Masterbloggen

Flerkulturelle journalister vil ikke stemples

Lesetid: 3 minutter

Journalister med flerkulturell bakgrunn betrakter denne som en fordel, men liker ikke å bli stemplet som ”innvandrerjournalister”. Det kommer frem i masteroppgaven Verdsatt og feilvurdert – Flerkulturelle journalister i norske redaksjoner, skrevet at Marianne Mikkelsen.

Mikkelsen har selv i mange år jobbet med NRK-programmet Migrapolis. Masteroppgaven i journalistikk ble levert våren 2009.

Motvekt mot stereotyp nyhetsjournalistikk?

• Hvordan definerer flerkulturelle journalister i norske redaksjoner sin egen rolle og identitet?
• I hvilken grad stemmer deres egne holdninger til seg selv som profesjonsutøvere overens med de forventningene de opplever å bli møtt med både fra publikum, kolleger og ledelse?

Dette er spørsmålene Mikkelsen ønsker å besvare gjennom den kvalitative intervjuundersøkelsen hun har gjennomført med 15 journalister med flerkulturell bakgrunn.

Det er gjenstand for forskning og debatt  at journalistikken har en tendens til å trekke opp klare skiller mellom ”oss” og ”dem”. I likhet med flere andre deler Mikkelsen hypotesen om at flere journalister med minoritetsbakgrunn er et viktig virkemiddel for på sikt å oppnå en mindre stereotyp nyhetsjournalistikk. Den flerkulturelle journalisten vil kunne sette spørsmålstegn ved de av journalistikkens premisser som virker diskriminerende, og de vil naturlig inkludere andre mennesker med minoritetsbakgrunn. Samtidig blir journalisters holdninger i stor grad preget av premissene i den redaksjonen de jobber i, påpekes det i oppgaven.

– Målet for denne undersøkelsen er ikke en analyse av de flerkulturelle journalistenes journalistikk, og jeg vil ikke kunne gi noe klart svar på dette spørsmålet. Men analysen av journalistenes egne tanker rundt tematikken kan utgjøre et innlegg i debatten, skriver hun i oppgaven.

Har språklige og kulturelle fordeler
I undersøkelsen har hun funnet at flertallet av journalistene betrakter sin erfaringsbakgrunn og sin språklige- og kulturelle kompetanse som en fordel, blant annet fordi det gir dem tillit og letter kommunikasjonen i forhold til kilder og intervjuobjekter med minoritetsbakgrunn. Samtidig ønsker ingen av dem bare å jobbe med minoritetsrelaterte temaer.

Flere av journalistene understreker at det er viktig at ikke redaksjonene utøver press i den retningen, men lar journalistene selv ta initiativ til å bruke denne kompetansen når de finner det naturlig. De fleste gir uttrykk for en motstand mot å bli kategorisert som ”innvandrerjournalister”, mens enkelte er mindre opptatt av hvilken rolle de tilskrives av kolleger. De mest “komfortable” journalistene befinner segi posisjoner der de opplever at de er godtatt av sine ledere som like kvalifiserte og allsidige som sine kolleger, ifølge oppgaven.

– Jeg tolker motstanden mot å bli betraktet som ”innvandrerjournalist” både som et uttrykk for at dette er et område med lav status i det journalistiske feltet og dermed innebærer liten symbolsk og konvertibel kapital, og også som et uttrykk for det postmoderne identifikasjonsprosjektet der det gjelder å holde de individuelle valgmulighetene mest mulig åpne slik at den enkelte fritt kan manøvrere i retning av mer attraktive posisjoner i feltet, skriver Mikkelsen i oppgaven.

Først og fremst journalist
– Etnisk norske og flerkulturelle journalister har det meste til felles. Et poeng i oppgaven min er at den kulturelle eller etniske delen av identiteten ikke er fremtredende i en profesjonell sammenheng. De er først og fremst profesjonelle i jobben. Å fokusere på at det er journalister med minoritetsbakgrunn er relevant i noen sammenhenger, men i mange andre sammenhenger ikke. Merkelappen “innvandrerjournalist” blir helt feil, sier Marianne Mikkelsen i et intervju publisert på nettsidene til Culcom, Kulturell kompleksitet i det nye Norge.

Les hele Marianne Mikkelsens oppgave Verdsatt og feilvurdert. Flerkulturelle journalister i norske redaksjoner.