Masterbloggen

Revitalisering av Smieøya

Lesetid: 3 minutter

Masteroppgavens utgangspunkt er en kontekstuell, aktuell debatt vedrørende fremtidig bruk/opprustning av et utilgjengelig, uattraktivt og nedlagt industriområde i Skien/Telemark.

Bakgrunn, relevans og intensjon

Smieøya ligger sentralt, mellom Hjellevannet og Bryggevannet (Skagerak). Det er 5 meters fall fra Hjellevannet til Bryggevannet. Terrengforskjellen opptas i klippen på øya. Riksvei-36 tvers over Smieøya gir ankomst til bysentrum. Veien er en ressurs i forhold til tilgengelighet, men også en barriere som deler  øya i to og forsterker utilgjengeligheten. Øya er et element i transportåren Telemarkskanalen. Telemarkskanalen er verdenskjent turistattraksjon og kulturminne. Skien Sluse er innfalsportalen til Telemarkskanalen for småbåttrafikken fra havet.

Denne konteksten gir fundamentet for masteroppgaven min. Med porøsitet som tematikk utviskes grensen mellom bygning og omgivelser slik at begge deler inkluderer og kvalifiserer hverandre. Visjonen for masteroppgaven er å skape tilgjengelighet til øyas unike beliggenhet og fenomenologi for den gjengse borger.

Substans

Hovedtema er å skape et attraktivt, offentlig sted. Det funksjonelle utgangspunket var å lage en ny terminal for telemarkskanalen, resten av programmene(funksjonene) var ukjent fordi de med terminalen skulle utnytte øyas potensial til fulle, trekke turister og byborgere og gi aktivitet hele året. Underveis i oppgaveforløpet undersøkes hvilke programmer som er relevante.

Øya er et krysningspunkt mellom: vann-land, by-landskap, vann-vann, høyt-lavt, landskap–infrastruktur og  historie/fortid-nåtid-fremtid (sporene fra kanalen/industrien eksisterer sammen med andre, nyere spor. Øya er som en tidsmaskin).

Prosess, metode og endelig forslag

Skisseringen/utviklingen foregikk på et objektivt og subjektivt plan, i liten og stor skala, i modeller og tegning (analogt/digitalt) i case studies av arkitektoniske verker, intervjuer med kommune samt i egne analyser, diagrammer og tekster. En konseptmodell utvikles,-  den representerer møtet mellom en ramme og et porøst ”instrument” som spiller sammen med rammen og tilgjengeliggjør innholdet.

Gjennom dette konseptet/hovedgrepet skapes en link fra øya ut til byen og vice verca. Øya blir integrert i vann- og landforløp. ”Instrumentet” er et  nytt lag fra vår tid som spiller sammen med og høster fra tidigere spor. Inngrepet er permanent og størst i klippen under RV-36.
Ut mot vannspeilene oppløses det, er ikke lenger fysisk sammenhengende og heller ikke permanent. De lette inngrepene er ramper, broer, skjerminger, trapper, flater og skillevegger som alle gjør stedet mer tilgjengelig.

Å ikke overbygge øya vil ikke frarøve den de særegne kvalitetene den har. Det  ”låser” ikke øya slik at det i fremtiden kan bygges mer, og øya kan fortsatt fungere som en dynamisk tidsmaskin i stadig forandring. Om 10 år brukes den kanskje annerledes…

De gamle ruinene på øya foreslås benyttet til klatring. Resten av programmene er båtplasser, turistinfo, visitorcenter, servicefunksjoner, konsert/eventsarenaer og terminal. Masteroppgaven utviklet seg til en landskaplig bearbeidning. Studier av romligheter, arkitektonisk kvalitet, forløp, kontekst og  lys resulterte i en rekreativ , dynamisk park mer enn en statisk bygning.

Tilgengelighet fra vannspeil til vannspeil etableres. Man ledes fra det lyse, åpne gjennom klippen og det mørke igen ut i det lyse, åpne. Underveis leder ovenlys og blikk til omgivelsene. Forslaget har positiv tilgangsvinkel,  ser ikke problemer, men potensialer.

 

Stillingtaking og slutterkjennelse

Arkitektur er ikke kun noe i kraft av ”seg selv”, men omgivelser (enten man lukker øynene for dem eller ei) er med på å skape og kvalifisere. Dette så jeg komme tydelig frem i arbeidet med Smieøya, som skal utvikles i samspill med mange kraftfulle og naturtunge elementer.