Stamceller og etikk

TE utfordrer vår oppfatning av det som vi anser som viktige aspekt ved vår humanitet, vår kropp og vår dødelighet. Tenk på dette: hvis mennesket er en samling av utbyttbare deler, hva separerer oss da fra en maskin? Hvis vi endrer noen deler av oss selv, hvor langt ønsker vi å gå og hvor langt er forsvarlig? Hvordan kan vi forsikre oss om at slike endringer er etisk forankret?

Det er forskjell på er og bør

De virkelige fruktene fra TE vil høstes om noen tiår, men innen den tid må vi ta stilling til de forandringene TE bærer med seg. TE(Tissue Engineering) har som hensikt å erstatte dødt, skadet eller gammelt vev ved hjelp av av naturlige eller syntetiske materialer og cellekulturer som enten kommer fra personen selv eller fra andre kilder.
Bruk av humane embryoniske stamceller mobiliserer refleksjon rundt når livet inntreffer og i hvilken grad vi har rett til å forske på et potensielt menneskeliv.

Når man forsker på områder som for mange er “hellige” er det naturligvis ikke bare viktig å reflektere selv over forskningsetiske skillelinjer. Det er også viktig å kunne formulere seg godt, respektfullt og informativt rundt de store temaene. Temaer som ligger mange hjertet nært og som berører ved sterke moralske og emosjonelle sider ved mennesker må behandles med respekt. Det er også viktig å ha en viss oversikt over hvilke retoriske argumenter forskning som dette blir møtt med.

Når intreffer livet?

En blastocyst er betegnelsen på embryoet etter fem dager og representerer et tidlig stadium i fosterutviklingen.  Blastocysten inneholder celler kalt humane embryoniske stamceller som i prinsippet kan dirigeres til å bli nesten alle celletypene i kroppen.Velger man å se på en blastocyst som et liv, betyr det at vi dreper et menneske ved å fjerne det fra livmoren for å forske på det. Noen, blant annet romersk-katloske kristne og noen hinduistiske sekter, ser på destruksjon av det humane embryoet på blastocyststadiet ekvivalent som drap. Disse ser derfor på forskning på humane stamceller som svært uetisk og noe som bør unngås. De mener blant annet at det er uetisk å forske på humane embryoniske stamceller når man kan forske på voksne humane stamceller. Prinsipielt sett vil det si at et embryo er et potensielt menneskeliv som er uendelig mye verdt, mye mer verdt enn hva man kan oppnå. Dersom man mener at blastocysten bør og må forskes på, vil disse forskningsresultatene gi økt kunnskap om hvordan disse cellene kan dirigeres til å gro organer utenfor kroppen for transplantasjon og inne i kroppen for reparasjon av skadde organer.

Ulike kontekster kan klargjøre eller komplisere

Det kan det være fint å bli påmint praksisen med in vitro fertilisering(IVF) som utføres i Norge. Her befruktes flere egg om gangen før det plasseres inn i livmoren og hvor langt i fra alle embryoene overlever. De embryoene som ikke blir satt inn i livmoren blir destruert etter fem års lagring.  I 2008 ble det i Norge tillatt å forske på disse overtallige befruktede cellene.

Da kommer oppfølginsspørsmålet: Er det forskjell på å produsere blastocyster for reproduktivitet sammenlignet med blastocyster laget for vitenskapelig vinning?

En setning mange kanskje husker da Dolly ble klonet var av typen «hvis vi kan klone en sau kan vi også klone mennesker og dermed skape et skille mellom menneskeverdet til de som er kloner og de som ikke er det.» En slik type argument kalles et skråplanargument, hvor konklusjonen er at det som potensielt er bra kan benyttes til noe potensielt farlig eller uetisk, og det er fort gjort å skli utpå! Som her, for eksempel: «hvis vi kan kurere brannskadde, kan vi i prinsippet endre hudfargen vår» eller at «siden vi kan endre alt ved kroppen vår, kan vi leve for alltid». Selv om vi i prinsippet kan endre alle delene av kroppen vår ved bruk av stamcelleteknologi, for så å oppnå evig liv, må vi ta stilling til om det er slik det bør være.

Bioteknologinemnda er et frittstående organ som rådgir Regjeringen om blant annet bruk av bioteknologi. Nemnda har også som oppgave å fremme denne debatten og samtidig opplyse om moderne bioteknologi. De har mange gode artikler om etisk argumentasjon som du kan se på hvis du er nysgjerrig og vil gå dypere inn på temaet.

Å utforme argumenter på løfter for fremtiden

Mange av de rettferdiggjørende argumentene for bruk av TE baserer seg på de overveldende terapeutisk fordelene: Målet er å kurere eller behandle menneskelig sykdom, da vil fordelene veie opp for byrdene. Men hvordan kan man veie forskning på humane celler opp mot fordelene som venter på oss i fremtiden? Hvordan kan man argumentere når fordelene ved TE ikke enda er materialisert, men knyttet til forventninger forskere med sin kunnskap legger til grunn for sin forskning?

Quo vadis?

Hvor går vi videre når vi har løst stamcellegåten og kan lage de cellene og vevene vi vil til kroppen? Hvordan kan vi forsikre oss om at bruksområdene er etisk forsvarlige? Kan vi for eksempel sette en grense mellom kosmetisk og terapeutiske inngrep; og vil det da være mulig å begrense vevstransplantasjon til brannskadde og diabetikere?

Hva tenker du?

I neste innlegg skal jeg fortelle hvordan man kan unngå de store etiske debattene ved å nullstille hudceller til pluripotente stamceller.