Veiledere – snakk sammen!

Jeg holdt nylig et foredrag på et seminar for Institutt for arkeologi, konservering og historie ved UiO om bruk av sosiale medier i undervisningen. Det som skulle være 45 minutters innlegg med spørsmål og kommentarer dro ut til godt over to timer interessant diskusjon om blant annet veiledning, der en av mine gamle kjepphester dukket opp.

En av de vitenskapelig ansatte tilstede ga uttrykk for noe jeg ofte hører:

“Jeg vet for lite om hvordan mine kollegaer veileder, og hva som fungerer.”

Jeg mener det er for lite fokus på å dele kunnskap om god veiledning i Universitets- og høgskolesektoren (UoH). Det er ikke bare et problem for den enkelte student og lærer, men fremstår som en sløsing med ressurser både for sektoren og samfunnet.

Hvorfor er god veiledning viktig?

Statistisk sentralbyrå (SSB) har nylig publisert resultater fra sin nye studie, Gjennomstrømning i høyere utdanning. Dette er ikke lystig lesing. Innen HumSam-fagene blir kun omlag 1 av 3 studenter ferdig med en mastergrad i løpet av seks år (normert tid er fem). I løpet av ti år har omlag 30% av humanistene ennå ikke fullført mastergraden, mens frafallet er 44% innen pedagogikk og lærerutdanning, og 23% innen samfunnsfag og juridiske fag. For å nevne noen.

Nå kan åpenbart ikke frafall knyttes til veiledning alene, og andre faktorer er antakelig viktigere. Samtidig vet vi noe om hva som øker sannsynligheten for komme gjennom studiene på bachelornivå:

  • Høy tilstedeværelse på campus
  • Høy ukentlig timebruk på studier
  • Samarbeid med andre studenter om oppgaver og pensum
  • Middels til høy grad av kontakt med vitenskapelige ansatte

Jeg tror sannsynligheten er stor for at mye av det samme gjelder på masternivå. Fordi veldig mange studenter sliter med det selvstendige – og ofte ensomme – arbeidet med en masteroppgave, er det antakelig særlig viktig med den regelmessige tilstedeværelsen på campus og kontakt med vitenskapelige ansatte og studenter som veiledning kan gi. Det bør derfor skaffes bedre kunnskap om hvordan god veiledning fungerer, og dette bør utnyttes bedre av UoH-sektoren.

For liten kunnskap om hva som fungerer

Førsteamanuensis Arnt Maasø ved IMK. (Foto: Ram Gupta)

Da jeg begynte som undervisningsleder ved Institutt for medier og kommunikasjon(IMK) ved UiO i 2005, fant jeg ut at det aldri var gjort noen skikkelig evaluering av veiledning på hovedfags- og masternivå; av hva som fungerte og ikke fungerte. Mer overraskende var det at jeg ikke fant noen andre evalueringer av veiledningen på UiO – og at verken administrasjonen, universitetspedagogene eller studentpolitikerne jeg henvendte meg til kjente til noen! I mine øyne er det et paradoks at det emnet som er størst og betyr mest i de fleste masterstudier – selve masteroppgaven – samtidig var den delen det fantes minst systematisk kunnskap om hvordan fungerte.

Jeg er redd det samme fremdeles er tilfellet seks år senere. Satt på spissen: Veiledere vet for lite om muligheter og alternativer i veiledning, hva som fungerer spesielt bra og hvordan andre veileder. Studentene vet tilsvarende for lite om muligheter og alternativer i veiledning, og om gode eksempler fra andre studenter. (Klaging over dårlige veiledere sprer seg imidlertid sikkert like kjapt i dag som da jeg selv var student).

Da masterveiledningen ved IMK ble evaluert i 2006 sa halvparten av de 66 studentene som svarte på spørreskjemaet, at de ikke hadde snakket med veilederen om “hvordan veiledningen skulle foregå”. Enda færre hadde “snakket med medstudenter eller andre om hvordan veiledningen kan legges opp”. Det var derfor ikke overraskende at over 9 av 10 ønsket mer informasjon om hvordan veiledningen kunne legges opp av veileder eller gjennom informasjonsmøter, info på web, eller en mer utfyllende veiledningskontrakt.

Da tilsynssensor ved IMK senere fulgte opp disse og andre funn fra undersøkelsen gjennom intervjuer, var det ytterligere et par forhold jeg festet meg ved.

Usikre studenter

For det første var det mange studenter som var påfallende usikre om hvordan en skulle gå fram i arbeidet med masteroppgaven og hvordan veiledningen kunne bidra. For det andre var det flere som kviet seg for å ‘bry’ veilederen og spørre når de ikke skjønte noe. En god del studenter oppga samtidig at de følte det gikk lang tid mellom hver veiledning, og at de opplevde det vanskelig at veilederen ikke hadde skikkelig kontakt med prosjektet deres fra gang til gang.

For meg ble det en påminnelse om at tilsynelatende trygge studenter med mange års utdannelse kan være temmelig usikre innerst inne. Det er forståelig, gitt at det er første gang de gir seg i kast med et så stort prosjekt som en masteroppgave. Samtidig kan det være et tegn på at en del masterstudenter er for lite motiverte eller for faglig umodne til å ta en master. Kanskje flere burde slutte etter bachelor, og heller komme tilbake til studier når de er skikkelig motiverte eller trenger faglig påfyll?

Asymmetrisk forhold

At studenter syntes det var vanskelig å kontakte en faglig ansatt ble også en påminnelse om at det er et asymmetrisk forhold mellom student og veileder, at mange studenter kvier seg for å bry ‘viktige professorer’, ‘plage’ dem med spørsmål – eller purre på en tilbakemelding eller ny veiledningstime.

Disse undersøkelsene førte til et tydeligere fokus på veiledning ved mitt eget institutt, og til at veilederne delte noen felles ‘kjøreregler’ og gode erfaringer. Nedenfor skal jeg nevnte tre forhold jeg har erfart fungerer godt: Tematisere forventninger og rammer, rutiner for møter og kunnskapsdeling, samt gruppeveiledning.

Tematisere forventninger og rammer

Når et veilederforhold innledes er det viktig at student og veileder møtes kjapt, slik at arbeidet kommer skikkelig i gang. Dersom det ikke er faste rutiner for hvordan dette skjer, er det lurt av deg som er student å selv ta initiativ til dette, og ikke vente på veileder. Men ideelt sett bør dette være studiets og veilederens ansvar – ikke minst gitt erfaringen med at mange studenter er usikre, og kvier seg for å bry veileder.

Ved de(t) første møte(ne) mellom student og veileder er det viktig å avklare en del forventninger både fra veileder og student. Det er viktig å snakke om hvordan veiledningen skal foregå – og at det finnes alternative måter å gjøre dette på – avhengig av arbeidsmåtene til både veileder og student. Forhold som kan tas opp er hvor ofte og hvor lenge veiledningsmøter skal være; graden av ansikt-til-ansikt vs. veiledning på mail eller kommentarer direkte i dokumenter; hvor ‘ferdige’ utkast skal være og hvordan en student kan skrive inn metakommentarer i tekst som er uferdig, for å gjøre det lettere å lese og respondere på; og eksplisere hvordan en veileder ofte varierer detaljnivået i tilbakemeldinger på ferske vs modne tekster. Det kan også dreie seg om forventninger til karakteren. Ambisiøse studenter bør ikke vente til siste innspurt før de signaliserer dette til en veileder. Og studenter som mener det er viktigere å bli raskt ferdig enn å få en god karakter, bør flagge dette. For en veileder er det viktig å melde fra at de ikke kan trylle frem gode karakterer, tydeliggjøre hva som skal til for å lykkes – og (etterhvert) realitetsorientere studenter med urealistiske ambisjoner.

Rutiner for jevnlige møter og kunnskapsdeling

Altfor mange studenter i den nevnte undersøkelsen uttrykker at det er uklare avtaler om når neste veiledning skal foregå, og at det ikke er faste rutiner for å avtale dette. En enkel måte å unngå misforståelser her er alltid å avtale neste møte før veiledningsmøtet avsluttes, ha klare avtaler om hva som skal gjøres til neste møte og avtale når skriftlig materiale skal leveres inn før neste møte.

For en veileder som kanskje veileder 6-10 masterstudenter og en håndfull PhD-er er det iblant en utfordring å ha oversikt over hvor den enkelte student er i prosessen, og hvilke avtaler som er gjort til enhver tid. Derfor er det viktig med gode referater, ryddig kalender og orden i mailboksen. Men selv den mest klartenkte veileder kan formulere seg uklart. Og selv ikke de ryddigste veiledere kan ta høyde for at en student kan misforstå en klar melding.

Et triks jeg lærte av en student jeg selv veiledet for noen år siden, er at studenten skriver et kort referat fra veiledningsmøtet – og deler dette med veileder etter en dag eller to. Dette er kunnskapsdeling i praksis, og jeg kan ikke telle hvor ofte det har ryddet små og store misforståelser av veien.

Etter min tid som undervisningsleder er det også opprettet fellesmøter for alle masterstudenter i 3. semester – et tidspunkt mange erfaringsmessig begynner å slite. Jeg tror også dette kan bidra til at flere holder en faglig forankring til studiestedet og til andre studenter, og at færre faller fra.

Veilede i grupper

Et siste tips jeg ønsker å fremheve er gruppeveiledning – noe mange med meg har god erfaring med. Det er flere grunner til dette:

  • Studentene lærer mye av å formulere og gi tilbakemelding til andre studenter, og av hvordan andre løser utfordringer (en læring som 1:1-veiledning i liten grad gir).
  • Det virker ofte motiverende å jobbe sammen med andre studenter, en blir del av et faglig fellesskap, og det oppstår ofte et slags ‘positivt sosialt press’ som gjør det vanskeligere for studenter å ‘fade ut’.
  • Mange opplever de samme utfordringene i arbeidet med en masteroppgave. Å ta opp ting én gang for en gruppe på 3-4 er bedre ressursbruk enn å gjøre det overfor hver enkelt student, og gjør at studenter som ikke er kommet opp i samme problemer lettere kan unngå å gjøre det i fremtiden.
  • For en veileder er det dessuten ofte enklere å organisere hyppig og jevnlige møter med en gruppe studentene, uten at det samtidig overskrider rammene for den tiden vi kan bruke per student.

Tilsvarende og andre erfaringer med gruppeveiledning kan en også lese om i UiOs nye idebank for undervisning (en webside jeg oppfordrer Masterbloggens lesere til å følge nærmere) – der gruppeveiledning er blant temaene som fremheves.

Det er imidlertid ikke alltid enkelt eller mulig å få til gruppeveiledning. Bare 1 av 10 av studentene i den nevnte undersøkelsen på IMK svarte at de hadde gruppeveiledning (disse var til gjengjeld svært fornøyde). En del andre fag (for eksempel innenfor naturvitenskapene og medisin) har lenger erfaring med å arbeide og veilede i team (ofte knyttet opp til forskningsprosjekter) – og er flinkere til å gjøre dette til regelen fremfor unntaket. Jeg skulle gjerne likt å vite hvilke erfaringer og råd disse miljøene har som kan ha overføringsverdi til andre fag. Kanskje det er noen studenter fra disse fagene som kan bidra med tips og erfaringer her i kommentarfeltet?

Stafettpinne

Jeg ønsker også å sende staffettpinnen videre til en veileder med erfaring fra gruppeveiledning til å skrive neste veilederinnlegg. Er det noen der ute som føler seg kallet, og kan bidra til et felles veiledningsløft?

  • Norith Eckbo

    Hei Arnt! Viktig innlegg du kommer med! Selv er jeg natviter, og selvom vi ofte arbeider i team (som du også nevner) så er følelsen av å være en rådløs masterstudent den samme. Jeg tror følelsen av å ikke vite hva en kan forvente av sin veileder, eller hva som eksakt kreves av deg selv, er gjennomgående. Problemet er jo at det ikke finnes retningslinjer. I tillegg er masteroppgavenes omfang så forskjellige, og hva en forventer av en masterstudent varierer fra forskningsgruppe til forskningsgruppe. Jeg tror retningslinjer for hva en kan forvente begge veier, kan løse opp mye frustrasjon og spare mange tårer på lesesalen.

  • Arnte

    Takk for kommentar, Norith. Interessant å høre en med erfaring fra natvit.

    Jeg er helt enig med deg at det burde være tydelig(ere) retningslinjer. Det varierer veldig fra fag til fag, og institutt til institutt. Et generelt og kanskje mer dypereliggende problem relatert til dette (og en av mine andre kjepphester) er at vurderingskriterier er for dårlig formulert og eksplisert. Hva skal til for å lykkes? For å skrive en god oppgave? For å samle inn data på en tilfredsstillende måte? Osv.

    Da jeg skrev Bachelorboka for et par år siden, søkte jeg på nettet for å finne fag og institusjoner som hadde tydeliggjort vurderingskriterier i oppgaver (utover de helt generelle som A = fremragende). Jeg fant bare et par. Og en av dem var de jeg selv hadde formulert på IMK.

    Skal både studenter på BA og MA lykkes og bli ved studiene, uten å forsvinne frustrert, trenger de hjelp til å knekke koder og vite hva som forventes og hvordan en skal lykkes innenfor det enkelte fag. Det er også en type kunnskapsdeling som alle kan få del i, som har en viss permanens, og som ikke forblir ‘hemmelig’ eller ‘flyktig’ på den måten muntlig veiledning blir. Entenden er i gruppe eller en-til-en.

    Men kanskje er det mer info om slike retningslinjer der ute nå? Eller på lukkede webområdet som fronter og andre LMS-er. Isåfall vil jeg gjerne høre om det, og lese dem.

  • Anna

    Her var det mange gode tips! Skulle ønske alle veiledere og studenter leste dette. Selv tar jeg master i biologi, og har en veileder som er flink – tar seg tid og er tydelig på hva som kreves av meg. Det kommer vel til et punkt for alle studenter der man ikke helt aner hva det er man har begitt seg inn på, men hvis man ikke er redd for å dumme seg ut med rare spørsmål går det jo bra. Det viktigste tror jeg er at man tør å si fra når man ikke forstår noe – hvis du bare sitter og nikker skjønner jo ikke veilederen at han eller hun ikke bare skal bable videre.

  • Arnte

    Flott å høre, Anna. Kanskje veilederen din har noen tips å komme med her i kommentarfeltet? Tips henne/ham gjerne!

    Forøvrig: Ja, helt enig at det er viktig å kaste seg frempå, spørre og tørre å vise at en ikke alltid forstår. Men vi er alle mennesker. Og det er svært menneskelig å være redd for å drite seg ut, og vise alle hvor mye en ikke forstår. Iblant syns jeg masterstudenter er enda mer engstelige enn bachelorstudenter – paradoksalt nok. Kanskje fordi de vet mer om alt de ikke vet? Eller fordi de tenker alle andre er dødssmarte på master?

    Min erfaring er at mange *overvurderer* hvor smart og kunnskapsrik en må være for å fikse en master, samtidig som mange *undervurderer* arbeidet som skal til. Det er en stor jobb som ikke kan gjøres med skippertak (slik mange har klart på deleksamener før) kombinert med masse jobb ved siden av studiene. En master krever rett og slett jobbing over tid.