tekstutlegning av skapelsen og fallet hvor det vises tilbake Guds straff for å spise av kunnskapens tre. Men hvordan kan man motvirke denne formen for patriarkalsk teologi? En strategi er å søke feminine gudsbilder i bibelen eller at man skaper egne gudsbilder som enten er kjønnsnøytrale, Skaperen framfor Faderen, eller er feminine, Krista framfor Kristus. Andre vil gi et fullstendig negativt svar på Ruethers spørsmål; kristendommen har ikke noe evangelium for kvinner. Litt enkelt kan vi si at Schüssler Fiorenzas løsning er å posisjonere seg mellom de feministene som vil avvise bibelens relevans fullstendig og de som har et apologetisk syn på bibelen. Hun fastholder at bibelen har en funksjon i den troendes liv, men ikke at bibelen har autoritet i seg selv. Hvis bibelen skal en funksjon for mennesker i dag må den leses på en frigjørende og inkluderende måte.
Den historiske Jesus
Før vi går videre må vi foreta to oppklaringer. For det første er det en avstand mellom Jesus som et historisk menneske, og kirkens forkynnelse av Jesus som Gud/menneske og frelser. For det andre har bibelforskere lenge forsøkt å gå bak kirkens og troens Jesus for å finne ut hvem mennesket Jesus egentlig var. Hvis vi tenker at Jesus er innleiret i tre lag, hvor det ytterste er kirkens lære om Jesus, det mellomste er evangelistenes fortolkning av Jesu liv og det innerste er antikkens verdensbilde, kan vi si at med ″den historiske Jesus″ menes det en rekonstruksjon av mennesket bak disse tre ytre lagene av Jesus. Følgen er at
a) Jesus må forstås uavhengig av kirkens lære
b) man må luke vekk urmenighetenes og evangelistens fortolkninger og tilføyelser til Jesu ord og
c) mirakler og andre overnaturlige hendelser representerer antikkens verdensbilde, ikke historiske hendelser.
På midten av 80-tallet fikk interessen for Jesu liv en renessanse. Det gjaldt spesielt innenfor amerikansk (og forholdsvis mannsdominert) bibelforskning. En årsak til oppblomstringen av den historiske Jesus-studier kan spores til en utvikling av nye metoder og tilgang til flere historiske kilder som ga nytt grunnlag for å studere NT-tekster. Samtidig klarte man å skape mye publisitet omkring forskningen slik at det ble en større begivenhet. Jesus-forskningen resulterte i flere publikasjoner av såkalte Jesus-biografier. Disse viste et mangfold av bilder på Jesus: revolusjonær profet, omvandrende vismann eller forkjemper for de marginaliserte.
Den nye Jesusforskningen kunne ikke unnslippe feministisk kritikk. En av de som har kritisert denne forskningen sterkest er Schüssler Fiorenza. For å forstå hennes rekonstruksjon av Jesus som en del av en profetbevegelse, må vi se på hennes kritikk av nyere Jesusforskning. Denne kan oppsummeres i fire punkter:
a) for det første overser den feministisk kritikk.
b) For det andre opereres det med et positivistisk vitenskapssyn som befester et bilde av kvinner som underordnet menn, framfor å se hvordan kvinner kunne være aktive deltagere i utformingen av den urkristendommen.
c) For det tredje styrker det bildet av Jesus som den unike mannen,
d) og til sist, kritiserer hun rekonstruksjonene av Jesus for å tegne et negativt bilde av jødedommen. Jesus fremstår som den frigjørende skikkelsen som stiger fram fra jødedommens mørke bakgrunn. Denne kritikken gjenspeiler seg i Schüssler Fiorenzas rekonstruksjon av Jesusbevegelsen.
Frigjørende fortolkning
Den klassiske NT-forskningen har gjerne formulert strenge kriterier for hvordan man skal rekonstruere Jesus. Men Schüssler Fiorenza vrir på disse kriteriene; hennes påstand er at forskere er ansvarlige for de tolkningene man gjør og at historieskrivning reflekterer samtidens interesser, historiografi er mer enn beskrivelse av ″hva som skjedde″, må man favorisere de tolkningene som er livsbekreftende for alle. Postmodernismens sannhetsskepsis har rammet vestens metanarrativer og de store paradigmene, men det gir en fordring til at man skriver historien annerledes. Det må legge føringer på hvordan man arbeider teologisk. Dermed ender man ikke opp med et postmoderne syn på tekster og relativisme; tvert om det er ut fra erfaringer at man kan ekstrahere noen sannheter. For eksempel at kjønn og identitet er mer enn biologi eller at kvinner og marginaliserte menn blir fortrengt historisk og politisk av de vel bemidlede.
Bibelfortolkning må skje i et samspill med trosmiljøer og akademiske fortolkninger, men det avgjørende er, noe svulstig formulert, hvorvidt man kan erfare Sofia-Ånden som frigjørende. I visdomsdomstradisjonen blir visdommen (både på hebraisk (chokmah) og gresk (sofia) er visdom et hunkjønnsord)beskrevet i feminine kategorier, for eksempel fremtrer den i ordspråkene som en vis kvinne og benyttes bilder fra husholdet for å beskrive hennes virke (Ordsp 9:1-6). Vi vil finne i varierende grad personifisering av visdommen, noe tenderer til en guddommeliggjøring av Sofia. Det kan være forbundet med at sofiatradisjonen er influert av andre gudinnekulter for eksempel Isis. De feminine gudsbildene åpner for at det guddommelige assosieres med det feminine som gjør at kvinner kan relatere seg til det guddommelige utenom det eksklusivt mannlige. Dette danner utgangspunktet for Schüssler Fiorenzas rekonstruksjon av Jesusbevegelsen.
Jesus: Sofias profet
Hvis det er noe bibelforskere kan enes om, så er det at Jesus forkynte Guds rike. Hva det nøyaktig betyr er mer omstridt. Men Jesus var sannsynligvis en omreisende profet som utførte mirakler og drev ut onde ånder, kanskje forkynte han at verden gikk mot slutten og at Gud snarlig skulle gripe inn i historiens gang. Jesus virke sørget for at han fikk en tilhengerskare som kom fra flere samfunnslag også de sosialt utstøtte. Etter Jesu død tolket tilhengerne hans det slik at Gud hadde reist opp Jesus fra de døde. Innenfor antikkens verdensbilde representerer dette ikke noe uvanlig, hvorvidt folk faktisk var besatt osv. er et annet spørsmål. Samtidig må Jesus ha havnet i konflikt med religiøse autoriteter, men her er evangeliene upålitelige og fordomsfulle. De presenterer ikke et presist bilde av andre jødiske grupper. Jesus ble heller ikke henrettet som følge av en ren religiøs konflikt. Jesus ble dømt og eksekvert av den romerske okkupasjonsmakten. Romerne tolket sosial uro uavhengig av religiøs motivasjon som opprør. Jesus var ikke den eneste profeten som ble utsatt for romernes makt. Vi har kilder på andre profeter omtrent samtidig med Jesus. Disse ble behandlet som urostiftere og opprørere, og straffen ble deretter: her var korsfestelsens seigpining effektiv fordi de korsfestede ble hengt opp til skrekk og advarsel.
Denne korte skissen avslører ikke hvor Jesus hentet inspirasjonen fra; noen vil si at den kom dirkete fra Gud, men det er troens spørsmål og ikke særlig oppklarende hvis vi ønsker en utvidet forståelse av kristendommen. Et sted å søke er i eldre jødiske tradisjoner. Det viktige for Schüssler Fiorenza er at Jesusbevegelsen ikke kan fremstilles som unik, fordi det kan tolkes som at Jesusbevegelsen er overlegen andre jødiske tradisjoner. Det betyr at det må ha eksistert flere frigjøringsbevegelser eller strømninger innenfor den jødiske tradisjonen. Problemet er at det ikke finnes mange kilder på slike bevegelser, men vi finner visdomsord tillagt Jesus i evangeliene. Det tyder i hvert fall på en forbindelse mellom visdomstradisjonen og Jesus. Dette bruker Schüssler Fiorenza til å skissere en mulig rekonstruksjon av bevegelsen:
- Jesusbevegelsen var en blant flere jødiske frigjøringsbevegelser.
- Kvinner hadde en sentral posisjon i bevegelsen.
- Jesus var en i rekken av kvinnelige og mannlige Sofia-profeter
- Han var en sentral skikkelse i et fellesskap basert på likhet etter demokratiske prinsipper.
- Forkynnelsen av Guds rike konstituerer fellesskapet i Jesusbevegelsen. Budskapet henvender seg til mennesker med lav status i samfunnet som fattige, syke, prostituerte. Det samler forskjellige mennesker under et symbol om likhet og feirer Guds kjærlighet.
- Etter Jesu død er det kvinnene som fører budskapet om den tomme graven, altså at Jesus er rettferdiggjort.
- Etter Jesu død fortsetter disipelfellesskapet å handle i tråd med Jesu virke. De bevarte budskapet om et fellesskap som tilbyr dem verdighet og opplevelsen av å være inkludert som Gud-Sofias barn.
Konsekvenser for Jesus
Nå husker vi ikke Jesus som en visdoms profet, men som Guds sønn og Herrens salvede (Kristus), hvordan kan det ha gått til? Schüssler Fiorenza vil svare at tilhengerne til Jesus over en viss tid begynte å identifisere Jesus som den personifiserte visdommen, noe som ledet til at bevegelsen samlet seg under hans navn. Med teologiseringen av Jesus, det vil si at man utvikler en kristologi som forsøker å tolke hans død innenfor et større teologisk rammeverk, skjer det tre ting. For det første så forskyver man fokuset fra budskapet til personen Jesus. For det andre lukker man en åpen tradisjon bestående av sofia-profeter, både kvinner og menn. Med åpen menes det en rekke bestående av tidligere profeter, Jona, Miriam, Johannes og at gruppen omkring Jesus forstod seg som aktive deltagere i sofia-fellesskapet. For det tredje blir den inkluderende bevegelsen mer og mer eksklusiv når maktspråket, hentet fra keiserkulten blant annet, gjør Jesus til en herskerskikkelse.
Hva betyr dette for hvordan vi skal forstå Jesus? Enkelt sagt reduseres betydningen av Jesus og hans død på korset som en soningsdød for våre synder. Mer komplisert betyr det at Jesus ikke blir det selvsagte objektet å rette trosoppmerksomheten mot. Schüssler Fiorenzas teologi reduserer betydningen av kristologien. Det som fremheves er budskapet og de religiøse erfaringene medlemmene har i bevegelsen. Jesus forkynte ikke seg selv, men et budskap om Sofia-Guds kjærlighet. Jesu død var et tegn på kampen mot maktens negative krefter som den romerske okkupasjonsmakta. Guds oppreisning av Jesus viste at kampen var rettferdig. Med denne sofialogien mener Fiorenza at man får et bilde av kristendommen som reduserer behovet for kvinner å identifisere seg med den unike Jesus, med herren Jesus som hersker i himmelen.
Avslutning
Det finnes mange innvendinger mot dette prosjektet. Vi kan spørre om dette ikke blir en harmoniserende gjenfortelling av tidlig kristen tid? Dernest kan vi undres over at det eksisterte en antikk frigjøringsbevegelse utrustet med moderne kosmopolitiske og feministiske egenskaper. Følger vi det videre mangler det ikke på kilder i evangeliene som viser til andre mulige tolkninger; for eksempel i lignelsene. Men kanskje vekker denne rekonstruksjon så mange motforestillinger fordi den er fremmed? Er det slik at vi ut fra en common sense tankegang finner røverbander med mannlige røverhøvdinger, og mannlige profeter som leder folkemengder, mer troverdig enn et egalitært samfunn hvor kvinner var like naturlige ledere som menn?
Framfor for å avvise denne tolkningen kan vi i det minste la den eksistere sammen med alle de andre mulige forklaringene på hvem Jesus var og hva han gjorde. For det første fordi det er et sunt korrektiv til de som tror at historien bare består av unike og enestående menn. For det andre vet vi at kvinner utelates fra historiske tekster, det er ingen tradisjon vi bør holde på. For det tredje brukes historie og teologi ideologisk for å begrunne nåværende strukturer. Det er ikke lett å teppebanke fastgrodde vrangforestillinger ut av moderne sinn for eksempel at det ikke var kvinnelige apostler i urkirken. Derfor trenger vi fortolkninger som går mot strømmen og presenterer alternativer til det etablerte.
