Masterbloggen

Caffelattedrikkende åndssnobber

Lesetid: 3 minutter

De siste årene har begrepet i økende grad blitt benyttet i det offentlige ordskiftet. Det har også hatt en helt sentral plass i flere debatter, blant annet i forbindelse med utgivelsen av Magnus Marsdals ”FrP-koden”, debatter rundt bøkene til for eksempel Anne B. Ragde, Frid Ingulstad og Margit Sandemo, samt i en debatt rundt årsskiftet 07-08, sparket i gang av en artikkel i Dagbladet forfattet av Jon Olav Egeland, ”Landet slår sprekker”.

Sosialt hierarki i det egalitære samfunn?

Kulturelitebegrepet har også en tendens til å dukke opp i sentrum av debatter rundt kultur og smak generelt og er spesielt interessant i norsk sammenheng. Det norske samfunnet omtales gjerne som egalitært, og det eksisterer en utbredt tankegang om likhet og folkelighet som sentrale verdier, mens et begrep som kulturelite peker mot eksistensen av forskjeller og sosialt hierarki.

Masteroppgavens analyseverktøy

Jeg har gjort en analyse av konteksten rundt kulturelitebegrepet, slik den fremstår i norske aviser i perioden 1983 (da begrepet første gang dukket opp i de norske avisene som er inkludert i A-tekstarkivet) til 2008. Som teoretisk og metodisk rammeverk har jeg benyttet semiotikk, språk-, tekst- og diskursanalyse og –teori, i tillegg til blant annet Bourdieus teorier om smak, kultur og sosialt rom og sosiale felter. Jeg har også benyttet noe kvantitativ metode – for å kartlegge tendenser og tyngdepunkter i materialet har jeg gjort en opptelling og inndeling av de typer omtaler og beskrivelser som finnes av kultureliten.

Jeg identifiserer og analyserer diskurser i konteksten rundt kulturelitebegrepet. I tillegg har jeg gjort en analyse av innlegg i debatter rundt kunst og kultur hvor kulturelitebegrepet har en sentral stilling, samt debatten i kjølvannet av J. O. Egelands artikkel ”Landet slår sprekker”.

Analysen peker ut sju ”hoveddiskurser”

• Smaks- og livsstilsdiskurs
• Makt- og nettverksdiskurs
• Diskursen om kulturelitens forakt og arroganse
• Fordelings- og prioriteringsdiskurs
• Demokratisk diskurs
• Avsløringsdiskurs
• Nasjonal diskurs

Ikke noen hedersbetegnelse

Analysen viser at de diskurser som finnes rundt kulturelitebegrepet innholdsmessig er preget av stabilitet og konsensus gjennom alle tre tiårene. ”Myten om kultureliten” synes å være bygget opp etter mønster av Bourdieus sosiale rom. Men i motsetning til i det franske samfunn, viser min analyse at kulturelite ikke er noen hedersbetegnelse i norsk sammenheng – begrepet fremstår snarere som et negativt ladet ord. I hele datamaterialet finnes det kun to såkalte ”erklæringer om tilhørighet” – altså utsagn der avsenderen medgir å være en del av kultureliten.

Anklager om elitisme og folkeforakt

Kulturelitebegrepet er derfor velegnet som retorisk virkemiddel, da spesielt i debatter om kulturpolitikk  – som en stråmannsgruppe som ingen vil forsvare, og som det derfor er fritt frem for å rette anklager om elitisme og folkeforakt mot.

Analysen av ”Egeland-debatten” tegner et bilde av ”det norske” som en motsetning til kultureliten – det norske konstrueres gjennomgående som et hinder for eksistensen av en kulturelite i Norge. I tillegg viser analysen at det over tid skjer en statistisk signifikant endring i hvordan omtalene om kultureliten fordeler seg på de forskjellige diskursene. Mens andelen omtaler som inngår i en smak- og livsstilsdiskurs relativt sett synker, øker andelen som inngår i makt- og nettverksdiskursen, diskursen om kulturelitens forakt og arroganse og på den andre siden: fordelings- og prioriteringsdiskursen – diskurser som er mer polariserte og kritiske.

Kan vi snakke om en norsk kulturelite?

Dette kan tyde på at det skjer en vridning i diskursene som griper inn i konstruksjonen av kulturelitebegrepet, fra en relativt sett nøytral form for diskurs til en mer negativt ladd.

Det har fra flere hold, blant annet i Ove Skarpenes’ (2007) prosjekt ”Den ”legitime” kulturens moralske forankring” blitt hevdet at Norge ikke har noen kulturelite, i hvert fall ikke i bourdieusk forstand. Min analyse viser at det i hvert fall medialt finnes en slik kategori. Hvorvidt den eksisterer ”i virkeligheten” er uklart, men myten om kultureliten finnes og synes å bli stadig mer sentral i det offentlige ordskifte.