Egypt: Lang ferd mot demokrati

Lesetid: 5 minutter

Da jeg skulle bestemme meg for tema for masteroppgaven, visste jeg bare at jeg ville skrive om Midtøsten. Regionen er historisk og statsvitenskapelig svært interessant. Hvorfor er det slik at Midtøsten er det eneste området i verden med en negativ demokratisk utvikling? Og hvorfor er det tilsynelatende en kruttønne av evige konflikter og autoritær undertrykkelse? For å prøve å komme noe nærmere dette svaret ville jeg å fokusere på menneskerettighetsorganiasjonenes rolle i å promotere sivile og politiske rettigheter.

Av landene i Midtøsten valgte jeg Egypt som empirisk case. For det første er Egypt det største arabiske landet med over 70 millioner innbyggere, og en befolkning som vokser med over 1 million i året. Landet har lenge hatt en uformell lederrolle og utgjør en regional stormakt. For det andre er landet en alliert av USA, noe som gjør det ekstra interessant å analysere dynamikken mellom det sivile samfunn, myndighetene, opposisjonen og eksterne krefter når det gjelder menneskerettighetssituasjonen. For det tredje tillater landet til dels politisk opposisjon og menneskerettighetsorganisasjoner, og ytringsfrihet med klart definerte tematiske begrensninger. Dette gjør at Egypt blir en av de klareste kandidatene i Midtøsten til å vokse frem som et demokrati en gang i fremtiden.

Landet styres av President Hosni Mubarak, en tidligere oberst og nå leder for det suverene maktpartiet med det noe ufortjente navnet National Democratic Party (NDP). For i realiteten er det militæret som styrer Egypt. Bak fasadene er det generalene som bestemmer over både utformingen og håndhevelsen av lovene og øvrig sivil saksbehandling. Dette er en stor utfordring i forhold til menneskerettighetene, fordi strafferettssaker ofte føres for såkalte “special courts”, altså spesielle militære domstoler, under påskudd av å handle om nasjonal sikkerhet.

Masteroppgaven min presenterer og tester ut professor Thomas Risses spiralteori om menneskerettighetene fra boken The Power of Human Rights. Ifølge Risse går land gjennom fem faser i det de blir tvunget til å akseptere menneskerettighetene. Jeg vil her lage en kort presentasjon av disse fasene.

1. Undertrykkelsesfase
Menneskerettighetsaktivister, opposisjon og journalister blir banket opp, trakassasert og kneblet. Graden av undertrykkelse kan variere fra lett undertrykkelse til folkemord. Hvis menneskerettighetsorganisasjonene klarer å sette menneskerettighetsbruddene på den internasjonale dagsorden, vil man få nok oppmerksomhet rundt situasjonen i landet at man fremtvinger et svar fra myndighetene, som er bekymret for sitt internasjonale rykte. Man beveger seg dermed over i fase nummer to.

2. Fornektelse
Landet fornekter at menneskerettighetsbrudd skjer i landet, og/eller fornekter at menneskerettighetene har noen gyldighet i deres land. Hvis NGO-ene og andre land opprettholder presset vil det bli uholdbart for landet å fortsette å nekte. I dagens samfunn har det blitt enda vanskeligere å skjule åpenbare menneskerettighetsbrudd fordi den globale informasjonsstrømmen, sammenholdt med antall kameraer på mobiltelefoner og lignende sørger for at nyheter kan spres svært raskt. I en slik situasjon blir det uholdbart for landet å benekte situasjonen, og fremtvinger et svar som bringer det over i den tredje fasen.

3. Taktiske innrømmelser
Regimet går til politiske skritt for å gi et inntrykk av at de bryr seg om menneskerettighetene for at det internasjonale presset skal avta. Dette kan f.eks. være å publisere en menneskerettighetesrapport hvert år eller slippe løs samvittighetsfanger. Hensikten med disse kosmetiske endringene er å beholde makten og late som om menneskerettighetssituasjonen har forbedret seg, for at det internasjonale presset skal avta. Derimot kan det ha motsatt effekt: Samvittighetsfangene blir med i politisk virksomhet som igjen undergraver regimet. Folk blir mindre redde når de ser at folk ikke lenger blir fengslet for politiske ytringer. En annen vanlig taktikk er å publisere en årlig menneskerettighetsrapport, som leses og kritiseres grundig internasjonalt. Dette kan føre til at man velger å skrive én eller flere oppfølgerrapporter, og således er menneskerettighetsarbeidet igang. I den tredje fasen skjer det ofte et regimeskifte.

4. Reseptfasen
Den fjerde fasen er en overgangsfase, hvor man signerer og ratifiserer menneskerettighetskonvensjoner, men man er fortsatt ikke helt i mål. Regimet har gode intensjoner og ønsker å realisere det i en bedre menneskerettighetssituasjon, men det er flere utfordringer man står overfor. Korrupsjon kan være en av dem, overgangsjustis en annen. I store land kan det også hende at man ikke har full kontroll over statsapparatet på lokalt nivå. Disse problemene kan lettes ved at regimet inngår i en dialog med opposisjonen.

5. Konsistent adferd
Landet oppfyller alle menneskerettighetskrav. Politisk opposisjon blir oppmuntret og landet oppfyller alle sin internasjonale forpliktelser.

Det var altså denne teorien jeg ville teste empirisk i forhold til Egypt. Landet har en lang historie av å slå ned på politiske ytringer og handlinger som har til formål å sette spørsmålstegn ved, eller på noen måte utfordre myndighetenes maktmonopol. Spesielt gjelder dette kritikk av presidenten, kritikk av religion (Islam) og religionens rolle i Egypt, samt kritikk av militæret. Alle de tre temaene er dessverre helt essensielle før demokratiske reformer kan gjennomføres.

Likevel er det klare indikasjoner på at Egypt er lydhør overfor utenlandske krefter når det gjelder menneskerettighetene. Flere har blitt løslatt etter press og kampanjer fra blant annet Amnesty, og Europa-parlamentet har vedtatt en skarp erklæring mot manglende bedring av situasjonen. Likevel er spillet på den internasjonale arena mer komplisert enn som så. Den største bidragsyteren til Egypt  er USA, som yter stor militær og økonomisk hjelp. Dette er hovedsaklig for å hindre at det muslimske brorskapet, en populær religiøs bevegelse i Egypt, når makten. Dette har fått økt prioritet i amerikansk utenrikspolitikk etter 11. september, og har blitt en hodepute for det egyptiske regimet.

Utfordringen i forhold til min problemstilling var først og fremst å identifisere de forskjellige fasene i teorien og knytte det til empiriske hendelser. For eksempel kan man lett si at den undertrykkingen av ytringsfrihet som finner sted i Egypt kan knyttes til den første fasen i modellen, mens fornektelsen av menneskerettighetsbruddene kan knyttes til den andre. Modellen er derfor ikke helt treffsikker, da en fase ikke ser ut til å kategorisk utelukke adferd karakteristisk for de andre.

Etter en samlet vurdering anså jeg at den tredje fasen er mest treffende for Egypts nåværende situasjon. Regimet har blant annet opprettet et nasjonalt senter for menneskerettigheter – National Council for Human Rights – som skal bedre den politiske situasjonen og skrive høringsuttalelser til nye lover. Rådet ledes av tidligere generalsekretær i Egypt, Boutros-Boutros Ghali. Imidlertid er det svært magert hva dette rådet har fått til så langt, med de enorme utfordringene det er å ta tak i med dette autoritære regimet.

Som en del av mine feltstudier i Cairo besøkte og intervjuet jeg Boutros Ghali. Dessverre ble jeg ikke spesielt imponert over kunnskapsnivået eller intensjonene hans. Blant annet mente han at Egypt ikke hadde noe problem med korrupsjon – en underdrivelse av dimensjoner som fremstår som åpenbar for alle aktører som har bodd eller reist i Midtøsten. I tillegg ser han ut til å ha akseptert president Mubaraks definisjon av situasjonen i landet, og at man befinner seg i en slags borgerkriglignende tilstand med det muslimske brorskapet. Dette er nettopp et forsøk fra myndighetenes side på å legitimere unødig maktbruk mot politiske motstandere. Jeg trekker også i tvil Boutros Ghalis lange bekjentskap med presidenten, som strekker seg over 30 år i tid. Men her skal det nevnes at arabisk kultur har helt andre kriterier for inhabilitet enn man kan vente i vesten.

Summa sumarum ble det altså åpenbart at Boutros Ghali var og er en galionsfigur som har blitt plassert i et statlig menneskerettighetsråd for å gi legitimitet til en falsk innsats for å forbedre menneskerettighetssituasjonen. Bare fremtiden vil vise om Risse har rett når det gjelder Egypt – og at kanskje denne institusjonens egen dynamikk vil ta over og bli både mer effektiv og mindre lojal mot myndighetene.

Det som ihvertfall er helt sikkert er at ingen lever evig. Det vil heller ikke Egypts 78 år gamle president. Bak kulissene i det egyptiske maktapparatet har kampen om hvem som skal ta over etter president Mubarak allerede begynt. Håpet om at den neste presidenten vil bedre menneskerettighetssituasjonen og iverksette sårt tiltrengte politiske og økonomiske reformer, lever blant mange av oss. Vi håper at Egypt da vil ta et langt steg på den lange ferden mot demokrati.

  • anne

    Veldig spennende oppgave. Publisert samme dag som Norges utenriksminister møter Egypts utensriksminister
    Når det gjelder menneskerettigheter og Egypt lurer jeg på om noe av det karakteristiske er nettopp at utviklingen har gått veldig fram og tilbake? Om ikke annet viser det at dette temaet må ha kontinuerlig oppmerksomhet…?

  • Sigmund

    Jeg er helt enig i at utviklingen går frem og tilbake. Det avhengiger blant annet av ytre press på Egypt, og valgene. Blant annet ble situasjonen verre etter 11. september, da myndighetene så sitt snitt til å slå ned på opposisjonen under påskudd av at de var terrorister. På den tiden var verden enda sjokkert etter terrorangrepet, og flere drastiske tiltak ble sett igjennom fingrene med. Både parlamentsvalg og lokalvalg er også foranledninger til massearrestasjoner av det muslimske brorskapet, for å hemme deres organisasjon før viktige begivenheter. Takk for ros:)

  • Pingback: Tweets that mention Egypt: Lang ferd mot demokrati | Masterbloggen -- Topsy.com()

  • Reidar Solheim

    Interessant emne og spørsmål. Hva med å linke på enkel og lett synlig måte til masteroppgaven? Om litt av hensikten er å synlig- og tilgjengeliggjøre disse oppgavene hadde det vært fint med enkel vei til hele oppgaven.

    Ellers er masterbloggen et veldig bra initiativ!

    • Hei Reidar
      Jeg har jobbet litt med å synliggjøre lenker i dag, og har prøvd å gjøre lenken til selve masteroppgavene ekstra tydlige. Håper det hjalp 🙂

  • Elin Dahling

    Hei Reidar,

    Helt nederst i innlegget (eller rett over kommentarfeltet) ligger linken til DUO og pdf av Aas’ masteroppgave. Tar til etterretning at linken ikke er synlig nok. Takk for tips, og håper du vil få mye glede og innsikt gjennom Masterbloggen i fremtiden!

  • Pingback: Egypt: Lang ferd mot demokrati | Masterbloggen()

  • Pingback: Elins favorittinnlegg | Masterbloggen()

  • Pingback: 1-årsjubileum nærmer seg! | Masterbloggen()

  • Pingback: Hvem er årets masterblogger? | Masterbloggen()