Ny dyrevelferdslov og lovlig lidelse
Lesetid: 4 minutter
Hva noen kaller misbruk av dyr framstår som legitim bruk av dyr for andre. Hva kan forklare slike forskjeller? Når er det nødvendig at dyr påføres påkjenninger eller belastninger, og hvordan defineres denne nødvendigheten? Hvilke grenser trekker dyrevelferdsloven opp mellom hva man lovlig kan utsette dyrene for og det som er straffbart?
Bruk av dyr til produksjon av varer eller for andre samfunnsmessige formål blir sjelden problematisert. Dyrevelferd og dyrevern belyses ofte i mediesaker og offentlige debatter som berører dyr, men forholdet som mest grunnleggende tas for gitt diskuteres sjeldent – nemlig spørsmålet; hva legitimerer at vi bruker dyr og påfører dem lidelse for våre egne formål? En ny dyrevelferdslov trådte i kraft 1. januar i år. Med et rettssosiologisk perspektiv har jeg undersøkt dyrevelferdslovens bakgrunn, innhold og mulige virkninger. Hovedformålet har vært å undersøke hvor og hvordan grensen trekkes mellom det man legalt kan gjøre mot dyr og det som er ulovlig. Oppgavens fokus er avgrenset til dyrene som brukes i husdyrproduksjon (produksjon av kjøtt, pels, egg osv.), med en antagelse om at konflikten mellom næringshensyn og dyrevelferdshensyn er tydeligst i slikt dyrehold.
Ny lov, men blir det ny praksis?
Studiet av lovprosessen viser at overgangen fra den gamle dyrevernloven til den nye dyrevelferdsloven innebærer en begrepsmessig tydeliggjøring av et formål om å fremme større hensyntagen til dyrs mentale og fysiske behov. Eksplisitte forbud i loven taler til fordel for dyrs rettsvern og det erkjennes at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de har for mennesker. Formuleringen om dyrs egenverdi berører dyrs moralske status uten å avklare den, og danner heller ikke grunnlag for rettigheter etter loven. Dyrevelferdsloven viderefører samtidig rettsprinsippet som åpner for at dyr rettmessig (lovlig) kan påføres påkjenninger og belastninger.
Forarbeidene sier ikke noe eksplisitt om hvor eller hvordan grensen trekkes opp mellom rettmessige og rettsstridige handlinger mot dyr. Det myndighetene imidlertid gjør klart, er at dyr fortsatt kan avlives uten at det er av hensyn til dyret, at det ikke er ønskelig å diskutere dyrs rett til liv, samt at det er bred aksept for at dyrene brukes og påføres negative opplevelser når det tjener viktige samfunnsmessige mål. Det er for tidlig å si noe om lovens praktiske virkning for dyr, dermed er det også for tidlig å si hvorvidt den nye loven vil gi dyrene et bedre rettsvern – både fordi flere av dyrevelferdslovens sentrale begreper er skjønnsmessige og umulig å forutsi virkningen av, og på bakgrunn av at mer konkrete bestemmelser vil utarbeides i kommende regler og forskrifter.
Flere av momentene som er nevnt over taler for et forbedret rettsvern, men loven gir ikke beskyttelse av dyrs liv eller vern mot lidelse som påføres i samfunnsnyttig hensikt. Det store spørsmål er hvordan lovens virkning blir i praksis, og det kan ikke spores signaler om store endringer utover begrensete krav til løsdrift for noen av produksjonsdyrene.
Konflikt mellom ulike verdisyn
I samtaler med informanter ble det raskt tydelig at meningene om hva som bør være tillatt eller forbudt skiller seg sterkt etter hvilke samfunnsgrupper man er i kontakt med. I lovprosessen forut for dyrevelferdsloven ble det utspilt kamper mellom aktører som søker å definere dyrevelferdsfeltet og påvirke loven i tråd med sine egne interesser. Representanter for næringene som livnærer seg på bruk av dyr i produksjonssystemer uttrykte i stor grad tilfredshet med lovgivningen, og mente at dyrenes forhold i hovedsak er gode. Informanter fra dyrevernorganisasjonene mente tvert i mot at det eksisterer en rekke forhold som er sterkt kritikkverdige og som i tillegg burde forbys eller avvikles. Myndighetsorganer samt andre institusjoner og personer uttrykte ulike oppfatninger både om dyr generelt og dyrevelferdsloven spesielt. Spørsmålet videre ble derfor; hvilke synspunkter og verdisyn dominerer og har gjennomslagskraft i dyrevelferdsloven?
Myndighetenes syn er den dominerende, og myndighetene ytrer ønske om å bedre dyrevelferden innen rammene av dagens produksjonssystemer. Konsekvensen er likevel at hensyn til næringsøkonomi og samfunnsnytte i hovedsak gis forrang for dyrs liv og interesser. Regelen er at dyrevelferdsloven tillater å påføre dyr påkjenninger og belastninger når det tjener samfunnsnytten eller næringshensyn. Rettspraksis viser det samme synet som hos myndighetene: Så lenge handlinger som utsetter dyr for ubehag har en samfunnsmessig nytte, vil handlingene tillates. Handlinger som ikke tillates mot dyr er handlinger uten samfunnsnytte, for eksempel når privatpersoner mishandler eller vanskjøtter sine egne dyr. Negative handlinger mot dyr som er institusjonalisert betegnes hovedsakelig som lovlig. Det er denne grunnleggende forutsetningen som dyrevernorganisasjoner i størst grad reiser kritiske spørsmål ved, men som utelukkes som tema for debatt allerede tidlig i lovprosessen.
Tema som utelukkes fra lovprosessen
Når man vil forstå forholdene som påvirker politiske prosesser og som fører til ny lovgivning, er det viktig å være oppmerksom på hvilke tema som lukkes ute av den politiske debatten, og hvilke mulige lover som aldri blir en realitet. Makten til å holde visse temaer utenfor politiske prosesser er i mange sammenhenger helt avgjørende på det politiske området. Myndighetene, ved landbruks- og matdepartementet, dominerte denne lovprosessen og gjorde det klart i lovforarbeidene at diskusjoner om dyrs rett til liv verken var ønskelig eller relevant. Både den etikkfaglige diskusjonen om dyrs rettigheter og en grundig diskusjon av legitimiteten i dagens produksjonsdyrehold, ble i all hovedsak lukket ute fra lovprosessen.
Samfunnsforhold avgjør lovens virkning
I studiet av dyrevelferdsloven har det blitt tydelig hvor sammenflettet loven er med de øvrige samfunnsforholdene. For dyrevelferdslovens utforming og virkning har samfunns- og landbruksøkonomiske forhold spilt en avgjørende rolle, sammen med normer rundt dyrevelferd og myndighetenes næringspolitikk. Både rettens definisjon av dyr som eiendom, landbrukets forutsetning om husdyr som en økonomisk ressurs, og en næringspolitikk som beskytter husdyrprodusentenes næringsgrunnlag (bruk av dyr for vareproduksjon) virker alle i samme retning: de rangerer økonomiske interesser over dyrenes interesser. De tre forholdene forsterker og opprettholder hverandre fordi de alle trekker i samme retning. Dyrevelferdsloven bidrar til å normalisere disse forholdene og legitimere at husdyrnæringens interesser beskyttes i større grad enn dyrs interesser.
Med andre ord kan man her si at økonomiske verdier vinner over de etiske, og at hensynet til næringene som driver husdyrproduksjon rangeres høyere enn hensyn til dyrenes liv og livsvilkår.
—
Rune Ellefsen fullførte sin mastergrad i rettssosiolog våren 2009. Han er nå deltaker i forskningsprosjektet Grønn kriminologi i Norden og er ansatt som vitenskapelig assistent ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.
