Masterbloggen

Kvinner og utvikling i Bluefields, Nicaragua

Lesetid: 6 minutter

Sterke, skandaløse, diskriminerte og mishandlede

Disse fire benevnelsene kan være med å beskrive kvinnene i Bluefields, den største byen på Nicaraguas atlanterhavskyst. Kan disse kvinnene bidra til utvikling av sitt lokalsamfunn? Klart de kan. De kan og de skal, men blir de verdsatt som viktige aktører? Blir det tilrettelagt slik at de får bidra?

I land som scorer lavt på FNs utviklingsprogram (UNDP) sitt indeks for menneskelig utvikling, som er begrepet som benyttes når verdens nasjoners tilstand årlig måles, er likefullt kvinner i liten grad medregnet som en viktig ressurs. Se UNDPs Human Development Reports.

Etter å ha tilbrakt noen måneder i Bluefields, kunne jeg konkludere med at den vesle karibiske byen i Mellom-Amerika ikke er noe unntak i så måte.

Atlanterhavs-Nicaragua

La meg starte med å fortelle litt om Bluefields og om Nicaraguas atlantiske region: I 1987 ble det trukket en linje på langs av Nicaragua. Den østlige delen, som utgjør nesten 50 prosent av territoriet, fikk det offisielle navnet The Atlantic Autonomous Regions of Nicaragua og består av den nordlige autonome region og den sørlige autonome region. Se kart.

Som navnet antyder – regionen har autonomi, eller selvstyre. Avgjørelsen om å gi den atlantiske regionen selvstyre bunnet i spesielle sosio-økonomiske behov og historiske, etniske og kulturelle særegenheter. Regionen har rettslig, politisk og kulturelt autonomi, men er fullstendig avhengig av økonomisk og politisk støtte fra Staten Nicaragua. Men, som historien har vist til gangs, sentrale myndigheter opprettholder en alvorlig diskriminerende holdning overfor den atlantiske regionen. Samtidig bidrar tilstedeværelsen av enorme multinasjonale selskaper til tap av naturressurser uten at de gir nevneverdig tilbake til samfunnet i form av utvikling.

“The capital of multiculturalism of Nicaragua”

Dog vanskelig å anslå, regner de med at Bluefields teller i underkant av 50.000 innbyggere, og at det er en tilstedeværelse av seks etniske grupper. Mestizoene, som er etterkommere av spanjoler/europeere blandet med andre etniske grupper gjennom generasjoner, utgjør omlag 57 prosent. Kreolene, som hovedsaklig er etterkommere av slaver brakt til Latin-Amerika og Karibien fra Afrika, utgjør rundt 36 prosent. De gjenstående syv prosentene består av indianerfolkene miskito, rama og mayagna, pluss garifunas som er en distinkt gruppe av afrikansk herkomst. I all hovedsak snakker mestizoene spansk, kreolene kreolsk (her: variant av engelsk med innslag av spansk), og indianergruppene har i tillegg sine språk, der miskito er det største.

På nasjonalt nivå, er folkegruppene i den atlantiske regionen ofre for sosio-økonomisk eksklusjon og rasisme- og xenofobibasert diskriminering. Dette påvirker i stor grad identiteten, selvfølelsen og stoltheten til mange av menneskene i dette samfunnet. Samtidig er det sterke skiller mellom de etniske gruppene innad i Bluefields, og det har etablert seg et etnisk hierarki i lokalsamfunnet. Det hevdes at mestizoene topper dette hierarkiet, mens kreolene selv mener de er samfunnets sterkeste. Det etniske hierarkiet har ført til en mer kompleks form for kjønnsbasert diskriminering, referert til som “multiple discrimination“. Denne typen diskriminering går hardt ut over de svarte kvinnene og kvinner av indiansk herkomst. Først diskrimineres de i kraft av å være kvinner, dernest fordi de er av etnisiteten kreol eller indianer, og til sist for å være en svart kvinne eller en indianerkvinne.

Bluefields på nivå med verdens lavest utviklede samfunn

I henhold til FNs utviklingsprogram (UNDP) sine målinger, er Bluefields det stedet i den atlantiske regionen med et av de aller laveste nivåene av menneskelig utvikling. Faktisk, om Bluefields hadde vært et land, ville det havnet på plass nummer 151 av totalt 177 nasjoner i målingene for 2005. Det plasserer Bluefields på nivå med Haiti og 31 afrikanske land i gruppen av lavt utviklede land. Til sammenligning havner Staten Nicaragua under ett på plass nummer 112, altså i gruppen for middles utviklede land (plass 124 i 2009, ingen separate data for den atlantiske regionen). Dette understreker de enorme forskjellene mellom vest og øst i et allerede relativt underutviklet land.

Blant hovedutfordringene i Bluefields er narkotikatrafikk og narkotikamisbruk særlig tydelig, det same gjelder høy arbeidsledighet, alkoholisme, tigging og prostitusjon. Kvinner er godt representerte i samtlige grupperinger.

Med tanke på de alarmerende tallene i de ulike målingene for nivå av menneskelig utvikling (utdanning, BNP, helse, infrastruktur, arbeidsledighet etc.) ville jeg undersøke hvordan samfunnet ser på kvinners rolle på veien mot høyere nivå av utvikling, og i hvilken grad de blir ansett som verdifulle ressurspersoner. For å finne ut av dette foretok jeg en grundig analyse av UNDPs spesifikke indeks for menneskelig utvikling i den atlantiske regionene – ¿Nicaragua asume su diversidad? – fra et kjønnesperspektiv samtidig som jeg utførte to perioder med feltarbeid inkludert observasjon og intervjuer i Bluefields i 2005 og 2006.

Et matriarkat?

Det noe paradoksale ved denne undersøkelsen og påfølgende analyse, er at det er blitt hevdet at Bluefields-kvinnene er så sterke og så tilstedeværende i samfunnet at det sågar omtales som et matriarkat. I oppgaven har jeg diplomatisk nok skrevet at dette i beste fall er en simplistisk fremstilling, her tar jeg meg den frihet og kaller det regelrett sprøyt.

Ja – det er et flertall av kvinner i byen, og det er et uvanlig høyt antall enslige, og enslige mødre (særlig blant kreolene). Likevel, den reelle beslutningsmakten er begrenset. Til tross for at disse enslige kvinnene ofte har eneansvar for seg og barna sine, blir de sett på som skandaløse og ikke verdsatt som “real women” siden de “do not want a man” eller enda verre “cannot keep a man”. Kvinnene er som oftest avhengige av partnere eller familie som har emigrert av laborale årsaker. Det hevdes i tillegg at de fleste likevel blir kontrollert av egen familie eller av barnefarens familie når det kommer til å ta økonomiske og praktiske avgjørelser. Over 60% av kvinnene i urban sektor er “hjemmeværende” og særlig blant mestizoene står tradisjonelle patriarkalske verdier sterkt. Få kvinner utdanner seg eller deltar i politiske og organisatoriske aktiviteter. Som Hazel Wilson fra en av utviklingsorganisasjonene så enkelt sier det: “You haffi be de provider to be on top, dat is de law here.”

UNDP ignorerer kvinnene

I UNDPs rapport for den atlantiske regionen, er det et overraskende svakt fokus på kjønnsrelatert politikk og klar mangel på programmer som kan empower kvinner og stimulere til kvinners deltakelse i det offentlige rom. De har heller ikke maktet å kjønnsseparere statistisk materiale grunnet mangel på verktøy og ressurser for å gjøre dette. Jeg har i avhandlingen tolket dette som et tegn på at de i regionen enda ikke er rede til å anse kvinner som en verdifull ressurs i kampen mot fattigdom og streben etter et bedret utviklingsnivå.

Menneskerettigheter?

Et positivt aspekt derimot, er tilstedeværelsen av nasjonale og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, utviklingsprogrammer, sentre for mishandlede kvinner etc. I en liten by som Bluefields finner en altså overveldende mange mennesker som tilsynelatende er der for å beskytte innbyggerne mot brudd på deres menneskerettigheter. Dette, skulle en tro, fører også til at mange av innbyggerne faktisk er klar over sine rettigheter i kraft av å være et menneske og medlem av et lokalsamfunn. Jeg undersøkte spesifikt brudd på menneskerettigheter i form av kvinnerettet vold og mangel på seksuelle og reproduktive rettigheter. Tallene er nedslående. Hazel Wilson forklarer dette med at “…even de woman who know dem rights – fear overcome dem.” Voldens syklus er vanskelig å bryte.

Hayling Rodriguez er psykolog og arbieder for et kommiseriat i politiet som tar seg av mishandlede kvinner og barn. Hun forteller:

The cases that most impact me are those women who during 20 – 25 years of marriage have endured everything: Infidelity, beatings, violence, him telling her that she does not fulfil the image of a real woman and then he forces her to have sex with him, and when she does not want to, he holds her down with force on the bed, hits her, opens her legs, penetrates her. This is actually a way of controlling her and she feels this repugnance and distance towards him. Then, the next day she has to serve him dinner and wash and iron his clothes. And the situation repeats over the years and because of her kids and not having elsewhere to go, she endures.

Avhandlingen er basert på kvalitative og kvantitative data, identifiserer klare og systematiske brudd på kvinners menneskerettigheter og konkluderer med at kvinner i lav eller ingen grad anses som viktige og reelle aktører i prosessen mot et høyere utviklet samfunn. Last ned (pdf):

Women’s Empowerment and their Agency in Human Development: A Case Study of Women’s Human Rights on the Nicaraguan Caribbean Coast