Byplanlegging og deltakelse i Vancouver
Lesetid: 7 minutterVancouver. Hvorfor kåres denne byen til en av verdens beste byer å bo i år etter år? Den sliter med de samme sosiale problemer som andre byer. I tillegg regner og blåser det nesten alltid. Har det noe med det virkelighetsfjerne feltet planlegging å gjøre? Byplanlegging engasjerer. Det er synlig i avisa hver dag.
- Hvilke muligheter innen byplanleggingen har Vancouver benyttet?
- Har deltakende byplanlegging gjort Vancouver til “the world’s most livable city”?
I moderne, vestlige samfunn har staten enerett på å regulere vårt landskap. Arealplanlegging er dermed et offentlig anliggende. Nettopp fordi det offentlige har enerett på å regulere arealene våre, ligger det en spennende og nødvendig mulighet for å gjøre planleggingen mer inkluderende og demokratisk for folk som blir berørt av planene. Problemstillingen for oppgaven min ble dermed:
“Hvordan har Vancouver utviklet en deltakelsesorientert planleggingspraksis som muliggjør felles handling mellom ulike grupper av beboere og aktører i sin byplanlegging?”
Oppgaven tar utgangspunkt i det John Friedmanns i sin bok fra 1987 Planning in the public domain definerer som hovedutfordringen for offentlig planlegging:
- å gjøre kunnskap om til handling.
Kunnskapen, og kunnskapsproduksjonen som ligger til grunn for handling, er sentral for forståelse av planlegging. Min oppgave handler om hvordan kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for byplanlegging kan utvides: Med vekt på dialog og kommunikasjon for å få til felles forståelse og meningsdannelse, kan man gjøre planleggingen mer demokratisk og dermed øke mulighetene for vellykket implementering og handling.
Jeg vil gi en kort presentasjon av historien om kunnskapsgrunnlaget innen planlegging. Dette gir en forståelse av hva kommunikasjon og deltakelse kan bety for byplanleggingen.
Planlegging i følge Taylor
Nigel Taylor gjennomgår i sin bok Urban Planning Theory since 1945 hvordan byplanlegging og byplanleggingsteori har utviklet seg i etterkrigstiden. Han understreker at byer er skapt og formet av menneskelige aktører, noe som innebærer at byer kan endres og forbedres. Byplanleggingsteorien har utviklet seg gjennom ulike stadier, hvor de aktuelle teoriene til en viss grad gjenspeiler seg i praktisk byplanlegging.
I starten av etterkrigstiden ble byplanleggingen ansett som en kunstform som handlet om design og fysisk utforming. Taylor hevder at det eksisterte en antatt konsensus om planleggingens mål, noe som innebærer en forståelse av én homogen offentlighet.
Planleggingen blir betraktet som teknisk og apolitisk, hvor visse kausale sammenhenger og prinsipper skal føre til optimalisert samfunnsutvikling. Denne design-orienterte tilnærmingen til byplanlegging blir, ifølge Taylor, utover på sekstitallet beskyldt for å ha et anti-urbant og konservativt verdigrunnlag. Den ble også kritisert for sosial blindhet, fysisk determinisme og fravær av konsultasjon. Planleggeren ble anklaget for å ha en mangelfull innsikt i forskjellen mellom verdier og fakta.
Richard Sennetts bok The Uses of Disorder fra 1970 og Jane Jacobs bok The Live and Death of Great American Cities fra 1961, kritiserer at byer og urbane kvaliteter blir “planlagt i hjel”. Særskilt som følge av funksjonell oppdeling av byens arealer i avgrensede arealbrukssoner. Planleggerne ble ifølge Taylor beskyldt for å mangle empiriske kunnskaper om den verden de forsøker å manipulere og forme, som for eksempel i forhold til lokalsamfunn og nabolag.
Slik beskriver Taylor den vitenskapelige optimismen til de moderne planleggerne:
- Vitenskapelige metoder og prosessuelle fremgangsmåter skulle slik sørge for en bedre forståelse av både byen og planleggingen.
- Empirisk forankring i virkeligheten skulle optimalisere utviklingen.
- Denne vitenskapeliggjøringen innebærer en kvantitativ orientering, hvor den empiriske verden skal tallfestes og prosessen skal strømlinjeformers.
En slik vitenskapeliggjøring sørger, ifølge Taylor, for at det som ikke kan kvantifiseres blir i politikkutformingen, og denne typen rasjonalitet blir utfordret av det som de siste tiårene blir betegnet som postmodernismen. Positivismestriden er en epistemologisk diskusjon om hva som skal være kunnskapsgrunnlaget – altså spørsmålet om hvordan vi kan vite noe om verden rundt oss.
Sandercock retenker
I boka Towards Cosmopolis fra 1998 argumenterer Leonie Sandercock for en forandret tilnærming i byplanlegging, hvor en epistemologi av mangfoldighet må anerkjennes. Som Sandercock (1998:74) skriver:
”…there’s nothing more political than epistemological struggles”.
Den såkalte moderne planleggingsvisdommen blir utfordret av Sandercock, som identifiserer Le Corbusier og CIAM (Le Congres Internationaux d´Architecture Moderne) sin posisjon og doktriner i mellomkrigstiden som grunnlaget for den instrumentelle og objektive tilnærmingen til byplanlegging. CIAMs doktriner og lærdom blir av Sandercock (1998:23) omtalt på følgende måte:
“Their rational urban plan would treat the city as a machine, to be planned as an engineer plan an industrial process, breaking it down into its essential functions (housing, work, recreation, and traffic), taylorizing and standardizing them, and reassembling them (in the Master Plan) as a totality. (…) The new architecture set out to redefine the social basis of each urban function, refusing any accommodation to existing urban and social conditions. The break with the past was intended to be absolute.”
Parallelt med CIAM og Le Corbusiers idealer innen byforming inntar Universitet i Chicago en sentral rolle innen samfunnsvitenskapen, og særlig i etterkrigstiden blir den såkalte Chicagoskolen dominerende innen planleggingsundervisning. Den rasjonelle, objektive og kvantitative tilnærmingen til samfunnsforskningen, som blir utviklet og praktisert i Chicago, institusjonaliserer på mange måter de modernistiske planleggingsidealene.
Objektive standarder for optimalisering og tildeling av ressurser skal sikres gjennom vitenskapen, ettersom…
“the planning process was meant to triumph over both politics and nature with its rational decision-making and problem-solving techniques, grounded in rigorous social analysis”
i tråd med Karl Poppers idealer for vitenskapen som
“knowledge without a knowing subject” (Sandercock 1998:26)
Planleggeren skal slik overskride partikulære interesser og opptre som en objektiv ekspert som kan rettlede samfunnets utviklingsbane. For Sandercock er det Chicagoskolens samfunnsvitenskapelige idealer som har dominert både tenkningen og undervisningen i planlegging det siste halve århundre.
Utviklingen mot det postmoderne samfunnet med større innslag av fragmentering og demografisk og kulturelt mangfold, gjør det vanskelig for planleggere å identifisere, og å kjempe for, én såkalt offentlig interesse.
Sivilsamfunnets protester, gjerne tolket som basert på postmoderne verdier, utfordrer dermed essensen av moderne planlegging, forstått som å vite best om hvordan gripe inn i verden for å beskytte eller forandre den til det bedre.
Den postmoderne utfordring tydeliggjør den moderne planleggingens begrensinger. Den kommunikative vendingen innen planlegging får grobunn. Kommunikasjon og dialog mellom objektiv vitenskap og subjektive opplevelser og meninger bør kunne sikre en balanse mellom kunst og vitenskap.
Planlegging handler dermed fortsatt om å ta avgjørelser om hva som er best å gjøre for å skape miljømessige kvaliteter basert på hva menneskelige aktører verdsetter, men kan ikke kun bli betraktet og praktisert som en objektiv vitenskap. Det er med disse premissene hovedforankringen for oppgaven har vært Patsy Healeys bok fra 1997: Collaborative Planning. Shaping Places in Fragmented Societies.
Vancouver
Vancouver er en by som ligger sørvest i Canada, på grensa mot USA. Gjennom The Vancouver Charter fra 1953 har byen utarbeidet en relativ stor grad av politisk og planleggingsmessig autonomi. Dette innebærer at byen har en form for delegert myndighet fra provinsen British Columbia, noe som har gitt bystyret og planleggingssjefen handlingsrom for planpolitisk innovasjon og direkte responser til lokale omstendigheter. Dette lokale handlingsrommet har muliggjort ulike tilnærminger for planleggingspraksis, og gjør Vancouver til et spennende studieemne.
En motorvei-utbyggingen gjennom sentrum av Vancouver ble planlagt i1960-årene, og som en reaksjon på disse planene ser vi at sivilsamfunnet i Vancouver organiserte seg og fikk stoppet disse planene. Denne sivile samfunnsbevisstheten førte til valgseier for det alternative partiet TEAM. Dette ga byplanleggingen en ny dimensjon og en mer menneskelig tilnærming med hensyn til byutviklingen, oppsummert i partiets slagord; ”the livable city”. Ansettelsen av Ray Spaxman som plansjef, en stilling han hadde til 1989, og hans fokus på nabolagene, sørget for at lokale hensyn ble ivaretatt og prioritert i en form for kontekstsensitivitet. Dette politiske regimeskifte kan i etterkant tolkes som en episode som ga grobunn for en kulturell endring i forhold til forståelsen av hvordan byplanlegging skal foregå, og som på lengre sikt kan ha bidratt til dagens deltakende planleggingspraksis.
Deltakende byutviklingsprosjekt
I 1990-årene ble utfordringen med å tilpasse seg til vekst i befolkningen og planmessig lokalisere nye boliger stadig tydeligere i Vancouver, ettersom utbygging av gamle, sentrumsnære industriområder, såkalt ”brownfield development”, ikke lenger var mulig. På starten av 1990-tallet førte de sterke nabolagene og fokuset på nabolagsplanleggingen til en demografisk utfordring for byen, ettersom omfattende ressurser ble brukt på planleggingsprosesser som ikke anerkjente befolkningspresset og behovet for flere boliger. John Punter viser i sin bok The Vancouver Achievement fra 2003 hvordan deltakende planlegging og en høy designmessig standard ikke klarte å unngå fenomener som nabolagsprotester og NIMBYisme (Not In My BackYard). I en vekstorientert by som Vancouver skapte dette bekymring for både utbyggere, som ønsket forutsigbare forhold for eiendomsutvikling, og politikere, som ønsket flere boligmuligheter og overkommelige boligkostnader. Hvordan byen skulle tilpasse seg vekst ble den nye innholdsmessige utfordringen for Vancouvers myndigheter, og arbeidet med det deltakende byutviklingsprosjektet CityPlan ble igangsatt.
Skap konsensus for å få til felles handling
I oppgaven har jeg undersøkt de to casene CityPlan og EcoDensity. I CityPlan var målet at byens innbyggere skulle skape en felles visjon for fremtidens byutvikling og vekst, hvor nabolagene skulle implementere disse visjonene. I EcoDensity ble byens innbyggere spurt om hvordan fremtidens Vancouver skal ivareta visjonene fra CityPlan, men samtidig fortettes for å jobbe mot målene “sustainability, livability and affordability”.
En viktig lærdom fra Vancouver er at konsensus ikke er noe som finnes “der ute” og som venter på å bli oppdaget, men derimot at en intersubjektiv forståelse om en felles konsensusbasert handling aktivt må skapes. Som nevnt tidligere, er det ikke snakk om en idyllisk og romantisert prosess uten innslag av konflikt. Målet er å skape en intersubjektiv meningsdannelse om visjon for å få til felles handling, men samtidig å anerkjenne det fragmenterte samfunn.
En kollaborativ tilnærming til planlegging kan på denne måten redusere avstanden mellom myndighetene og sivilsamfunnet. Fortsatt handler planlegging om å gjøre ”kunnskap til handling”, men i det postmoderne samfunn kan en kollaborativ planleggingspraksis bidra til å utvide kunnskapsgrunnlaget for i større grad å skape felles forståelse for felles handling.
En appell
Praktisk sett vil lærdommen fra Vancouver vil ligge noen år forut i tid for Norge, når sentrumsnære industriområder omsider er ferdig utbygd. I det post-industrielle landskapet med forlatte havneområder kan utbygningen gå relativt konfliktløst for seg. Når disse sentrumsnære og nøytrale områdene er utbygd, vil de virkelige konfliktene starte. En kommunikativ vending i planleggingen, hvor dialog vektlegges for å avklare interessemotsetninger før selve implementeringen skal foregå, kan ha potensialet til å bli en faktisk deltakelsesorientert planleggingspraksis, og slik være en måte å utvide demokratiet.
Frode Amundsen anbefaler disse nettstedene:
vancouverpublicspace.ca
ecocity.wordpress.com
www.vcn.bc.ca/citizens-handbook
Pingback: Modernister. Løgnere? « anneaaby()
Pingback: Barns blikk på Grünerløkka - Masterbloggen()