Masterbloggen

Kristenrettenes kriminalisering av tradisjonelle kvinneroller

Lesetid: 7 minutter

Forholdet mellom normer og praksis er historisk interessant:

• I hvilken grad virket menns og særlig kirkens oppfatninger av kvinner, ideologisk og normativt inn på kvinners arbeidsmessige plass i viking- og middelaldersamfunnet?
• Hva innebar normative begrensninger i praksis?

Religionsskiftet i Norge og på Island rundt år 1000 representerer et brudd med tradisjonelle kvinneroller. Dette gjenspeiles i Kristenrettene i de norrøne landskapslovene, som spesifiserer normative begrensninger og forbud og straffeutmålingen ved overtredelse av disse.

Offentlige roller

I det norrøne ættesamfunnet representerte mannen husholdningen utenfor hjemmet dvs. i samfunnet.Kvinnen rådet innan stokks eller i hjemmet og husholdningen. Mannen var overordnet kvinnen i makt og prestisje, men deres roller var komplimentære og begge kjønns oppgaver var nødvendige for at samfunnet skulle opprettholdes.

Om kvinnens rolle som underordnet mannen beror på at hun fra naturens side var ulikt utrustet når det gjaldt karakter og evner, eller om det bare var praktiske motiver som var grunnlag for kjønnsrollemønsteret i norrøn tid har vært gjenstand for debatt.

Norrønfilologen Else Mundal påpeker enkens rolle som ”reservemann” i offentlige verv som å dra til tinget i stedet for sin avdøde husbond, og kvinnens rett til å være vitne i Norge i et system der kvinner var ”medeidsmenn” for kvinner. Det var forventet at kvinnen var i stand til å gå inn i mannsrollen og i de fleste tilfeller utfylte denne så godt, at kvinnen ivaretok sine egne og ættens interesser på en sømmelig måte og i tråd med slektsamfunnets kodex om ære og skam, såvel i den private sfære som i den offentlige. Kvinnen som ”reservemann” som på kort varsel kunne rykke inn i mannens sted indikerer en oppfatning av at kvinnene, når det gjaldt karakter og åndelig utrustning, ikke var vesentlig ulike mennene. Mundal mener dette er et indisium på at kjønnsrolledelingen var mer praktisk enn ideologisk motivert. For synet på biologisk ulikhet mellom kjønnene i den kristne skapelsesmyten (antropogonien) var svært ulik den norrøne antropogonimyten.

I eddadiktet Voluspå hører vi at urmenneskeparet Ask og Embla ble skapt samtidig, og at de begge får nøyaktig de samme egenskapene av gudene. Her er ingen over- eller underordning i forholdet mellom Ask og Embla, i motsetning til Bibelens syn på Adam og Eva. Den norrøne antropogonimyten stemmer overens med den norrøne kulturens forholdsvise sidestilling av den frie mann og kvinne.

Ved religionsskiftet blir en ny ideologisk tankegang vedrørende kjønnenes gjensidige forhold med makt innført. I løpet av ganske kort tid forventes fra makteliten, konge og kirke, en mentalitetsendring når det gjelder sosialiserte kjønnsroller i et samfunn nært knyttet til naturens livssyklus. Naturlig nok kom de nye forbudene til å gripe sterkt inn i enkeltmenneskets og i slektens liv. Enkelte av de nye lovbestemmelsene om rett livsførsel fikk ganske tidlig konsekvenser for kvinners dagligliv.

Endret dagligligliv

Kristningen medførte forbud mot visse typer arbeid på helligdager. I kristenrettene finnes det detaljerte opplysninger om lovlig og forbudt arbeid. Forbudene gjelder spesielt mannsarbeid:

• uttrykkelig i jordbruk
• fiske
• fangst

Typisk kvinnearbeid som matlaging, vask av klær, stell av dyr og melking, pleie av gamle og syke og pass av barn måtte gjøres. Matlaging for fremtiden og tørk av tøy ble forbudt. Konsekvensene ble noe enklere arbeidsmengde for kvinner i helgene, men større arbeidslette for mennene. Det fremgår tydelig at kvinnens gjøremål i mindre grad var forbudt i helgen og dermed stemplet som mindre betydningsfult og med lavere status. Innføring av faste hver fredag og i tilknytning til bestemte dager i kirkeåret samt langfaste, må ha vært like vanskelig for begge kjønn, og et uforståelig inngrep i den tradisjonelle sosiale matkulturen. På fredager og i langfasten var det særlig streng straff for å spise hestekjøtt. Dette fremgår av Den eldre Gulatingsloven kap. 20 (G 20).

Kultutøvelsen

Et annet område der kristningen fikk store konsekvenser for kjønnsrollemønstret var i kultutøvelsen. De mange kvinnelige gudene i den norrøne religionen har sannsynligvis ført til forholdsmessig stor kvinnelig deltakelse i den førkristne kulten. Kvinner opptrådte i enkelte sammenhenger som prestinner med betegnelsen gydjer, en kvinnerolle med prestisje i samfunnet. Med religionsskiftet ble denne rollen forbudt. Begrunnelsen var Bibelens syn på den første Eva, som kvinne og mindre ”gudelik” og med en svakere karakter enn mannen, derfor mer syndig. Det nye kvinnesynet resulterte i forbud mot at kvinner gjorde tjeneste foran alteret til den nye guden.

De mannlige godene; relatert til hedensk kult, gikk over i en ny mannsrolle – den kristne presterollen, som i løpet av kort tid gav status i samfunnet. All hedensk kult ble kriminalisert. I følge islandske kilder var det på Island likevel en overgangsperiode tillatt å blote i skjul. I de norske lovene er det flere forbud mot blot; foruten til gudene også til hedenske vetter, hauger og horg (G 29). Disse inkluderer kollektive makter som diser, alver og matblot til landvetta, herunder forfedrekult. Det fremgår av lovene at kvinner i særlig grad og over lengre tid blir mistenkt for slike private kulthandlinger. Disse hadde kirken ikke plass for og de ble kriminalisert. Slike lovbrudd ble bøtelagt ved enkeltforeseelser, for eksempel med tre øre eller tre merker, ”…skrifte og bøte til Krist…”, i henhold til kirkens eget botssystem. Vedvarende lovbrudd der vedkommende stod fast ved hedendommen ble idømt strengeste straff som eiendomskonfiskering og landsforvisning. Kanskje har kriminaliseringen av gamle kvinneroller styrket de nye ideene om at kvinner fra naturens side er mer syndige enn menn?

Volvens rolle og helbrederrollen

Volvens rolle som synsk og helbreder, magiker og trollkvinne ble likeledes kriminalisert av kirken. Helbrederrollen eller rollen som utøver av legekunsten ble ivaretatt av kunnskapsrike menn og kvinner i norrøn tid, men i høy grad blandet med medisinsk magi og praktisert av kvinner.

Kapittel 28 i Den eldre Gulatingsloven beskriver ulovlige trolldomsformer som inngikk i medisinske ritualer. Kvinnelig legekunst i den norrøne kulturen bygget på empiri, en erfaringsbaset kunnskap som kvinner i generasjoner formidlet videre fra mor til datter. Innenfor sårbehandling og fødselshjelp kom dette best til uttrykk.

Trolldomssanger eller galder ledsaget førkristen medisin og var viktige overnaturlige komponenter. Rituell magi i ulike former og medisinske sammenhenger ville den unge middelalderkirken få en slutt på, det var imidlertid en seiglivet praksis med dype røtter i førkristne myter og kult. At norrøn legekunst var nært knyttet til hedensk sed og skikk gjorde kriminaliseringen av den nødvendig, et forhold som fratok kvinner medisinsk handlingsfrihet og over tid undergravde disse tradisjonelle, statusbelagte kvinnerollene.

Kvinnen som uren i reproduksjonen

Forestillingen om kvinner som urene i visse perioder av livet kom som noe nytt med religionsskiftet. Dette må ha vært uforståelig i den norrøne kulturen, som var nært knyttet til naturens fruktbarhet, reproduksjonsevne og uten kjennskap til det bibelske syn på kroppen som syndig. Med kristendommen ble kvinner sett på som urene etter en fødsel. Først når de var tatt opp igjen i kirkelyden ved en høytidelig seremoni der de ble ledet inn i kirken, ble de ansett som rene igjen. Kvinner som fikk utenomekteskapelige barn kunne bli nektet skikken å kirkeleie, de fristet en tragisk skjebne. Menn slapp med en mindre synlig straff. Hvis kvinnen døde i barselseng var hun uren, og praksis kunne da bli at hun ble nektet sakramentet den siste olje før hun døde og ble gravlagt med mindre ære og under enklere seremoniell. Hvis kvinnen døde uforløst kunne hun risikere å bli gravlagt utenfor kirkegården fordi hun hadde et udøpt barn i seg, for udøpte barn skulle ikke gravlegges på kirkegården. Med tanke på de skremselsbilder om evig fortapelse og helvetespinsler som kunne ramme en som ikke var begravd i vigslet jord må angsten for å dø i barselseng som uren ha vært en grusom psykisk påkjenning. Og med høyt antall barnefødsler en stadig tilbakevendende trussel.

Livets inngang og utgang

Kristenretten krevde at hvert barn som ble født skulle døpes. Et påbud som innebar en innlemmelse av enkeltmennesket i et nytt og større fellesskap enn slekten. Det ble med andre ord innført en autoritet utenfor og ut over slektsfellesskapet. Overgangen fra hedensk navngiving i ættesamfunnet til kristen dåp fikk seremonielle konsekvenser for både mann og kvinne. Faren hadde normalt øst vann over barnet og dermed tatt barnet opp i samfunnet. Han hadde også bestemt om et barn skulle leve opp eller settes ut. Ved religionsskiftet overtar kirken den seremonielle handlingen og forbyr barneutbæring.

Kvinne og mann får nye roller som faddere og de som bærer barnet til kirke. Kvinnene må i likhet med mannen kunne dåpsritualet og i en nødsituasjon forvalte sakramentet dersom ingen mann er tilstede. Et krav fra kirkens side som altså lot kvinnen ta del i kulten. Ved gravferden derimot ble slektens fremste menn fratatt kultansvaret, det ble erstattet av seremonier under ledelse av kirkens menn. Livets inngang og utgang, dåp og gravferd var viktige for kirken å få kristnet raskt, men det gikk på bekostning av sedvane i førkristen tid.

Ekteskapet

Kirken gikk inn for å regulere menneskelivet. Noen av feltene var innføring av monogamiet, motarbeiding av skilsmisseretten og kirkelig vigsel av ekteskapet, sistnevnte forhold krevde samtykke fra begge parter. Kirken motarbeidet kategorisk polygami (G 25) men hadde store problemer med å utrydde frillevesenet. Påbudet om monogami har trolig gitt kvinnen bedre vilkår og høyere status. Friller var imidlertid også kvinner og medkoner, de ble likevel kriminalisert. Den frie skilsmisseretten i førkristen tid var et vern av kvinner mot overgrep og et pressmiddel mot ektemannen som gjorde kvinnen i stand til å hevde egen ære, egen vilje og rett, men forutsatte støtte fra egen ætt. Likevel forbundet med den utrygghet at mannen uten grunn skilte seg fra sin kone.

Med religionsskiftet blir skilsmisse forbudt, dette fremgår av den tiende canon i Dokumentet Canones Nidrosienses fra ca. 1152-1188. At skilmisseretten faller bort kan ha fremmet utviklingen som gjorde kvinner mindre selvstendige og handlende, og kvinnerollen mer passiv og underordnet mannsrollen. Kirkelig vielse derimot, som ble innført i Magnus Lagabøtes nye Gulatingslov fra 1267 i samsvar med kanoniske rettsregler, gav kvinnen rett til å si nei til et påtvunget ekteskap. Denne kunne imidlertid bli en formell rett og ikke en reell rett, for en kvinne hadde i realiteten liten valgmulighet overfor sin egen slekt som hun var avhengig av.

Av kap.24 i Den eldre Gulatingsloven fremgår det at ekteskap mellom nærere slektninger enn syvende ledd ble sett på som incest. Seksuelt avhold ble pålagt ektefolk i G 27. Der heter det at:

” Konor skal ein taka seg i ( lovleg) tid, men ikkje i utider.”

Lovens forbud mot seksuelt samliv gjaldt natt til onsdager, fredager og søndager, i fasten de tre ukene før Jonsmesse, før Mikkelsmesse og før jul, i langfasten før påske – den varte ni uker, i juledagene og i påskeuken. Barn unnfanget i dette tidsrommet var bevis på overtredelse av loven.

Religionsskiftet førte til omfattende rolleendringer for kvinner i det offentlige og det private liv. Respekterte kvinneroller i førkristen tid ble fratatt dem og kunne ikke lenger utøves i lovlige former. Kristenrettenes syndiggjøring av kvinnekjønnet påførte henne statustap i arbeidsmessig sammenheng og undergravde således basis for kvinnemakt. På lengre sikt fremmet kriminaliseringen av gamle kvinneroller et negativt kvinnesyn ut gjennom middelalderen, og skapte indirekte basis for holdninger som kuliminerte i hekseprosessene.

Kilder og litteratur