Skriv! Debattér! Tren! Les!

Masterbloggen har tre faste masterbloggere. I tillegg til at masterstudenter blogger om de ferdige masteroppgavene sine, følger vi også tre studenter som er underveis i sitt studieløp. Dagens innlegg kommer fra Anne Charlotte som tar en master i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Anne Charlotte har dette semesteret jobbet frem selve prosjektskissen til sin masteroppgave. I dette innlegget reflekterer hun over hvordan offentlig debatt er viktig for kunnskapshevingen og hvordan fagfolk burde stille flere premisser i debatten.

Skriv!

av Anne Charlotte Bruheim

Mange og ulike stemmer bidrar til dagens offentlige samtale om seksuelle overgrep mot barn. Både de utsatte selv, fagfolk, myndighetene og pressen bidrar til debatten rundt hvordan vi skal trygge barn og unge. Førskolelærere og andre som arbeider tett på barn og unge bør imidlertid bli mer synlige både i avisenes spalter og i etermediene.

Denne høsten har jeg gjennomført miine to første intervjuer som frilansjournalist. Som fersk masterstudent og tidligere førskolelærer er det kjempespennede å få gjennomføre intervjuer med folk som sitter på verdifull kunnskap om vern av barn. Intervjuene har også vært et hyggelig avbrekk både fra eksamenslesing og fra arbeidet med prosjektbeskrivelsen. Det sier seg selv at jeg som holder på med en analyse av 1970-tallets fortellinger om seksuelle overgrep mot barn reflekterer mye over hvordan vi snakker om og med barn i vår samtid. Jeg spør ofte meg selv hvordan fagpersoner og andre kan bidra med kunnskap om hvordan vi ivaretar barn i lokalmiljøene. Samt hvordan vi kan påvirke media slik at journalister ikke skriver om- eller fremstiller barn på en måte som kan skape problemer for dem.

Debattér!

Nøkkelen til å beskytte barn og unge både mot vold og overgrep er at mange gode krefter virker sammen og bidrar til debatten. Representanter for ofrene har for lengst etablert seg med sine stemmer i offentligheten. De stiller opp i intervjuer, debatterer, skriver bøker. leserinnlegg, kronikker og en del blogger. Ofrenes egen innsats har kanskje vært den viktigste faktoren i kampen for at retten til et liv uten vold og overgrep for alvor er etablert som et offentlig anliggende.

En av faktorene som er viktige for hvordan vi fortolker og definerer overgrepsproblematikk er hvem som uttaler seg offentlig om fenomenet. De ulike yrkesgruppene som arbeider tett på barn og unge er, etter min mening, altfor lite synlige i media. Barn trenger voksne som spiller på deres lag både privat og offentlig. Selv tok jeg for alvor steget ut i avisenes spalter etter at barnevernsdebatten eksploderte i mediene i 2009. Jeg skrev bl.a. kronikken Respekt for barns egenart der jeg tar til ordet for at barnevernsarbeidere må bidra mer aktivt til å definere sektoren de arbeider innenfor. Som fagperson og tidligere barnevernsarbeider opplevde jeg det som en forpliktelse å bidra til å nyansere bildet som ble tegnet av barnevernet i media. Da savnet jeg virkelig å ha flere med meg på laget, spesielt førskolelærere. Jeg har selv grunnutdanning og førskolelærer og vet at kunnskapstilfanget i sektoren er stort. Jeg har jobbet med mange solide fagfolk med høy kompetanse på hvordan vi ivaretar barn på en god måte. Likevel er det altfor få førskolelærere som uttaler seg offentlig om sitt fagfelt. Når pressen skriver om utsatte barn går ofte debatten høyt på personalrommene rundt omkring. Barnevernsdebatten og dekningen av overgrepssaker engasjerer fagfolkene rundt barn og unge. Likevel er det ikke så mange som skriver debattinnlegg eller tør å stille opp til intervjuer. Når jeg prater med førskolelærere i det daglige prøver jeg å påvirke dem til å gjøre nettopp det.

Tren!

Dette semesteret har en av seminarlederne mine, professor Erling Aadland , godkjent både et debattinnlegg og et intervju som innleveringspliktige øvingsoppgaver. Jeg synes det er helt strålende å få muligheten til å velge selv hva jeg vil skrive om også når det gjelder øvingsoppgaver. Denne høsten har jeg også gjennomført mine to første intervjuer som frilansjournalist. Jeg har intervjuet barneombud Reidar Hjermann og Anne Britt Horn Hanssen i UNICEF Norge og Hjem og skole- I intervjuet ”Hjermanns metode” oppfordrer barneombudet voksne til å drive påvirkningsarbeid for barn og unge. Det andre intervjuet heter ”Bill.mrk. UNICEF Norge søker voksne venner” og handler om Unicefprosjektet ”Den Ene”.  Formålet med prosjektet er å oppfordre voksne til å stille opp for barn og være venner med dem, spesielt de som har det vanskelig.

Les!

Både det private og offentlige engasjementet for barn og unge forutsetter kunnskap, raushet og vilje. Skal vi bli gode på å ta vare på barna våre må vi tilegne oss kunnskap både gjennom teori og praksis. Karsten Isachsen skriver i en av sine bøker at ”Viktigere enn kunnskap er kjennskap. I kjennskap finnes både teoretisk kunnskap og sosial forstand”. Selv prøver jeg altså å grave frem ny kunnskap om overgrep mot barn gjennom å lese gamle aviser. Håpet er at gammelt nytt skal bidra med ny kunnskap og perspektiver som kan fremme en god journalistisk praksis på dette feltet i dag. Det er dette som er hovedtanken, men jeg er altså i en tidlig fase av arbeidet. I forrige uke leverte jeg inn prosjektbeskrivelsen til masteroppgaven. Arbeidsdagene mine frem mot jul skal jeg bruke på spesialsamlingene på Universitetet i Bergen. Mens jeg nå prøver å fordøye høstens inntak av teori starter jeg for alvor arbeidet med gjennomgangen av artikler, reportasjer og annet stoff om seksuelle overgrep mot barn i Bergenspressen på 1970-tallet.

På litteraturvitenskap leser vi blant annet artikler som handler om ulike lese- og skrivepraksiser. I en av artiklene fra det første året har jeg understreket et utdrag av en setning med rødt og flere utropstegn. Det er en setning fra ”Medusas latter” som den franske forfatteren og litteraturteoretikeren  Cixous ga ut i 1975. Hun sier at:

”…skriften er selve muligheten til endring,..”.

Ordene står seg like godt den dag i dag. Skriv godt, debattér og ha en riktig god jul!

Bildene er tatt ved Avdeling for lærerutdanning ved Høgskolen i Bergen. Foto: Anne Charlotte Bruheim.

  • Overgrep mot barn er en forbrytelse mot fremtiden.
    Det som er merkelige hver gang dette skjer er at alle spesialister kommer på banen
    i ettertid. Det kan være barnevern psykologer etc. Hvorfor er ingen i forkant av tragedien. Vi har aldrig hatt flere spesialister på overgrep enn i dag. Så sitter dere å diskuterer i media hver gang noe tragisk skjer, tross bekymringsmeldinger
    tør ikke dere gripe inn før etterpå. Lurer på om dere har skaffet dere denne kompetansen bare for å komme i media og debattere.

  • Hei og takk for et interessant og viktig innspill!

    Du setter ord på en frustrasjon som jeg tror at mange opplever; nemlig –hvor er fagfolkene når vi trenger dem? Fagfolk skal selvsagt først og fremst være tilgjengelige i felten for barn og unge. Jeg mener imidlertid at vi som er utdannet til å arbeide med barn og unge har en forpliktelse til å tale deres sak både i media og i lokalsamfunnene. Barn trenger talspersoner både privat og offentlig.

    Du har helt rett i at vi aldri har hatt flere spesialister på overgrep enn i dag. Jeg tror heller ikke at det er manglende kunnskap som er hovedproblemet i arbeidet med overgrepsutsatte barn. Utfordringen er etter min mening å bruke de ressursene vi har konstruktivt slik at vi kan forhindre tragedier. Og hva kan bidra til at vi fanger opp utsatte barn? Stikkordene her, tror jeg, er kunnskap, samarbeid og dialog. Vi må samarbeide om og med barn i lokalsamfunnene på en måte som gjør at vi fanger opp de som faktisk har det vanskelig.

    Jeg tror at systematisk og målrettet samarbeid mellom de voksne som møter barn i sin hverdag, er avgjørende for å lykkes i arbeidet med å trygge dem mot incest og seksuelle overgrep. Aller helst hadde jeg sett at det hadde blitt opprettet samarbeidsteam rundt barn og unge i den enkelte kommune eller bydel/sone.

    Vi må først og fremst sikre at vi har gode rutiner for å prate om og med barn og vi må tørre å konfrontere barn som vi er bekymret for. Det høres ut som en selvfølge, men det er det ikke. Jeg har hørt om mange utsatte barn som har hatt det vanskelig år etter år uten at noen voksne har pratet skikkelig med dem eller spurt om det er noe som plager dem. En av grunnene til dette kan være at ingen voksne er tett nok på barna til å skjønne alvoret i situasjonen.

    Systematisk samarbeid og kommunikasjon i det enkelte lokalsamfunn er avgjørende for evnen til å fange opp barn i en sårbar situasjon. Barn har det best i lokalsamfunn der folk snakker om dem og med dem på en fornuftig måte.

  • Barn er forskjellige som voskne er ..men sårbarheten..mangel på kontinuitet i SPESS form av å gjøre d enn kan for å holde trygg og jevnlig kontakt med om ikke foreldre(hvis håpløst tilfelle)men nærfamilie,venner,lærere etc er fullstendig undervurdert fler steder.Dette resulterer jo ofte bla i indentitets kriser og tilknytnings-prob.Hva har du da?Et barn som lukker seg,fortrenger følelser som ellers kunne hjulpet voksne”hjelpere”til å SE barnet og opprette ihvertfall en viss tilitt slik at man kan forebygge eventuelle større psykiske lidelser og sosiale prob senere.Tenker spess på barn og omsorgsovertagelse..etc..mer siden

  • Hei Birgitte. Takk til deg også for nyttig innspill og beklager seint svar!

    Takk for at du tar opp dette med viktigheten av kontinuitet og forebygging. Begge deler er viktige faktorer i arbeidet med utsatte barn. Hvis jeg forstår deg riktig så etterlyser du fokus på mulighetene for at barn skal kunne holde kontakt med noen som de stoler på, f.eks i saker der det er snakk om omsorgsovertakelse. Jeg synes også at det er viktig å jobbe for å ivareta og å bygge videre på gode og positive relasjoner som barn inngår i. Dette er også viktig når det er snakk om omsorgsovertakelser eller andre hjelpetiltak fra barnevernets side.