Student i forskningsprosess

Forfattere: Cecilie og Iver B. Neumann
Hvor du som masterstudent finner deg selv i forskningsprosessen er avgjørende for resultatene du kommer fram til.

Vi har nettopp gitt ut en bok om det å forske der første setning lyder: ”En student som skal ut i felten og intervjue mennesker om et spesifikt tema, eller være på feltarbeid et sted i noen tid, vil måtte ha en viss grunnkunnskap om situasjonen hun skal ut i.” Hvorfor ”student”, og ikke forsker? Fordi det ikke er noen kvalitativ forskjell på hvordan en god student innhenter og bearbeider sitt materiale og hvordan en forsker gjør det. Forskeren bør forhåpentligvis gjøre det bedre enn studenten, av den enkle grunn at det bør være enklere å gjøre en ting for annen eller femtende enn for første gang, og hun bør i større grad være selvdrevet. Men det er også det.

Cecilie B. Neumann er seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) og har doktorgrad i kriminologi. Iver B. Neumann er forskningssjef ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), og professor II i Internasjonale relasjoner ved UMB, med doktorgrader i statsvitenskap og sosialantropologi. Cecilie B. Neumann og Iver B. Neumann har nettopp utgitt boken Forskeren i forskningsprosessen. En metodebok om situering på Cappelen Damm. 

Selvrefleksjon som nøkkel

Vårt forehavende er å vise forskeren – om det så er masterstudenten eller den femtiårige forskeren – hvordan selvrefleksjon kan være en helt uvurderlig del av arbeidet. Vi kaller det å tenke gjennom sin plassering i det sosiale rommet for situering. Generelt dreier det seg om å reflektere over betydningen av egen erfaringsbakgrunn og sosiale posisjon for valg av forskningsobjekt, for valg av teori og for måte å skrive ut materiale på.

For en samfunnsviter er erfaringsbakgrunnen først og fremst sosial – den avhenger av kjønn, klasse, etnisitet og alder. I tillegg kommer psykologiske faktorer; om man bærer på spesifikke minner som sorterer datainnhentingen, i hvilken grad man uten videre stoler på andre mennesker osv. Konkret snakker vi om tre spesifikke typer situering: feltsituering, selvbiografisk situering og tekstsituering.

Det vi ikke sier

Driver vi observasjon eller tar vi et intervju, er det relevant hvordan vi opplever og oppleves av de menneskene vi snakker med og observerer når vi er i felten. Grunnen er at dette vil være med på å bestemme hva de andre snakker om, hvordan de snakker om det og hvor mye de snakker om det. Det ikke-sagte og ikke-gjorte kan i den sammenhengen være avgjørende for de dataene man får, og det er forskerens oppgave og utfordring å reflektere over dette. Vi kaller dette feltsituering.

Hvorfor studerer du det du studerer?

Den som studerer noe, er også situert i kraft av sin fortid og sin fremtid. Fortiden plasserer forskere sosialt i den forstand at de bærer med seg sin egen sosiale plassering inn i forskningen. Deres bakgrunn(kjønn, etnisitet, klasse, livssyn etc.) er relevant for hva de studerer, hva slags problemstillinger de velger og hvordan de studerer det.

Der feltsituering dreier seg om å reflektere over hvordan de andres opplevelse av forskerselvet (meg) løpende påvirker datainnsamlingen, dreier det vi vil kalle selvbiografisk situering seg om å reflektere over hvordan forsker-jeget vokste frem som det jeg opplevde gjennom en haug fortidige relasjoner (primærsosialisering i familie og skole, sekundærsosialisering som en spesiell type samfunnsforsker).

Din egen historie spiller inn

Det vi kaller selvbiografisk situering er altså refleksjon over egen sosial posisjon og erfaringsbakgrunn. Det er løpende viktig, for disse tingene trigges jo i møtet med informanter i felt. Å reflektere over det selvbiografiske er i så måte et aspekt ved feltsitueringen. Men det selvbiografiske er også viktig i de innledende fasene av et forskningsprosjekt, fordi ens egen historie er med på å bestemme hva man velger å forske på og hvordan man vil gå frem. I så måte foregriper selvbiografisk situering feltsitueringen.

Forventninger gjør sitt

Om forskere er nåtidig feltsituert og fortidig selvbiografisk situert, er de også situert i forhold til fremtiden, i den forstand at de har forventninger om resultatet av forskningen, som er skriving, eventuell publisering og eventuelle virkninger av publisering. Forskeren er med andre ord situert i forhold til bearbeidelse og ferdigstilling av sitt materiale, som for eksempel kan være en masteroppgave.

Håndteringen av materialet har en legal side. Skriver en kriminolog om et ulovlig forhold hun har sett eller deltatt i på en slik måte at andre kan gjenkjennes, kan hun bli delaktig i at disse menneskene får straff. Om en antropolog ikke skriver om at det under hennes feltarbeid i et land der det er forbudt kom frem at det foregikk seksuelle overgrep mot barn, kan hun straffes.

Videre er det etiske betraktninger som må gjøres. Det forskere publiserer brukes ofte til å legitimere eller marginalisere det de skriver om. Forskere kan like lite som andre mennesker forutse konsekvensene av sine handlinger. Men det betyr selvsagt ikke at man er fri fra forpliktelsen om å reflektere over hva som kan bli konsekvensene av det man publiserer. Vi kaller dette tekstsituering.

Å forske er å leve

Det vil variere fra fag til fag hvor viktig situering er, og på hvilke måter det er viktig. For matematikeren vil det kanskje ikke være innlysende hvorfor det er viktig. For nanobiologen og atomfysikeren vil kanskje de etiske sidene dominere, mens det for antropologen, som bruker seg selv og sine reaksjoner på feltsituasjoner som en helt sentral måte å lese det sosiale på, vil være overveldende viktig.

Det var to grunner til at vi skrev boken. For det første er situeringen alltid et aspekt av forskningsprosessen når man bruker kvalitative metoder, og det betyr at det foreligget et vitenskapelig imperativ om å tenke systematisk omkring situering. Den andre grunnen var mer eksistensiell. Det å forske er en måte å leve sitt liv på, det er en spesiell måte å være i verden på. Da bør noe stå på spill. Tenker man slik, blir det morsommere og mer meningsfylt å forske. Vi får håpe og tro at den som har det hyggelig når hun forsker, også forsker mer, og bedre. Boken er altså, i siste instans, tenkt som hjelp til selvhjelp.