Fengsel og rehabilitering, en selvmotsigelse?
Lesetid: 4 minutter“Nå har jeg gitt faen. Jeg gidder ikke å bry meg om det, jeg tar det den dagen jeg kommer ut isteden. Jeg orker ikke bry meg, for hvis jeg skal bry meg så går tida seinere. For da har jeg masse å tenke på. Bedre å ikke tenke på noenting, sove…”
Sitatet er fra et av de 15 intervjuene med innsatte i Oslo fengsel som er datagrunnlaget for denne oppgaven. Hensikten med intervjuene var å forsøke å beskrive den enkelte innsattes subjektive opplevelse av et fengselsopphold. Vi tenkte at opplevelsen av å bli satt inn i fengsel har store implikasjoner for enkeltmennesket, samtidig som det er samfunnets perspektiv som gjerne ligger til grunn for hvordan vi tenker om fengselets funksjon. Vi ønsket å se på soningens konsekvens for enkeltmennesket ved nettopp å se det fra deres perspektiv.
Soningen som påført lidelse
Det var stor variasjon i hva informantene trakk frem av viktige opplevelser ved soningen. Noen sider ved fengselet er allikevel så gjennomtrengende at de påvirker alle innsatte. Det at man mister bevegelsesfrihet og mister herredømme over egen tid medfører flere presserende tapsopplevelser. Likt for alle var at fengsel ble opplevd som en påført lidelse. Alle informantene beskrev ulike tapsopplevleser. Hvordan man takler disse opplevelsene har betydning for hvor tungt man soner.
Å mestre fengselssoning: slå av bryteren
For å overleve den lidelsen en fengselssoning er, bruker innsatte ulike mestringsstrategier. En av strategiene som i stor grad gikk igjen i alle intervjuene var det vi kalte “å slå av bryteren”. Dette innebærer å holde verden utenfor på avstand, og å tenke minst mulig på livet utenfor murene mens man sitter inne. Dette gjør soningen lettere, tiden går fortere og man opplever mindre psykisk belastning. Dette innebærer i praksis å unngå å ha besøk, og forsøke å ha minst mulig kontakt med venner og familie på utsiden, og forsøke å skru av tanker og følelser.
“Jeg prøver å tenke at det her er en by i byen, skjønner du? Verden er ikke noe utenfor murene, sånn tenker jeg. Vi må bare innfinne oss med det. Det er en by i byen, liksom.”
“Man må koble ut det som skjer på utsida. Du får ikke gjort noe med det uansett. Du sitter bare og irriterer deg over og gror på det. Da går tida seint. Du blir sprø i hue av det. Du må koble vekk endel følelser, det må du. Men du vet at du ikke får gjort noe med det uasnett. Hvorfor bry seg med det der og da? Får heller ta det når du får gjort noe med det”.
Soningsrytmen blir forstyrret når man har besøk:
“Egentlig, jo mindre du har med det som er utenfor å gjøre, jo lettere er det å… Det ser jeg i forhold til permisjon også. Når du har vært ute i tre dager og kommer tilbake, så går det alltid noen dager før du er inne i rytmen igjen. For da får du en smak på det som er ute, og så kommer du inn igjen, og skal omstille deg.”
“For når de kommer ofte blir det bare mer følelser, skjønner du? Det blir mye tenking, mye belastning, tanker. For min del, ikke sant. Og kanskje for dem også. Jo oftere de ikke kommer på besøk, jo lettere er det å tenke på dem, hvis du skjønner hva jeg mener. Når de kommer på besøk så får man minner hele tida. Når jeg har fått besøk idag av familie eller, når de har gått så begynner du å tenke på det de sa, eller etter to, tre dager, kanskje en uke, så driver man fortsatt å tenker på dem, ikke sant. Men hvis jeg ikke har hatt besøk påen stund, så tenker jeg ikke på dem”.
Mestringsstrategi til bry
Annen forskning viser at å opprettholde kontakten med familien utenfor mens man sitter inne, er en beskyttelsesfaktor mot nye lovbrudd og nye innsettelser. Den mest utbredte mestringsstrategien i vårt utvalg, nettopp å slå av bryteren, hindrer tilgang til denne beskyttelsesfaktoren. Den vil dermed ha uheldige konskevenser for den innsatte i et rehabiliteringsperspektiv. Det som skal til for å ha en lettere soning forhindrer i stor grad at det som skjer under soning kan generaliseres til livet etterpå. Soning og frihet blir to helt adskilte verdener. To helt adskilte liv.
Soning i fengsel og rehabilitering
Alle informantene beskrev soning i fengsel som en lidelse, en psykisk belastning og som mettet av tapsopplevelser. Dette er en naturlig forventning da et av argumentene for fengsel er at det skal være en straff, et påført onde. Mer interessant blir det når man ser på en annen forventet effekt ved fengselsoning, nemlig at det skal være rehabiliterende for den innsatte (argumentet om individualprevensjon). At de skal ha muligheten til å lære andre ting, tilegne seg ferdigheter og bli klare for å integreres i det lovlydige samfunnet når de igjen kommer ut. Men kan man rehabilitere noen som har skrudd av seg selv?
P.s.: Undersøkelsen hadde et kvalitativt design, og var hypotesegenererende i motsetning til hypotesetestende.
Eva Brekke og Gry Holmern Halvorsens hovedoppgave “Soning av straff i fengsel: Den innsattes opplevelse” er tilgjengelig i papirutgave ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Eller send mail til gry at masterbloggen.no
Pingback: uberVU - social comments()
Pingback: Milepæl | Masterbloggen()