Klode i krise! – om katastrofefilm

Lesetid: 2 minutter

High Concept – Full Destruction: Perspektiver på den seneste bølgen av katastrofefilm


Who will survive – in one of the greatest escape adventures ever!

Filmposteren til The Poseidon Adventure (Ronald Neame, 1972) setter langt på vei standarden for de fleste katastrofefilmene i 1970- årene. I fokuset på dramatiske spesialeffekter og usikkerheten omkring hvem i den stjernespekkede rollebesetningen som overlever, ligger hele katastrofesjangerens grunnfjell. Filmsjangerens opphav i sin daværende form startet 2 år tidligere med filmen Airport (George Seaton, 1970), til tross for at denne skildrer mer såpeopera enn katastrofe. De to nevnte filmene markerer starten på en syklus som gjennom tiåret oppnådde et kort høydepunkt med den klassiske fasen fra 1970 til 1974, en stabil fase i årene 1975 – 1977 og rene invitasjoner til parodier i perioden 1978 – 1980.

I årene mellom da Paul Newman og William Holden måtte unnslippe flammehav i gigantisk glasstårn i The Towering Inferno (John Guillermin, 1974) og samme menns kamp mot en brennende og imploderende vulkanøy i When Time Ran Out (William Goldstone, 1980), gikk sjangerens utvikling hurtig nedover. Katastrofefilmen på 1970- tallet var en meget variert affære.

Men omtrent tjue år etter dens moralske død rundt 1976 gjenoppstår sjangeren i ny drakt med gigantfilmen Independence Day (Roland Emmerich, 1996) og den berserke uværsskildringen Twister (Jan DeBont, 1996). Denne gang som sommerfilmer i Spielbergs ånd med flotte effekter og høyt tempo. En ny bølge av katastrofefilmer i stor skala slippes løs, og de neste to årene serverer Hollywood rene kavalkader av vulkaner, uvær, invasjoner, forlis, asteroider, monstre og ulykker.

Min hovedoppgave omhandler utelukkende amerikansk film. Hollywood. Filmer med inntjening som mål, og som historisk sett ikke huskes for sin høye kvalitet. Fokuset ligger på filmsjangeren katastrofefilm på 1990- tallet og formens narrative, tematiske og visuelle opprinnelse tjue og førti år tidligere. I denne granskingen har andre, og større, aspekter av industrien blitt belyst.

For de som ønsker å lese hele min hovedoppgave kan jeg fortelle at denne i stor grad handler om følgende tre hovedtema:

  1. Katastrofefilmen.
  2. High Concept og Hollywoods ideologi.
  3. Filmsykluser og tidsånd.

Jeg vil henvise til innholdsfortegnelsen, som jeg brukte mer tid på enn alt av tekst, for å finne fram til ditt favorittkapittel.

Til sist vil jeg legge til at jeg tror oppgaven leses eller i det minste oppleves best av personer med velutviklede filmhistoriske nerdeperspektiver og folk med god sans for humor. Og den bør leses ferdig innen utgangen av 2012. Såklart.

Roger Nybroen

Rettighetene for bildene inkludert i masteroppgaven er som følger:
Armageddon (Touchstone Pictures/ Jerry Bruckheimer Films), Bad Boys (Jerry Bruckheimer Films), Deep Impact (Paramount Pictures), Godzilla (Sony Pictures), Independence Day (Twentieth Century Fox)
  • Kristin Kokkersvold

    Hei Roger

    Er vi nå inne i en tredje bølge med katastrofefilmer, eller har den siste perioden vart siden ’96? Jeg tenker da på filmer som for eksempel “The Day after tomorrow”, “I am Legend” og superdystre “The Road”.
    Hva mener du er den største forskjellen på dagens katastrofefilmer versus katastrofefilmene fra 70-tallet? Sett bortsett fra teknisk utvikling.

    Hilsen Kristin

  • Roger

    Heisann,

    Jeg tror ikke vi kan kalle det en bølge; filmene de siste årene kommer for spredt. Siden jeg leverte min oppgave for snart 8 år siden er det kommet filmer i en litt ujevnlig strøm med gjerne èn katastrofefilm pr. år. The Core i 2003, The Day after Tomorrow i 2004, Spielbergs War of the Worlds remake i 2005 og remaken av Poseidon i 2006. Om vi har hatt en tredje bølge må denne, etter mitt syn, ha nådd toppen i 2007 med de gode og katastrofefilm- aktige filmene The Mist og Sunshine, i tillegg til den mer slurvete I am Legend. 28 Weeks later kom samme år, og denne er heller ikke fri for katastrofe- tematikken.

    At det er en strøm av store dommedagsfilmer/ post-apokalyptiske filmer på kino for øyeblikket, med bl.a. 2012, The Road og The Book of Eli, kan jo være starten på enda mer film av den sorten.

    Tror vi kan si at filmene i dag er mindre preget av såpeopera og mer orientert mot rene actionsekvenser. Mindre pusterom og mindre dialog. Og noe færre stjerner. Roland Emmerich er forresten ganske god på den gamle konvensjonene med at tidligere ektefeller finner tilbake til hverandre.

  • Takk for et veldig morsomt innlegg og begge hender i været for dette tipset:

    “Jeg vil henvise til innholdsfortegnelsen, som jeg brukte mer tid på enn alt av tekst, for å finne fram til ditt favorittkapittel.”

    😀 Og la meg få si: Den innholdsfortegnelsen holder det du lover. Min favoritt:

    “4.4. Når treffer kometen?……” lol.
    Satt ellers stor pris på side 12-18 som jeg anbefaler videre!

  • Tjobing, Roger.

    Artig å lese dette igjen!